Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Finlands utenriksministerium i Helsingfors.

Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk er et ansvar for Finlands utøvende myndigheter. Finlands president styrer landets utenrikspolitikk i samarbeid med statsrådet, og er øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Regjeringen danner en forberedende komité for utenriks- og sikkerhetspolitikk av statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren og inntil fire andre ministre. Riksdagens utenrikskomité forbereder lovgivning.[1]

Det er 63 utenlandske ambassader i Finland, og en rekke land har ambassadører i Norge, Sverige, Danmark eller Russland som er sideakkreditert til Finland. Finland har 92 utenlandsstasjoner.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Finske IFOR-styrker på en Sisu XA-180 i Bosnia i 1996.
Finsk marinefartøy av Hamina-klassen i 2010.

Et ideal i finsk politikk om å sikre sin overlevelse gjennom nasjonal enhet, har blitt satt i forbindelse med lidelsene under vinterkrigen og den finske borgerkrigen. For å ivareta langsiktige utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser med realpolitiske midler, førte Finland en uttalt nøytralitetspolitikk under den kalde krigen. Herav oppstod det vestlige uttrykket «finlandisering», som en henvisning til Finland, om en ettergivende politikk overfor Sovjetunionen.[3][4]

På en annen side søkte Finland et nordisk samarbeid gjennom Nordisk råd, globalt samarbeid som medlem av FN fra 1955 og OSSE fra 1973 og økonomisk integrasjon med Vesten, som med Bretton Woods-avtalene og frihandelsavtalen med EEC.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 sa Finland opp VSB-avtalen og Paris-avtalen av 1947, som hadde begrenset landets utenriks- og sikkerhetspolitiske handlefrihet. Finland var med på å etablere Østersjørådet i 1992. Finland søkte om EU-medlemskap tre måneder etter oppløsningen av Sovjetunionen, og ble medlem i 1995. Som EU-medlem har landet vært en pådriver for tettere politisk og økonomisk integrasjon. Finland har vært skeptisk til en felles forsvarspolitikk som en del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk,[5] men deltatt i Den nordiske stridsgruppe, en av EUs militære innsatsgrupper, siden 2008. Det nordiske samarbeidet har blitt utvidet til det overveiende militærfaglige avtaleverket NORDEFCO.[6]

Ved siden av EU er Russland en viktig handelspartner. Finland har vært med i Schengen-området siden 2001,[7] men den finsk–russiske grensekontrollen ved Vaalimaa skaper diplomatiske tvister.[3] Finland yter stor utviklingshjelp til Russland, især for å avhjelpe forurensning og andre miljøproblemer som påvirker Finland. Finland er også meget avhengig av import av elektrisitet og fossile brensler fra Russland. Det forekommer russisk spionasje[8] mot Finland og russiske krenkelser av finsk luftrom og territorialfarvann.[3]

I likhet med Sverige har ikke Finland fulgt andre land ved Østersjøen og søkt om NATO-medlemskap. I 1994 var Sverige og Finland de første til å gå inn i Partnership for Peace, NATOs formaliserte samarbeid med andre stater i Europa og den tidligere Sovjetunionen. Finland har vært med i Det euro-atlantiske partnerskap siden 1997, deltatt i NATO-ledede operasjoner som SFOR og KFORBalkan og ISAF i Afghanistan, bidratt til NATO Response Force siden 2008, og vært vertskap for flere internasjonale militærøvelser.[9] Over tid har et stort flertall av Finlands befolkning ønsket å fortsette som NATO-partner uten medlemskap.[3][10]

Foruten de førnevnte organisasjonene er Finland medlem av Europarådet, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Den internasjonale oppgjørsbanken, Den interamerikanske utviklingsbanken og Den asiatiske utviklingsbanken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Finland's foreign and security policy» (engelsk). Ministry for Foreign Affairs of Finland. Besøkt 5. mai 2015. 
  2. ^ «Finland's representation abroad» (engelsk). Ministry for Foreign Affairs of Finland. Besøkt 5. mai 2015. 
  3. ^ a b c d Vihavainen, Timo (2010). «Ryssland i Finlands historia: Några särdrag som påverkar nutiden». Nordisk Østforum (svensk). 24 (2): 185–197. ISSN 0801-7220. 
  4. ^ Forsberg, Tuomas og Pursiainen, Christer (2006). «Crisis Decision-Making in Finland: Cognition, Institutions and Rationality». Cooperation and Conflict (engelsk). 41 (3): 235–260. ISSN 0010-8367. 
  5. ^ Devine, Karen (2011). «Neutrality and the development of the European Union’s common security and defence policy: Compatible or competing?». Cooperation and Conflict (engelsk). 46 (3): 334–369. ISSN 0010-8367. 
  6. ^ «The basics about NORDEFCO» (engelsk). NORDEFCO. Besøkt 5. mai 2015. 
  7. ^ Warakaulle, Charlotte Lindberg (2001). «Frontier-Free». The World Today (engelsk). 57 (3): 13–14. ISSN 0043-9134. 
  8. ^ Sakki, Pekka (20. desember 2012). «Russia’s enthusiasm for espionage increasing». Helsinki Times (engelsk). Besøkt 5. mai 2015. 
  9. ^ «Finland: a valued Nordic partner» (engelsk). NATO. 12. november 2012. Besøkt 5. mai 2015. 
  10. ^ Rahkonen, Juho (2007). «Public Opinion, Journalism and the Question of Finland’s Membership of NATO» (PDF). Nordicom Review (engelsk). 28 (2): 81–92. ISSN 1403-1108.