Fiskerjenten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Fiskerjenten er en fortelling, eller snarere en roman, av Bjørnstjerne Bjørnson. Fortellingen ble utgitt første gang på norsk i 1868 og ble oversatt til svensk, finsk, tysk og engelsk like etter utgivelsen.

Vår første kunstnerroman[rediger | rediger kilde]

Fiskerjenten er blitt kalt vår første kunstnerroman. Boka forteller om det naive, viltre og vakre naturbarnet Petra og hennes eiendommelige utvikling, inntil hun debuterer offentlig som skuespiller i Kristiania.

Handlingen utspiller seg både i by og bygd. Petra vokser opp i en småby på Nordvestlandet som likner atskilling på Molde, en fjordby med «yndige Haver» omgitt av «evige Snefjelde», og der folk kan sitte ute på tretrapper, «halvt dækkede med Rosenbuske». Hun forlater hjembyen etter at hun er bllitt konfirmert, oppholder seg en kort tid i Bergen, bor et par år på en prestegård i Bergens Stift, innen hun fullfører sin utdannelse i selve hovedstaden.

Moren er en ugift, sterk og driftig kvinne som nyter stor respekt og forsørger seg selv og sitt barn, bl.a. ved å handle med fisk og drive bevertningssted for sjøfolk. Petra har kunstnerblod i årene fra farens slekt. Hun vet ikke at den fløytespillende, men ellers tiltaksløse, Pedro Ohlsen, er hennes far, før etter at han er død; selv om hun er oppkalt etter ham og har vært på epleslang i hagen hans.

Hun har gode evner, men trenger hjelp til å utvikle dem. Ti til tolv år gammel har hun ennå ikke lært å lese skikkelig, men hun er en lystig anfører for guttene i gata og viker ikke unna for gale streker. Prestesønnen Hans Ødegaard ser det som en oppgave å undervise henne og forberede henne til konfirmasjon. Impulsiv som hun er, vikler hun seg etter hvert inn i konflikter som synes uløselige, noe som henger sammen med at hun ikke forstår dybdene i eget sinn. Før hun vet hvordan det egentlig har gått til, har hun som nykonfirmert gitt tre unge menn håp om ekteskap, den ene av dem er Ødegaard. Men ingen av de tre får henne når det kommer til stykket.

Det oppstår den rene lynsjestemning i byen. Under dramatiske omstendigheter må hun flykte, først til Bergen der hun for første gang får oppleve teaterkunsten, noe som blir avgjørende. Hun bestemmer seg for å bli skuespiller. Hun forlater imidlertid Bergen, og på veien søker hun ly i en avsidesliggende prestegård hos en prost og hans datter som er jevngammel med Petra. Der får hun møte verdenslitteraturen, og i hemmelighet lærer hun seg utenat lange avsnitt av sentrale diktverk. Da det blir oppdaget at hun huser skuespillerdrømmer, erfarer hun en konflikt mellom et delvis kulturfiendtlig kristendomssyn og skuespillkunsten. I utgangspunktet anser prosten skuespilleryrket som syndig. Han møter imidlertid velartikulert motstand fra ingen ringere enn Hans Ødegaard, som er en venn av prostefamilien. Han har i mellomtida tilegnet seg et lysere, kulturåpent, mer grundtvigsk preget kristendomssyn. Vi må anta at prostens avdøde hustru også har stått for et tilsvarende syn, at hans elskede datter har fått noe av dette med seg fra sin mor, og at dette bidrar til at prosten evner å snu. Grundtvigs navn nevnes imidlertid ikke, Men vi får vite at Ødegaard planlegger å reise folkehøgskole i bygda. Prosten innser omsider at han bør støtte Petra i det hun opplever som sitt livs kall i stedet for å motarbeide det.

Da hennes scenedebut til slutt finner sted, er forventningene store:

«En Aften tæt før Jul var Hovedstadens Theater udsolgt; en ny Skuespillerinde skulde optræde, om hvem der gik de største Ord. Ud af Folket – hennes Mor var en fattig Fiskerkone – havde hun ved Andres Hjælp, som havde set hendes Evner, nu naaet hid, og hun skulde give stort Løfte.»[1]

Til teateret har også de tre beilerne som har vært tiltrukket av hennes forundelige skjønnhet og gåtefulle vesen, funnet veien; og hennes gode hjelpere har reist lange veier for å ta del i begivenheten. Spenningen er til å ta og føle på:

«Ouverturen sagtnede af, Fred faldt over Harmonierne, de smeltede efterhånden hen som i Solskin. Ouverturen sluttede; bange Stilhed indtraadte. Saa gik Teppet op.»[2] Slik slutter Fiskerjenten.

Lyrikk[rediger | rediger kilde]

Liksom tilfellet er med bondefortellingene, er også Fiskerjenten rik på lyrikk. Her finner vi kjente dikt som «Jeg vil værge mit Land», «Jeg giver mit Digt til Vaaren» og ikke minst dette:

Det første Mødets Sødme,
det er som Sang i Skoven,
det er som Sang paa Voven
i Solens sidste Rødme, -
det er som Horn i Uren
de tonende Sekunder,
hvori vi med Naturen
forenes i et Under.[3](

Fengslende[rediger | rediger kilde]

Fiskerjenten er en original bok, og i all hovedsak er den fremdeles frisk og fengende lesning. Fra første stund fikk den et stort publikum. Med sine sterke og eiendommelige kvinner peker den framover mot kvinneskikkelser som hører hjemme i norsk litteratur etter det såkalte moderne gjennonmbrudd.

Det har vært reist innvendinger mot de i og for seg interessante, diskusjonene/utredningene om kunst kontra kristendom mot slutten. Man har ment at de er uheldige for den kunstneriske helhetsvirkning. De fører imidlertid like inn i brytningen mellom sentrale åndsstrømninger i samtida.

Ny aktualitet[rediger | rediger kilde]

Fiskerjenten kom som lydbok i 2001 med Nils Johnson som oppleser. Filmen Det største i verden (2001), med Herborg Kråkevik i hovedrollen, er skapt over Bjørnsons bok, men filmskaperen har tatt seg store friheter i forhold til Bjørnsons tekst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Samlede digter-verker 1919, b. II, s. 499.
  2. ^ Samlede digter-verker, b.II, s. 501
  3. ^ Samlede digter-verker 1919, b. 2. s. 411.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]