Fjellturisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Preikestolen i Rogaland er en av Norges mest besøkte turistattraksjoner.

Fjellturisme er en naturbasert form for turisme som går ut på å besøke fjell og fjellområder. Målet denne typen turisme kan være å oppsøke naturattraksjoner, eller å gjennomføre aktiviteter som for eksempel fotturer, skikjøring, brevandring og fjellklatring. Fjellturisme regnes ofte som en ekstrem form for turisme, da denne typen turisme går ut på å oppsøke utilgjengelige og farlige områder. Sammenlignet med tradisjonelle former for turisme er derfor fjellturisme en relativt lite utbredt aktivitet.

Fjellturisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Turister ved Rjukanfossen. Gustav Adolph Mordt. 1848.

Fjellturisme har vært utført i Norge siden begynnelsen av 1700-tallet. De første fjellturistene var vitenskapsmenn og kunstnere, som produserte reiseskildringer og kunstverk basert på den norske naturen. Disse verkene bidro til å popularisere Norge som et turistmål. I løpet av 1800-tallet ble Norge besøkt av et økende antall fjellturister. Som oftest kom disse turistene fra Europa, og ofte var de høyt utdannet. Deres reiser inneholdt som regel besøk til kjente naturattraksjoner, slik som Rjukanfossen i Telemark, som fram til 1890-årene var Norges mest besøkte turistattraksjon.[1] I tillegg gjennomførte turistene aktiviteter som ridning, jakt, fiske, og fjellklatring.[2]

Den store populariteten til fjellturismen i Norge førte til opprettelsen av en rekke organisasjoner som skulle tilrettelegge for denne typen aktivitet. Den mest kjente av disse er Den Norske Turistforening som ble opprettet i 1868 på initiativ fra konsul Thomas Johannessen Heftye. Stifterne av Turistforeningen så for seg en organisasjon som skulle tilrettelegge for fjellturisme, ved å gi ut informasjon, og bygge veier, broer og hytter. Et annet viktig punkt var at Den Norske Turistforeningen skulle være en forening for alle deler av den norske befolkningen som ønsket medlemskap.[3]

Likevel var det kun de øverste delene av samfunnet som hadde råd til å reise rundt i Norge. Først i 1920-årene begynte en økende andel av befolkningen å ta del i fjellturismen. Dette skyldes en rekke utviklinger. For det første ble ferie og fritid et viktig sosialt spørsmål, og i 1919 ble 8-timersdagen innført. Samtidig økte den generelle levestandarden i befolkningen, og i 1937 ble det innført 3-ukers ferie. Offentlige kommunikasjonsmidler som jernbane og båt ble mer tilgjengelig, og dette ble en vanlig måte å reise til fjells på.[4] Utviklingen gjenspeiles også i Den Norske Turistforenings medlemstall, som viser kontinuerlig vekst fra omkring 1908.[5]

Også etter andre verdenskrig fortsatte den positive utviklingen for fjellturisme i Norge. Den Norske Turistforening fikk stadig flere medlemmer. I 1962 ble Rondane, Norges første nasjonalpark opprettet,[6] noe som igjen økte tilstrømmingen til norske fjell. Turistforeningen bidro også med økt markedsføring, blant annet gjennom medlemsbladet Fjell og Vidde, som ble lansert i 1967. Utover 1980-årene begynte også miljøtankegangen innenfor friluftslivet. Etter årtusenskiftet har fjellturisme på ny fått en kraftig oppblomstring. Både norske og utenlandske turister reiser til fjells. Ekstremsporter slik som klatring, kiting og randonee-skikjøring har også økt kraftig i popularitet de siste årene.[når?][trenger referanse]

Den økende strømmen av fjellturister har ført til utfordringer knyttet til miljøvern og sikkerhet. Fjellturisme har en relativt liten innvirkning på den globale miljøproblematikken, men for lokalmiljøet i fjellet kan turisme skape problemer. Turister tar med seg søppel i naturen, som kan bli lagt igjen. Dette medfører problemer for dyreliv, og for bevaring av naturen for fremtidige generasjoner. På noen tur-stier[hvilke?] er det også store problemer knyttet til erosjon.[trenger referanse] Problemet er blitt forsøkt løst ved å legge steinheller som underlag på stien for å unngå unødvendig slitasje på terrenget.[hvor?][trenger referanse]

Når det kommer til sikkerhet er det mange utfordringer fjellturister må tenke på. Noen sikkerhetsmomenter er for eksempel erfaring, uvær, snøskred, fallpotensiale, utglidning og steinsprang. Det er derfor produsert mange informasjonskampanjer for å gjøre fjellet mer trygt, for eksempel fjellvettreglene, som nylig[når?] ble relansert.[trenger referanse] Når mennesker kommer i nød på fjellet medfører dette også redningsaksjoner, som både er kostbart, men også farlig for redningspersonellet. For eksempel var det i 2016 40 redningsaksjoner på turistattraksjonen Trolltunga.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Helberg, Claus (1994): De første vandrerne. Oslo: Den Norske Turistforening.
  2. ^ Larsen, Arne (2015): Storen, Historien om menneskene og klatringen på Store Skagastølstind i Jotunheimen. Oslo: Fri Flyt.
  3. ^ Inger Johanne Lyngø og Aina Schiøtz (1993) Tarvelig, men gjestfritt. Den Norske Turistforening gjennom 125 år. Oslo: Den Norske Turistforening.
  4. ^ Inger Johanne Lyngø og Aina Schiøtz (1993) Tarvelig, men gjestfritt. Den Norske Turistforening gjennom 125 år. Oslo: Den Norske Turistforening.
  5. ^ Den Norske Turistforening (1968) Årbok.
  6. ^ Inger Johanne Lyngø og Aina Schiøtz (1993) Tarvelig, men gjestfritt. Den Norske Turistforening gjennom 125 år. Oslo: Den Norske Turistforening.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]