Faseforskyvning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Faseforskyvning beskriver en forskjell på ett sted mellom to bølgesignaler med samme frekvens.

En svingning starter når en spenning, et vann-nivå, et lyssignal, et radiosignal eller annen bølge går fra sitt null-nivå og øker.

De fleste bølger følger variasjonen med sinuskurven. Hvor langt ut i en svingning bølgen er på et bestemt punkt, beskrives av antall grader faseforskyvning av bølgefasen. En hel svingning utgjør 360 grader.

Den røde sinuskurven er faseforskjøvet 90 grader i forhold til den grønne kurven.

Dersom to signaler møtes oppstår interferens. Det vil si at de legges til hverandre. Dersom bølgene er faseforskjøvet 180 grader vil de to signalene være i "motfase". Dersom de har samme styrke vil de to bølgene motarbeide hverandre slik at svigningen forsvinner. Dette benyttes i støydemning i ANR, active noise reduction, der det elektronisk lages lyd i motfase med støy. Støydemping med ANR benyttes i hodetelefoner og det er benyttet i høyttalere i passasjerkabinen på enkelte flytyper.

I elektrisitetsforsyningen er det vanlig å overføre tre spenninger/faser med 120 grader faseforskyvning mellom lederne, eventuelt i tillegg til en nøytral eller jordforbindelse. Se TN-Nett.

I flere radionavigasjonssystemer utnyttes blant annet faseforskyvning mellom radiosignaler fra flere senderantenner til å bestemme mottagerens plassering som vil være langs en linje eller kurve. Dette gjelder i VHF-peileutrustning, Instrumentinnflygning for fly, Decca navigasjonssystem, LORAN og Omega navigasjonssystem.