Fjodor Litke
| Fjodor Litke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Friedrich Benjamin Lütke 17. sep. 1797  St. Petersburg[1] | ||
| Død | 8. aug. 1882[2] (84 år) St. Petersburg[3] | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, hydrograf, skribent, sjøfarer, grunneier, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Far | Peter Gottlieb Lütke | ||
| Mor | Q123150099 | ||
| Barn | Konstantin Fyodorovich Litke Q119524675 | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Volkovskoe Lutheran cemetery | ||
| Medlem av | Det russiske vitenskapsakademi Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Det franske vitenskapsakademiet | ||
| Utmerkelser | 16 oppføringer
1. klasse av Sankta Annas orden
2. klasse av Sankta Annas orden 3. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 4. klasse av Sankt Vladimirs orden 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden 1. klasse av Sankt Vladimirs orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Demidov-prisen (1836) Sankt Georgsordenen Sankt Georgskorset | ||
Fjodor Petrovitsj Litke (også Lütke, russisk: Фёдор Петрович [Граф] Литке, født 28. september 1797 i St. Petersburg i Russland, død der 28. august 1882) var en russisk greve, admiral, geograf og forfatter. Flere steder er oppkalt etter Litke.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Fjodor Petrovitsj Litke / Friedrich Benjamin von Lütke er å regne som tyskbaltisk. Friedrich kom fra adelsslekten Lütke som hadde sine røtter i Jüterbog i markgrevskapet Brandenburg. Hans bestefar var Johann Philipp von Lütke, en tysk luthersk pastor og forfatter av verker innen fysikk og teologi. I 1745 flyttet denne Johann fra Tyskland til Moskva som sogneprest for den lutherske menighet der, for å utbre den lutherske tro til Russland og rikets baltiske provinser. Som ungdom gikk Friedrich på den lutherske tyskspråklige skole. Hans morsmål var tysk og hans russisk hadde alltid en russisk aksent. Han var og forble en praktiserende lutheraner.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han inntrådte som frivillig i 1813 i Royal Navy, og deltok som sådan i beleiringen utenfor det franskokkuperte Danzig, og ble gjort til Midshipman som anerkjennelse for sin tapperhet.
Lütke deltok 1817-18 i en russisk verdensomseiling under kaptein Vasilij Golovnin på skipet Kamsjatka, der en av hans mannskapskamerater var Ferdinand Wrangel.[4]
Han kartla 1821-24 Novaja Zemljas kyster.
Som marinekaptein ledet han årene 1826-28 den fjerde russiske vitenskapelige verdensomseiling, som blant annet foretok viktige oppmålinger og oppdagelser. Han utforsket de russiske kyster i Amerika (Russisk Amerika) og Asia (rundt Beringhavet) og dro videre ned i Stillehavet i Mikronesia ved Karolinerne. Han forlot Kronstadt på korvetten Senjavin den 14. august 1826 (ledsaget av korvetten Moller). Ekspedisjonen oppdaget 14 nye øyer, og et spor etter dens ferd er at man nå har Senyavin-øyene i det mikronesiske område. Under denne reise ble det samlet et rikt etnologisk og naturhistorisk materiale samtidig som en lang serie magnetiske observasjoner og pendelforsøk ble utført. Mot slutten av 1828 anløp han Manila og den 16. september 1829 var han tilbake i Kronstadt.
Deretter virket han ikke lengre aktivt som forsker, men fortsatte å virke for den geografiske vitenskap, i særdeleshet ved opprettelsen av det keiserlige russiske geografiske selskap (1845), som han i mange år var visepresident der - han ble etterfulgt i 1873 av Pjotr Semjonov-Tian-Sjanskij). Årene 1864-82 var han president i Vitenskapsakademiet i St. Petersburg. Han publiserte reiseberetninger om Nordishavet 1821-24 (på tysk 1835) og jordomseilingen 1826-28 (på fransk 1835-36).
I 1832 ble han utnevnte til fløyadjutant og informator samt i 1847 til kurator for storfyrst Konstantin. Årene 1851-53 var han guvernør i Reval, deretter på Kronstadt, inntrådte i 1855 som admiral i Riksrådet og fikk 1863 riksgreveverdighet.
Grev-Litke-medaljen[rediger | rediger kilde]
Siden 1873 har det russiske geografiske selskap utdelt Grev-Litke-medalten for bragter innen den fysiske geografi. Blant mottakerne kan nevnes Aleksander Aleksandrovitsj Inostrantsev (1879), Heinrich von Wild (1883), Alexander von Bunge (1888), Andrej Ippolitovitsj Vilkitski (1891), Stepan Ossipovitsj Makarov (1895), Nikolaj Knipovitsj (1902), John Murray (1903) og Leonid Breitfuss (1907).[5]
Oppkallinger[rediger | rediger kilde]
En rekke geografiske objekter er oppkalt etter Litke / Lütke: Litkeøyene i Nordenskiöldarkipelet, Litkeøya i øygruppen Frans Josefs land, Litkeøya i Bajdaratskajabukten i Karahavet, et kapp på Novaja Zemljas nordre øy, nok et kapp ved Beringstredet, Lütkefjellene på Novaja Zemlja og Lütkefjellet på Edgeøya. Dessuten har man Litkestundet mellom Kamtsjatka og øya Karaginski, og Litkedypet ved Gakkelryggen nær nordpolen i Nordishavet.
I 1998 ble asteroiden (5015) Litke oppkalt etter ham.
Verker[rediger | rediger kilde]
- Viermalige Reise durch das nördliche Eismeer auf der Brigg Nowaja Semlja in den Jahren 1821 bis 1824 ausgeführt vom Kapitain-Lieutenant Friedrich Litke. Reimer, Berlin 1835.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Quanchi, Max (2005). Historical Dictionary of the Discovery and Exploration of the Pacific Islands. The Scarecrow Press. s. 100. ISBN 0810853957.
- ^ Liste der Träger von Medaillen der Russischen Geographischen Gesellschaft (1845-2012) (PDF; 580 kB), lest 29. juli 2016 (russisk)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Graf Lütke †. I: Deutsche Geographische Blätter. Bd. 5, Nr. 4, 1882, ISSN 0070-4024, S. 362–363.
- G. P. Awetissow: Litke (Lütke) Fjodor Petrowitsch (17(28).09.1797–08.08(20.08).1882). I: Imena na Karte Rossijskoi Arktiki, Nauka, St. Petersburg 2003, ISBN 5-02-025003-1 (russisk).
- Lütke, Fedor Petrovitj i Nordisk familjebok (2. utgave, 1912)