Finn Varde Jespersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Finn Varde Jespersen
Finn varde jespersen.jpg
Finn Varde Jespersen
Født 4. april 1914
Kristiania (Oslo)
Død 6. juni 1944 (30 år)
Osmanville, Frankrike
Flystyrt
Foreldre Per Mathias Jespersen og Anna Jespersen
Far Per Mathias Jespersen
Utdannelse Flygerutdannelse i Little Norway i Canada
Yrke Flyger
Nasjonalitet Norsk
Utmerkelser Krigsmedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje

Koordinater: 49°20′17″N 1°05′57″V Finn Varde Jespersen (født 4. april 1914, død 6. juni 1944) var en aktiv orienteringsløper mot slutten av 1930-årene og norsk bombeflyger under andre verdenskrig. Han deltok først i kamper under den tyske invasjonen av Norge våren 1940. Etter den norske kapitulasjonen i juni 1940 flyktet han via Finland, Sovjetunionen og Japan til Canada hvor han ble elev og etterhvert instruktør ved den norske flyskolen Little Norway ved Toronto.

Jespersen tjenestegjorde så ved RAF Transport Command, søkte seg deretter til fronttjeneste og ble etterhvert pilot i det britiske flyvåpenets RAF Bomber Command med grad av løytnant. Han omkom under et bombetokt over Frankrike i forbindelse med den allierte invasjonen av Normandie den 6. juni 1944.

Han skrev dagbok i perioden april 1940 til desember 1940, fra krigsutbruddet til han var nesten fremme i Little Norway. Dagboken ble utgitt i 1983, og er beskrevet som et av de mest detaljerte kildeskriftene fra de norske soldatene i 1940.

Utdanning og idrett[rediger | rediger kilde]

Finn Varde Jespersen ble født i Kristiania (Oslo). Han var sønn av ingeniøren og OL-turneren Per Mathias Jespersen og Anna Jespersen født Johnsen, begge opprinnelig fra Skien.[1] Han tok realartium ved Ris skole i 1932, og studerte senere bygningsingeniørfag i Dresden, men avbrøt studiene i 1937 og gikk ett år på Otto Treiders Handelsskole.[2] Han arbeidet som funksjonær i det norske datterselskapet av det nederlandske elektronikkselskapet Philips fra 1937[2] til krigsutbruddet.[3]

På 1930-tallet var han en aktiv idrettsmann og konkurrerte i orientering for IL Heming. I 1940 nevnes han i Familieboken som en av Norges fem beste orienteringsløpere.[4] Han var på det norske landslaget i den tredje skandinaviske cup i september 1939, hvor kun svensker og nordmenn deltok grunnet reiserestriksjoner for finnene etter utbruddet av andre verdenskrig. Jespersen kom på tredjeplass individuelt.[5][6][7] Av annen idrett deltok han i hopprennet i student-VM i Oslo i 1937, hvor han fikk en fjerdeplass,[8] i Birkebeinerrennet i 1940[9] og han var skiinstruktør for Skiklubben Sport og aktiv på ski i Heming.[10]

I sesongen 1940 vant han en konkurranse i Finland foran de finske orienteringsløperne Börje Malmström, Jan Gripenberg og Birger Lönnberg. Dette resultatet har blitt beskrevet som den første noterte norske seier i orientering i Finland.[5]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Kampene i Norge i 1940[rediger | rediger kilde]

Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johans gate i Oslo 9. april 1940.

Utpå vinteren 1940 var Finn Varde Jespersen i ferd med å melde seg som frivillig på finsk side i Vinterkrigen, men våpenstillstanden satte en stopper for det.[3] Forberedelsene han hadde gjort kom derimot til nytte ved den tyske invasjonen av Norge i 1940.[3] Den 11. april gikk Jespersen sammen med flere andre på ski inn i Nordmarka fra Frognerseteren for å slutte seg til norske styrker.[11] På kvelden dagen etter møtte de og sluttet seg til en gruppe ved Vestenden under ledelse av løytnantene (senere oberst) Haakon Harlem og Carsten Lütken.[12][13] Gruppen ble dagen etter transportert til Brandbu, fikk utstyr ved hærens depot der og ble satt opp som 13. kompani av Vestoppland infanteriregiment nr. 6 (IR 6) (Kp. 13/IR 6), senere kjent som «Sørkedalen kompani», med løytnant Harlem som kompanisjef.[14][15]. Kompaniet ble forlagt på bedehuset på Brandbu for oppøving. I mellomtiden ble Jespersen sammen med 5 andre, blant dem Andreas Aubert og Lars Bergendahl, satt inn i patrulje i Nordmarka. De var lett bevæpnet, men soldatene var stort sett svært gode skiløpere.[16]

