Ferskenblomstkilden

Ferskenblomstkilden, Sommerpalasset i Beijing

Ferskenblomstkilden (tradisjonell kinesisk: 桃花源記; pinyin: Táohuā Yuán) er en utopisk fortelling og et dikt av den kinesiske poeten Tao Qian, eller Tao Yuanming, som levde mellom 365 og 427 under Jindynastiet.

Handlingen

Under Jindynastiet levde en mann i Wulingfjellene, og tjente til livets oppholds som fisker. Ved et tillfelle, mens han rodde oppover floden lengre enn vanlig, kom han til en klynge med blomstrende ferskentrær. Den strakk seg langsetter begge breddene, som var fulle av nedfalne kronblader. Fiskeren ble nysgjerrig og fortsatte.

Trærne tok slutt ved elvens kilde, og der støtte han på et fjell med en smal munning til en passasje. Han forlot båten og tok seg inn i åpningen. Etter en stund kom han frem til en åpning i fjellet på den andre siden og der viste det seg å ligge et sletteland med vakre hus, fruktbare åkre, vakre dammer, mulbærstrær og bambuslunder. Menn og kvinner beveget seg rundt eller arbeidet på feltet i sammas slags klær som de andre. Alle virket lykkelige.

Menneskene ble overrasket over å se fiskeren og spurte ham hvor han kom fra. Han ble vel mottatt og innbudt til bords, og folk fra andre landsbyer kom for å utspørre ham. De fortalte ham at deres forfedre hadde flyktet til dette avsidesliggende sted fra kaoset under Qindynastiet og at siden da hadde ingen hatt kontakt med omverdenen. De viste seg ikke å ha kjennskap om det være seg Jindynastiet, enn mindre om kongeriket Wei eller om Handynastiet. De var vitebegjærlige når han i detalj fortalte om hva som var hendt i omverdenen. Etter flere dager takket han farvel. Da bad ham noen landsbyboere om ikke å fortelle noen om deres land.

Fiskeren vendte tilbake gjennom tunnelen i fjellet, fant sin båt og dro tilbake samme vei som han var kommet og etterlot også markeringer etter seg for å kunne gjenfinne veien.

Han begav seg til fylkeshovedstaden og fortalte for styresmannen hva han hadde opplevd. Denne sendte ut en undersått for å sammen med fiskeren finne stedet, men de fant det ikke.

Senere fikk Liu Zhiji fra Nanyang, en lærd mann, kjennskap til fortellingen om dette Shangri-La og planla å besøke det. Han døde imidlertid innen han rakk å komme seg avsted, og siden da har ingen noensinne lett etter dalen.

Utopien

Fortellingen om ferskenblomstkilden har en politisk og utopisk tone. Fortellingen handler om et fiktivt samfunn befolket av levende mennesker som kollektivt tar ansvar for sine liv, ikke om et fantasiland befolket av gestalter med overmenneskelige egenskaper. Den er et tidlig eksempel på en utopisk fortellertradisjon:

Sammen arbeidet de for å fyrke jorden.
Og tok rast når solen hadde dalt...
Vårsolens silkestråler lager lange tråder.
Og ingen keiser utskriver skatt på høstens skurd. (Tao Qian: Ferskenblomskilden)

Tao Qian skrev, foruten en prosafortelling, også senere et dikt om ferskeblomstkilden. Fortellingen er også senere blitt tatt opp i dikt av flere kinesiske poeter, for eksempel av Wang Wei (699-759), Han Yu (768-824) og Wang Anshi (1021-1086).

Fortellingener blitt gjengitt i mange kinesiske malerier, hvorav en finnes i Den lange korridor i Sommerpalasset utenfor Beijing.

I.M. Pei ble inspirert av Tao Qians dikt i utformingen av Mihomuseet i de japanske Shigarakifjellene, innviet i 1997.

Litteratur

• Tao Yuan Ming: Peach Blossom Shangri-la (Tao Hua Yuan Ji), i engelsk oversettelse av Rick Davis og David Steelman, Project Gutenberg, www.gutenberg.org
• Zhang Longxi: The Utopian Vision, East and West i Jörn Rüsen, Michaael Fehr og Thomas W. Riger (red.): Thinking Utopia, steps into other worlds, Berghahn Books, ISBN 978-1-57181-440-1 og 978-1-84545-304-6