Fascismen i Italia
Fascismen i Italia vokste frem under og etter første verdenskrig, da landet opplevde økonomiske problemer, politisk uro og misnøye med krigsresultatet. Benito Mussolini samlet i 1919 flere militante grupper i partiet Fasci Italiani di Combattimento,[1] Under den tredje fascistiske kongress i Roma i 1921 omorganisert til Partito Nazionale Fascista (PNF)-[2] Bevegelsen fikk støtte fra mange krigsveteraner, middelklassefolk og industriherrer som fryktet sosialistisk revolusjon.
Fascistene la vekt på nasjonalisme, militarisme og sterk statlig kontroll. De mente individet skulle underordne seg staten og føreren. I 1922 gjennomførte fascistene Marsjen mot Roma, noe som førte til at kong Viktor Emmanuel III utnevnte Mussolini til statsminister.
Svartskjortene
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Svartskjortene
Paramilitære kampgrupper, kalt Squadrismo, etablerte seg etter første verdenskrig og lot seg bruke av fascistene i anslag mot kommunister og andre politiske motstandere. Svartskjortene var i begynnelsen uavhengige av Mussolini, men ble etter hvert integrert i fascistpartiet. De var blant annet med i 1919 da Irredentisten og nasjonalisten Gabriele D’Annunzio inntok Fiume (Rijeka).[3]
Det nasjonale fascistpartiet (PNF)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Partito Nazionale Fascista
PNF ble skipet Under den tredje fascistiske kongress i Roma i 1921, etter at fascistene i valget samme år hadde vunnet 35 parlamentsseter.[2]
Under Mussolinis styre (1922–1943) ble Italia et diktatur. Pressefrihet og politiske partier ble forbudt, og staten søkte å kontrollere både økonomien og samfunnslivet. Regimet samarbeidet senere med Adolf Hitlers Nazi-Tyskland, og Italia deltok på Tysklands side under andre verdenskrig.[4]
Etter militære nederlag og økende folkelig motstand ble Mussolini i 1943 avsatt, og både PNF og etterfølgeren Partito Fascista Repubblicano (PFR) ble forbudt. Fascismen etterlot seg et dypt preg på landets historie.[5]
Etter andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Etter andre verdenskrig har fascismen i Italia representert av Movimento Sociale Italiano (MSI), nedlagt i 1995. Det ble etterfulgt av det mindre radikale Alleanza Nazionale (AN) som tok avstand fra fascismen og satt flere ganger i regjering frem til 2009.[6] Andre nyfascistiske sammenslutninger var Ordine Nuovo, etablert 1956 og forbudt i 1973, Avanguardia Nazionale, etablert i 1960, senere forbudt. Frimurerlosjen Propaganda Due ble ekskludert i 1976.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://www.britannica.com/topic/fasci-di-combattimento
- ^ a b https://ndla.no/r/historie-pb/fascismen/9de3a000e4
- ^ Aas, Steinar (25. november 2024). «svartskjorter». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 25. september 2025.
- ^ Steensig, Søren (7. november 2024). «Hva er fascisme? Fra Mussolini og Hitler til i dag». historienet.no. Besøkt 25. september 2025.
- ^ Wolff, Elisabetta Cassina (22. mai 2025). «Benito Mussolini». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 25. september 2025.
- ^ Berg, Ole T. (20. februar 2025). «Fascismen i Italia». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 2. oktober 2025.