Grunnet den tyske fremrykkingen måtte de norske styrkene trekke seg tilbake fra Hadeland den 17. april, uten at «Sørkedalen kompani» ble varslet om det.[17] Kompanisjef Harlem fryktet imidlertid at de skulle bli etterlatt og omringet, og sendte derfor Finn Varde Jespersen på en spesialpatrulje for å skaffe sikre opplysninger om kampsituasjonen.[13][17] Jespersen fikk beskjed om at de norske styrkene var beordret å trekke seg tilbake til områdene nord for Hadeland, og i løpet av natten vendte han tilbake og varslet kompaniet, som i siste liten kom seg ut av den tyske knipetangsmanøveren.[17] Sammen med kompaniet forlot Jespersen Nordmarka og ble transportert med bil til Eina.[18]

Tyske soldater ved et brennende hus; fra kampene i Gausdal i aprildagene 1940.

Dagen etter, den 18. april, fikk kompaniet ordre av kompanisjef løytnant Harlem at oppgaven var rekognosering og sikringstjeneste mellom Randsfjorden og jernbanelinjen Bleiken-Kutjern.[19] Under en patrulje den 19. oppdaget Jespersen tyske styrker ved veien langs Randsfjorden, men problemer med å samle kompaniet førte til at det ikke ble utført noe angrep.[20] Et par dager etter, ved Gjervika, kom deler av kompaniet i kamp med en tysk kolonne på vei mot Gjøvikfronten, og en rekke tyske soldater ble drept eller skadet, uten tap på norsk side.[21] Grunnet manglende kontakt med andre norske styrker og matmangel trakk Jespersen sammen med hoveddelen av kompaniet den 21. april nordover, i retning Lillehammer.[22] På grunn av tysk fremrykking ble det bestemt at kompaniet skulle deles opp og trekke nordover i små grupper. De som ønsket å oppgi striden, ble stilt fritt til det.[23]

Jespersen fortsatte på ski mot Lillehammer med noen få kamerater fra orienteringsmiljøet.[23] Den 25. april traff Jespersens flokk andre enheter fra IR 6 og staben i Gausdal.[24] Etter å ha hvilt ut ble Jespersen sammen med andre gode skiløpere satt til sikringstjeneste på fjellet mellom Østre og Vestre Gausdal,[25] i forbindelse med kampene i Gausdal. Den 30. april kapitulerte den norske hovedstyrken i Gausdal, mens Jespersen sammen med noen kamerater fortsatte for å forsøke å slutte seg til norske styrker lenger nord.[26] Den 5. mai hadde Jespersens gruppe på ski kommet seg til Gjendebu og fikk der nyheter om at kampene i Sør-Norge var avsluttet.[27]

Jespersens gruppe bestemte seg for å trekke i sivil og dra tilbake til Oslo, for der eventuelt å reise videre og slutte seg til norske styrker i Nord-Norge.[28] På vei tilbake til Oslo ble gruppen tatt til fange av tyske soldater på Fagernes.[29] De ble transportert med tog under tysk bevoktning, men klarte å rømme da toget gjorde et stopp ved Fall stasjon.[30] Etter en strabasiøs tur gjennom tung snø uten ski kom Jespersen seg til Brandbu og dro så fra Jaren stasjon den 9. mai med tog til Oslo.[31] Vel tilbake i Oslo fant Jespersen det kvalmende at jevnaldrende kampdyktige bekjente ikke hadde meldt seg til tjeneste.[32] Sammen med likesinnede begynte han snart å planlegge å reise til Nord-Norge og av Johan Grøttumsbråten fikk han informasjon om en vei han kunne benytte for å komme over til Sverige.[33] Etter litt over en uke i Oslo dro Finn Jespersen den 18. mai sammen med sin søster og far via Sverige for å slutte seg til norske styrker i Nord-Norge.[34]

Sitat Karl Johan traff jeg flere av mine venner, blant annet R.R og P.P. Begge skuffet meg kolossalt ved å innrømme at de ikke hadde vært med i krigen. De hadde begge fortsatt sitt arbeide som om ingen ting var hendt. I sine nye vårdresser var de nå ute og spaserte med sine venninner i de lyse våraftener. Jeg fikk rent ut sagt kvalme over sådan slapphet. Er det ekte nordmenn som blir gående i Oslo uten å hjelpe kamerater som sloss inne i landet mot den inntrengende fiende? Jeg og alle de andre frontsoldater forsto ikke at noen kunne få seg til denslags. Sitat
9. april glemmer jeg aldri..., side 113

