Fangefortellinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Bortførelse av Daniel Boones datter av indianere», ved Charles Ferdinand Wimar, 1853
«Bortførelse av Daniel Boones datter av indianere», ved Karl Ferdinand Wimar, 1855–1856

Fangefortellinger er fortellinger om mennesker som ble tatt til fange av de som ble betraktet som usiviliserte villmenn. Fortellingene omfattet ofte et tema om forsoning og forløsning av den kristne tro i møtet med truslene og fristelsene til et fremmet levevis. Barbarerefortellinger var fortellinger om engelskmenn som ble tatt til fange av barbareskpirater (muslimske pirater fra Barbareskkysten) var populære i England1500- og 1600-tallet. Britiske kolonister som ble røvet og holdt i fangenskap av den opprinnelige urbefolkningen i Nord-Amerika ble emne for flere fortellinger som var populære i USA på slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet. Fangefortellinger betraktes som en variant av den tilsvarende litterære sjangeren slavefortellinger.

Den første amerikanske barbarerefortellinger ble skrevet av Abraham Browne (1655). Den mest populære var av kaptein James Riley, kalt An Authentic Narrative of the Loss of the Brig Commerce (1817).

Fortellinger om fanger av amerikanske indianere, fortellinger av menn og kvinner av europeisk herkomst som ble tatt til fange av innfødte amerikanere, var populære i både Nord-Amerika som i Europa fra 1600-tallet og fram til den amerikanske grenselandet ble lukket på slutten av 1800-tallet. Mary Rowlandsons selvbiografi, The Sovereignty and Goodness of God: Being a Narrative of the Captivity and Restoration of Mrs. Mary Rowlandson («Guds overhøyhet og godhet: En fortelling om fangenskapen og tilbakelevering av fru Mary Rowlandson») (1682) er et klassisk eksempel på sjangeren.

Jonathan Dickinsons dagbok, God's Protecting Providence ... (1699), en fortelling av en kveker som overlevde et skipsforlis og ble tatt til fange av indianere i Florida, har blitt beskrevet som «på mange vis den beste av alle fangefortellinger.»[1] Amerikanske fangefortellinger var ofte basert på virkelige hendelser, men de inneholdt ofte oppdiktede elementer. En del var fullstendig fiktive og ble skrevet utelukkende fordi sjangeren var populær og alle «sanne» fortellinger solgte godt. En oppdiktet fangefortelling var The Remarkable Adventures of Jackson Johonnet, of Massachusetts (Boston, 1793).

Ann Eliza Bleeckers roman i brevform, The History of Maria Kittle, først utgitt i 1793, er betraktet som beste kjente fangefortelling i romanform. Den fastsatte sjangeren for påfølgende romaner om indianerfanger.[2]

Førsteutgaven (1682) av tittelsiden av Mary Rowlandsons fangefortelling

På grunn av kappestriden og krigene mellom engelskmenn og franskmenn i Nord-Amerika ble kolonister hyppig angrepet og fanger ble tatt av indianere som franske allierte. Puritanere tenderte å skrive fortellinger hvor indianere ble framstilt svært negativt for å vise at fangenskap var en advarsel fra Gud som angikk puritanernes sjeler, og at Gud i seg selv var det eneste håp for forløsning og frigjøring. Som et resultat har historikere tradisjonelt behandlet fangefortellinger med forsiktighet, og vurdert mange av dem mer som folkeminne eller puritansk ideologi enn som faktiske historiske redegjørelser. Dog har en samtidshistoriker som Linda Colley og en antropolog som Pauline Turner Strong funnet fangefortellingene nyttige for å analysere hvordan kolonistene konstruerte den innfødte befolkningen som «annerledes», foruten at fortellingene også avslørte bosetternes egendefinisjon og en framstilling av deres egen kultur sett i kontrast til «det andre». Colley har studert den lange historien av engelske fangenskap i andre kulturer, både med barbareskpirater som britiske fangenskap i andre kultur som eksempelvis i India.

Historikeren Frederick Turner har i boken Beyond Geography: The Western Spirit Against the Wilderness («Hinsides geografi: Den vestlige åndsmakt mot villmarken», 1980) diskutert effekten av del fangefortellinger hvor den hvite kom til å foretrekke og til sist tilpasse seg indianernes levevis. I en del tilfeller har hvite fanger ved fangeutveksling måtte bli tvunget til å dra tilbake til deres opprinnelige kulturer. Barn som har blitt tilpasset nye familier har funnet det særskilt smertefullt å bli revet fra dem, ofte etter flere års fangenskap. Etter å ha blitt tilpasset har tallrike voksne og unge fanger foretrukket å bli værende hos sitt indianske fellesskap og aldri vendt tilbake til de anglo-amerikanske eller europeiske samfunn.

