Feltkanon

Feltkanon er en flyttbar kanon, brukt av feltartilleri.^[1]

I motsetning til faste kanoner blir feltkanoner flyttet til der hvor fienden er, for å angripe disse. Feltkanonene plasseres bak fronten, og gir støtte- eller oppmykningsild for infanteri eller kavaleri. Normalt har feltkanonene flat prosjektilbane. En typisk feltkanon har kaliber mellom 75 – 105 millimeter. De første feltkanonene ble trukket av hester, men ettervert ble de trukket av motoriserte kjøretøy, og enkelte ble også selvdrevne.

Opprinnelig refererte begrepet til mindre kanoner som kunne følge en felthær på marsjen,^[2] som i kamp kunne flyttes rundt på slagmarken som svar på skiftende omstendigheter (feltartilleri), i motsetning til kanoner installert i en festning (garnisonartilleri eller kystartilleri), eller til beleiring av kanoner og bombekastere som er for store til å flyttes raskt, og som bare ville bli brukt under en langvarig beleiring.

Under andre verdenskrig ble et større antall feltkanoner satt ut i norske kystfort av tyskerne i mangel på festningskanoner. Disse var tatt som krigsbytte fra andre europeiske land, som Polen og Frankrike. Den kanskje mest berømte bruken av feltkanonen i avansert taktikk var Napoléon Bonapartes bruk av svært store hjul på kanonene, som tillot dem å flyttes raskt, selv under kamp. Ved å flytte kanonene fra punkt til punkt under et slag, kunne fiendens formasjoner brytes opp for å håndteres av infanteriet eller kavaleriet uansett hvor de samlet seg, noe som dramatisk økte angrepets totale effektivitet.^[3]^[4]