Den 20. mai hadde de tre kommet seg over grensen, ble oppdaget av svenske soldater og etter forhør satt fri og reiste med tog fra Charlottenberg til Stockholm.[35] De tre tok middagstoget fra Stockholm 23. mai[36] og gikk så over grensen ved Torneträsk. Etter å ha kommet ned til nærmeste norske hus ble de hentet av militærpoliti fra Setermoen.[37] De ble registrert og reiste de dagen etter videre via Målselv til Tromsø, hvor de ankom 27. mai og ble gående og vente på å bli fordelt.[38] Vel fremme i Tromsø ble Jespersen gående uvirksom, siden det ikke var noe organisert apparat for å ta imot frivillige fra Sør-Norge.[39] Etter noen dager dro Jespersen derfor til Målselv og oppsøkte Ole Reistad, sjef for Hærens flyvåpen i Nord-Norge, da han hadde hørt at Reistad skulle etablere en flyskole.[40] Reistad rådet Jespersen til å dra til Setermoen, ettersom styrker til fronten ved Narvik ble satt opp der, noe Jespersen gjorde.[41] Den 7. juni fikk Jespersen melding om at han skulle til fronten ved Narvik dagen etter,[42] men dagen etter fikk de beskjed om at de allierte hadde trukket sine styrker ut og de norske styrkene i Nord-Norge hadde kapitulert.[43]

Reisen til Canada[rediger | rediger kilde]

Jespersen bestemte seg for å dra til Storbritannia, helst via Tromsø, alternativt via Finland, og han returnerte til Tromsø samme kveld, en halv time for sent til å følge med sin søster Turid som reiste med DS «Gro».[44] Etter noen dager i Tromsø dro han via Alapmoen og videre med en frakteskute mot Finland og passerte grensen den 15. juni 1940.[45] Jespersen reiste til Helsingfors, hvor en liten gruppe nordmenn ventet på å komme seg videre.[46] De håpet å kunne reise med båt fra Petsamo, men utreise den veien ble stoppet av finske myndigheter.[46] I påvente av at reisen skulle ordne seg tok Jespersen strøjobber og løp orientering, hvor han vant 4 av 7 store løp den sesongen.[46]

I november 1940 fikk Jespersen mulighet til å reise og dro sammen med noen andre nordmenn østover.[46] Under reisen med Den transsibirske jernbanen fra Moskva gjennom Sovjetunionen observerte Jespersen en rekke flyplasser og han ble fortalt av en russer at noen av flyskolene hadde tyske instruktører,[46] noe som passer med utstrakt tysk-sovjetisk samarbeid under Molotov–Ribbentrop-pakten i årene 1939–1941. Jespersen og hans følge kom den 24. november 1940 til Vladivostok.[46] Den 1. desember fikk Jespersen og de andre flyktningene gå ombord det japanske skipet «Amakusa Maru».[47] Fartøyet avseilte ved midnatt 2. desember slik at den japanske besetningen og passasjerene ikke kunne se byens forsvarsverk.[46] Den 4. desember var fartøyet fremme i Japan og Jespersen og hans tre norske bekjente reiste snart videre.[46] Den 29. desember 1940 ankom Jespersen den norske flyskolen Little Norway i Toronto, Canada.[48]

Little Norway og RAF[rediger | rediger kilde]

Hærens flyvåpen kull II (februar til august 1941). Jespersen i midten i bakre rekke
En amerikanskprodusert Consolidated Liberator nærmer seg RAF Aldergrove i Nord-Irland etter en 8 timer lang «fergetur» i 1941, Finn Varde Jespersen gjorde tilsvarende flygninger fra 1943
Avro Lancaster fire-motors bombebly, tilsvarende fly som Finn Varde Jespersen var fartøysjef på da han ble skutt ned

Etter fullført rekruttskole begynte Finn Varde Jespersen på flygerutdanning ved den norske treningsleiren Little Norway i Toronto den 1. februar 1941.[49] I september samme år fikk han flygervingen. En lagkamerat fra IL Heming, Per Bergsland, var i samme kull.[5] Det var også Marius Eriksen og Helner Grundt Spang.[50][51]