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

«Fangen», ved Eanger Irving Couse, 1891

Hvite som ble tatt til fange av indianere, ofte hvite kvinner, har også vært et populært emne i billedkunsten.

Et eksempel er Eanger Irving Couses oljemaleri «Fangen» fra 1891 som er en visuell framstilling av en fangefortelling. Det er både et berømt og et kontroversielt maleri grunnet dets seksuelle undertone som ble oppfattet som meget sterke og provoserende i maleriets samtid. Det har også blitt vurdert både som et realistisk portrett som en stereotypisk framstilling av en indianer, og i forlengelsen av dette også som en romantisering av den «edle villmann». Den faktiske bakgrunnshistorien til bildet er at doktor Marcus Whitman og hans hustru kom i 1838 til territoriet Oregon for å etablere en misjonsstasjon for cayuseindianere. Mange immigranter bosatte seg rundt misjonsstasjonen, men da det brøt ut meslinger, og selv om Whitman forsøkte å lege indianerne, reagerte de dårlig på behandling, og i raseri og skrekk anklaget de Whitman for å ha forgiftet dem for å ta deres land. I november 1847 angrep de misjonsstasjonen og drepte mange, inkludert Whitman og hans hustru, men et mindre antall mennesker ble fraktet vekk som fanger.

Blant disse var Lorinda Bewly, en ung kvinne på 17 år som var lærer ved misjonsstasjonen. Hennes liv ble spart av cayusehøvdingen Five Crows som besluttet at han ville ha en hvit kvinne som hustru, men dette ble ikke møtt med entusiasme av den unge piken. Couses maleri viser Lorinda Bewly liggende på gulvet i høvdingens teepee, kledd i hvitt (som uskyldens farge), bevisstløs og med blodige håndledd fra hvor hun er bundet som et vitnemål til hennes kamp. Five Crows sitter på bakken og stirrer på henne som om han er uten å forstå hennes oppførsel og hennes avsky for ham. Couse har framstilt to kulturer i tragisk sammenstilling.[3]

Originale fangefortellinger[rediger | rediger kilde]

  • Álvar Núñez Cabeza de Vaca (1542): La Relacion (Rapporten); oversatt til engelsk som The Narrative of Cabeza De Vaca av Rolena Adorno og Patrick Charles Pautz.
  • Hernando de Escalante Fontaneda (1575): Memoir On the Country and Ancient Indian Tribes Of Florida
  • Mary Rowlandson (1682): The Sovereignty and Goodness of God: Being a Narrative of the Captivity and Restoration
  • Cotton Mather (1696–97): The Captivity of Hannah Dustan
  • John Williams (prost) (1709): The Redeemed Captive
  • Jackson Johonnet (1793): The Remarkable Adventures of Jackson Johonnet, of Massachusetts
  • Susannah Willard Johnson (1796): A Narrative of the Captivity of Mrs. Johnson, Containing an Account of Her Sufferings During Four Years With the Indians and French
  • Ann Eliza Bleecker (1797): The History of Maria Kittle
  • John Ingles (ca. 1824): The Story of Mary Draper Ingles and Son Thomas Ingles
  • John Rodgers Jewitt (1896): The adventures of John Jewitt: only survivor of the crew of the ship, Boston, during a captivity of nearly three years among the Indians of Nootka Sound in Vancouver Island. Clement Wilson. Tilgjengelig online via Washington State Library's Classics in Washington History collection

Moderne versjoner[rediger | rediger kilde]

  • I 1956 regisserte John Ford filmen The Searchers, en fiktiv fangefortelling med John Wayne i hovedrollen. Denne filmen hadde innflytelse grunnet dens mangfoldige psykologiske lag foruten at John Wayne spilte en annerledes figur enn vanlig.
  • Cello-rockbandet Rasputina gjorde en parodi på fangefortellinger i deres sang «My Captivity by Savages» på deres album Frustration Plantation (2004)
  • Sangen «Cannibal Buffet» fra albumet Ooky Spooky (2007 ) av Voltaire er en humoristisk vri på fangefortellingen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Cambridge History of English and American Literature. Volume XV. Colonial and Revolutionary Literature, Early National Literature, Part I, Travellers and Explorers, 1583-1763. 11. Jonathan Dickinson.
  2. ^ Gardner, Jared (2000): Master Plots: Race and the Founding of an American Literature, 1787-1845. Baltimore: JHU Press. s. 35. ISBN 0801865387.
  3. ^ Eanger Irving Couse (American, 1866-1936)

Se også[rediger | rediger kilde]