Jespersen tjenestegjorde fra januar til oktober 1942 som instruktør ved Little Norway, hvor den første av hans elever var Per Hysing-Dahl.[48]

Fra november frem til september 1943 var han ved en norsk enhet i RAF Transport Command, 45. Group, som var stasjonert på RCAF Station Lachine i Québec.[48] Derfra transporterte han bombefly, blant annet Liberator. Han deltok på syv slike fergeflygninger fra flyfabrikker i USA og ut til avdelingene, deriblant to til Britisk India.[48][52] Finns søster Turid bodde i Montreal, og hun hadde giftet seg med den norske flyveren Fritz Thoresen, som var ved samme avdeling som broren, og Jespersen besøkte søsteren mellom turene.[48][53]

Sitat Turid var glad for å se dem i live når de kom, begge to. Det var nemlig pionerflyvning de drev med,– til sine tider helt på yttergrensen av datidens teknologi. Finn Jespersens fjerde ferjetur, med et Mitchell to-motors bombefly, ble avbrutt to ganger for å delta i leteaksjoner etter savnede fly. Først i området rundt Goose Bay,– og deretter ble 17. mai feiringen i Reykjavík avbrutt for å lete etter en annen Mitchell. Sitat
– John Berg[48]

I begynnelsen av november 1943 ble han overført til RAF Bomber Commands treningsbase RAF Upper Heyford i England.[48] I mars 1944 var han ved RAF Wigsley, en opptreningsbase for fire-motors bombefly i Nottinghamshire.[48] I slutten av april 1944 ble Jespersen beordret til Pathfinder-skvadronen No. 97 Squadron RAF,[48] på den tiden stasjonert ved RAF Coningsby i Lincolnshire.[48]

Skvadronen var oppsatt med Avro Lancaster bombefly. «Pathfinder-skvadronene» var helt sentrale i Bomber Commands taktikk og vanligvis var det kun meget erfarne mannskap med fullført periode på tretti operative tokt som ble tatt ut til denne tjenesten, men enkelte ferske som hadde utmerket seg under trening ble etterhvert også inkludert.[48] Jespersen og hans besetning fikk svært gode skussmål ved avsluttet opptrening, så gode at de ble innkalt til Flyvåpnenes Felleskommando og møtte admiral Hjalmar Riiser-Larsen.[48] Jespersen fløy først to tokt som ekstramannskap sammen med et erfarent mannskap.[48] Det første toktet mot jernbaneknutepunktet ved Amiens i Frankrike var uten større hendelser, mens det andre, som var rettet mot industri i Braunschweig i Tyskland, var mer dramatisk.[48]

Sitat En halv time før Target kom et tredje angrep som ble en tvilsom fornøyelse for oss. Tyskeren traff nesen på flyet med flere granater som eksploderte der, og en brøkdel av et sekund senere skjøt han en granat tvers igjennom cockpiten omtrent en fot bak flyveren og meg. Denne eksploderte rett utenfor vinduet til høyre...

Vel, glasset i nesen var helt slått ut og i siden foran var det et stort, gapende hull. Glassrutene på siden i cockpiten var knust. Surstofftilførselen var ute av funksjon, og vi måtte derfor senere passere Flak-beltene i farlig lav høyde. Alle navigasjonsinstrumenter var istykker, - det samme var radioen. Fartsmåleren var istykker og bremsetrykket som vi ville trenge under landingen var helt nede. Allikevel fløy vi rett over Target og droppet bombene...

På veien hjem ble vi igjen truffet av splinter fra luftvernet. Det er ytterst sjelden at et enkelt fly blir angrepet så mange ganger. Flyveren hadde bare hatt et tidligere angrep på tredve turer over Tyskland, og dette var den verste turen hans. Jeg er stolt av at det er meg som måtte hjelpe med kartlesningen for å finne flyplassen i England. De andre forsto ikke hvor vi var, men jeg klarte å finne det ut etter fem minutter med kartet.
Sitat
– Finn Jespersen i brev til søsteren Turid 24. mai 1944[54]
Tysk tungt kystartilleri i Frankrike, det var slike mål Jespersen og hans besetning hadde da de ble skutt ned
Minnestein over Finn Varde Jespersen og hans besetning i den franske landsbyen Osmanville. Besetningsmedlemmenes navn – en brite, en canadier og fire norske – er oppgitt på minnesteinen. Flyet traff bakken vel 300 meter bak bautaen, litt utenfor venstre billedkant.

Den 27. mai fløy Finn Varde Jespersen det første toktet som sjef på eget bombefly.[48] Toktet gikk mot de tyske kystbefestningene ved Saint-Valery-en-Caux like vest for Dieppe,[48] og var et ledd i de alliertes forsøk på å ødelegge deler av Atlanterhavsvollen før invasjonen av Normandie, ettersom det tyske kystartilleriet utgjorde en alvorlig trussel mot de allierte fartøyene ved den forestående landgangen.[48]

Noen dager senere, natten mellom 5. og 6. juni, var Jespersen og hans besetning på et nytt bombetokt mot tyske kanonstillinger ved Cherbourg. Bombingen var opptakten til slaget om byen som en del av invasjonen av Normandie.[1][52][55] Toktet, som tok av rett før klokken 3 om natten den 6. juni, var en del av den siste bombingen av de tyske stillingene før invasjonsstyrken gikk i land i Normandie. Toktet var vellykket, da de tyske batteriene ved Saint Pierre du Mont og La Pernelle ble satt ut av funksjon og ikke kunne skyte mot invasjonsflåten.[49]

Dette toktet endte med at flyet ble skutt ned. I tillegg til løytnant Finn Varde Jespersen besto besetningen av fire andre nordmenn, en brite og en canadier, og alle ble drept: 27 år gamle sersjant og navigatør Christian Andreas Münster fra Borre, 22 år gamle sersjant og bombesikter Knut Baade Magnus fra Bergen, 24 år gamle sersjant, telegrafist og skytter Kåre Pedersen fra Gjerpen, 28 år gamle sersjant og skytter John Ernst Herlof Evensen fra Oslo, sersjant og mekaniker Gerald John James Ashpole fra Storbritannia og løytnant og skytter William Robert McCutcheon fra Canada.[56][57][58] Den tyske jagerflyveren som skjøt dem ned var Helmut Eberspächer.[56] Flyvraket ble funnet ved Bayeux.[59]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Jespersen ble tildelt Haakon VIIs 70-årsmedalje 5. april 1943[49] og post mortem tildelt Krigsmedaljen.[49][60]

Minnesmerke[rediger | rediger kilde]

Den 6. juni 2014, ved 70-årsmarkeringen for invasjonen, ble det i landsbyen Osmanville i Normandie avduket en minnesten over Jespersen og hans besetning. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og generalinspektør for Luftforsvaret Per Egil Rygg var tilstede.[56][61][62]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ording, Arne (1950). «Jespersen, Finn Varde». Våre falne (norsk). 2. Oslo: Den norske stat. s. 497. Arkivert fra originalen 2011-07-27. 
  2. ^ a b Studentene fra 1932: biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1957. Oslo: Bokkomiteen for studentene fra 1932. 1957. 
  3. ^ a b c Jespersen 1940/1983, s. 11
  4. ^ Familieboken: verket om virkelighetens eventyr. B. 7 : Operette-Spania. Oslo: Aschehoug. 1940. s. 20. 
  5. ^ a b c Berglia, Knut; Brohaug, Tom-Erik; Staver, Kristoffer; Thuesen, Kaare; Strandhagen, Torgeir, red. (1987). Orienteringsidretten i Norge gjennom 90 år (norsk). Oslo: Norges Orienteringsforbund. s. 71–77. 
  6. ^ Holland, Axel (1945). På tvers av allfarveien. Oslo: Aschehoug. s. 39. 
  7. ^ Haanes, Reidar (1952). Store dager i norsk idrett: 1915-1950. Oslo: Tiden. 
  8. ^ Sport i navn og tall. Oslo: Schibsted. 1950. s. 444. 
  9. ^ Kjærnsli, Rolf (1972). Birkebeinerrennet [1932-1971]: langs kongesporet over fjellet. [Lillehammer]: [R. Kjærnsli]. s. 281. ISBN 8290439008. 
  10. ^ Norske skiløpere: skihistorisk oppslagsverk i 5 bind. Oslo: Skiforlaget - Erling Ranheim. 1956. 
  11. ^ Jespersen 1940/1983, s. 18
  12. ^ Jespersen 1940/1983, s. 20
  13. ^ a b Hertzberg, Niels (1960). Operasjonene på Ringerike og Hadeland. Oslo: Gyldendal. s. 247. 
  14. ^ Jespersen 1940/1983, s. 22-23
  15. ^ Hertzberg, Niels (1960). Operasjonene på Ringerike og Hadeland. Oslo: Gyldendal. s. 42. 
  16. ^ Jespersen 1940/1983, s. 29
  17. ^ a b c Christensen 1993, s. 14 og 16
  18. ^ Jespersen 1940/1983, s. 49
  19. ^ Jespersen 1940/1983, s. 59
  20. ^ Jespersen 1940/1983, s. 62
  21. ^ Jespersen 1940/1983, s. 67-68
  22. ^ Jespersen 1940/1983, s. 66
  23. ^ a b Jespersen 1940/1983, s. 70
  24. ^ Jespersen 1940/1983, s. 83
  25. ^ Jespersen 1940/1983, s. 86
  26. ^ Jespersen 1940/1983, s. 95
  27. ^ Jespersen 1940/1983, s. 103
  28. ^ Jespersen 1940/1983, s. 104
  29. ^ Jespersen 1940/1983, s. 106
  30. ^ Jespersen 1940/1983, s. 108
  31. ^ Jespersen 1940/1983, s. 110
  32. ^ Jespersen 1940/1983, s. 112
  33. ^ Jespersen 1940/1983, s. 113
  34. ^ Jespersen 1940/1983, s. 115
  35. ^ Jespersen 1940/1983, s. 117
  36. ^ Jespersen 1940/1983, s. 119
  37. ^ Jespersen 1940/1983, s. 121
  38. ^ Jespersen 1940/1983, s. 123
  39. ^ Jespersen 1940/1983, s. 124
  40. ^ Jespersen 1940/1983, s. 125
  41. ^ Jespersen 1940/1983, s. 126
  42. ^ Jespersen 1940/1983, s. 128
  43. ^ Jespersen 1940/1983, s. 130
  44. ^ Jespersen 1940/1983, s. 131
  45. ^ Jespersen 1940/1983, s. 132
  46. ^ a b c d e f g h Jespersen 1940/1983, s. 133–45
  47. ^ Artikkel fra US Holocaust Museum om fartøyet
  48. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q John Bergs oppsummerende «etterord» i Jespersen 1940/1983; side 145-53
  49. ^ a b c d Hjalmar Riiser-Larsens brev til Finn Jespersens far, datert 25.6.1945. Gjengitt i Jespersen (1940/1983), side 160–161.
  50. ^ Tvedte, Jon: Flygningen-det moderne eventyr. Oslo, 1958, s. 367.
  51. ^ Henriksen, Vera (1996). Luftforsvarets historie (norsk). 2. Oslo: Aschehoug. s. 212–223, 657–661. 
  52. ^ a b Meyer, Frederik: Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945. Oslo, 1973, s. 399
  53. ^ Studentene fra 1937: biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1962. Oslo. 1962. 
  54. ^ Gjengitt side 155–6 i Jespersen 1940/1983
  55. ^ Henriksen, Vera (1996). Luftforsvarets historie (norsk). 2. Oslo: Aschehoug. s. 372. 
  56. ^ a b c «Øyenvitnet: Rolf Kolling fløy Spitfire under invasjonen av Normandie»[død lenke]; Forsvarets forum, 26.5.2014
  57. ^ Larsen, Carl Ludvig (2000). Gjennom ild og vann for frihet: via Berlin og Normandie. Nesøya: Skywards forl. ISBN 82-995570-0-3. 
  58. ^ Arnesen, Odd (1945). Norge på frie vinger. Oslo: Forlagshuset. s. 179. 
  59. ^ Berg, John: «D-dagen - historien bør være korrekt», Aftenposten, morgenutgaven 1. juni 2004, s. 10.
  60. ^ «Krigsmedaljen post mortem», VG 29. mars 1946, s. 2.
  61. ^ Fridtjof Jakobsen. «Minnet himmelslaget»; VG 8. juni 2014
  62. ^ Vibeke Knoop Rachline «De glemte norske heltene får min­nes­merke»[død lenke]; ABC nyheter, 6. juni 2014

Kilder[rediger | rediger kilde]

Jespersens dagbok
  • Finn Jespersen. 9. april kommer jeg aldri til å glemme..., en norsk soldats etterlatte dagbok. Redigert og med kommentarer av John Berg. Cappelen (1983). ISBN 82-02-09790-8 (Ebok fra bokhylla.no)
    Dagboka dekker perioden april til desember 1940; den er supplert med et etterord av Berg som dekker perioden fra desember 1940 til juni 1944, to brev fra Jespersen til søsteren Turid i 1944 og noen andre dokument.
Annen litteratur