Første slag ved Bud Dajo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Første slag om Bud Dajo)
Hopp til navigering Hopp til søk
Amerikanske soldater poserer blant døde moroer etter slaget, 7. mars 1906.
Kartet over begivenheter i den aktuelle periode viser slagfeltet på galt sted; rett skal være noe tilsvarende sørøst for byen Jolo.
Den amerikanske 4. kavalleriregiments våpenskjold har en referanse til Bud Dajo en grønn vulkan med en nedadvendt kris symboliserer moroenes nederlag; enhetens seier markeres med en gul sabel.

Det første slaget om Bud Dajo (engelsk: First Battle of Bud Dajo), også kjent som Moro Crater Massacre, var en militær operasjon mot formentlige opprørere som den amerikanske hær foretok mot en grupper moroer i mars 1906, under Moro-opprøret i det sørvestre Filippinene.[1][2][3]

Hvorvidt de moroer som hadde trukket inn i Bud Dajo, et fjell som var en kraterformasjon, faktisk hadde opptrådt fiendtlig mot amerikanske styrker, er omstridt. Innbyggere på øya Jolo hadde tidligere benyttet krateret som et tilfluktssted under de spanske kolonistyrkers angrep. Major Hugh Scott, distriktsguvernøren for Sulu, der kampene utspilte seg, forklarte i ettertid at de som hadde søkt tilflukt inne i den utdødde sinderkjeglevulkanens krater hadde erklært at de ikke var ute etter kamp, at de hadde trukket opp dit i frykt, og hadde beplantet området og ville høste det de dyrket der («declared they had no intention of fighting, - ran up there only in fright, [and] had some crops planted and desired to cultivate them»).[4]

Beskivelsen av kampene som et «slag» er blitt anfektet både på grunn av angripernes overveldende ildkraft og den veldige ubalanse i tapstallene. Forfatteren Vic Hurley skrev at det ikke med noen rimelighet kunne være rimelig å kalle dette for et 'slag' («By no stretch of the imagination could Bud Dajo be termed a 'battle'».[5]) Mark Twain mente: «På hvilken måte vis var dette et slag? Det har ingen likhetspunkter med et slag. .. Vi renset ut etter fire dagers arbeide og fullførte det med nedslakting av disse hjelpeløse mennesker» (In what way was it a battle? It has no resemblance to a battle ... We cleaned up our four days' work and made it complete by butchering these helpless people).[6]

En høyere prosentandel av moroer ble drept enn i andre hendelser som senere er blitt betraktet som massakrer. For eksempel er det høyeste overslaget av drepte indianerere i massakren ved Wounded Knee på 300 av 350 nærværende (en dødsrate på 85 prosent), mens det etter Bud Dajo bare overlevde seks moroer av et totalt antall nærværende på anslagsvis 1.000 (en dødsrate på over 99 prsent). Likt som ved Wounded Knee var det også kvinner og barn blant de drepte.

De menn blant moroene som var bevæpnet, hadde nesten utelukkende kastevåpen og nærkampsvåpen, som sverd av typene kampilan, kris og barong.

Mens selve kamphandlingene var på bakken på Jolo, bidro skyts fra flåten vesentlig til den overveldende ildkraft som ble satt inn mot moroene.

Det var 750 mann og offiserer, under ledelse av oberst J.W. Duncan, som angrep vulkankrateret Bud Dajo (tausūg: Būd Dahu), som var befolket av 800 til 1.000 tausug-landsbyfolk. Ifølge Herman Hagedorn (som skrev om dette forut for andre verdenskrig) var de stillinger som moroene holdt de sterkeste som noen fiende på Filippinene noensinne hadde forsvart mot noe amerikansk angrep («the strongest which hostiles in the Philippines have ever defended against American assault.»)[7]

Selv om kampene endte med seier for de amerikanske styrker, var de også en ubetinget public relations-katastrofe. Om man kaller det et slag eller en massaker så var dette definitivt det blodigste sammenstøtet under Moro-krigene, med det av de hundrevis nærværende bare seks overlevende moroer etter blodbadet.[8] De amerikanske tap anslås å ha vært mellom femten[9] til 21 drepte, og 76 sårede.[8]Ifølge Vic Hurleys «Swish of the Kris» hadde mange av de døde så mange som femti kulehull.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Benjamin R. Beede (21. august 2013). The War of 1898 and U.S. Interventions, 1898T1934: An Encyclopedia. Routledge. s. 74. ISBN 978-1-136-74691-8. «By the end of the operation, the estimated 600 Muslims in Bud Daju were wiped out.» 
  2. ^ John J. Pershing (25. juni 2013). My Life before the World War, 1860--1917: A Memoir. University Press of Kentucky. s. 386. ISBN 0-8131-4198-2. «These are merely estimates, because no firm number of Moro dead was ever established.» 
  3. ^ Dphrepaulezz, Omar H. (6. mai 2013). "The Right Sort of White Men": General Leonard Wood and the U.S. Army in the Southern Philippines, 1898-1906 (thesis). s. 8. 
  4. ^ Scotts utsagn kommer fra: Gedacht, Joshua: «"Mohammedan Religion Made It Necessary to Fire:" Massacres on the American Imperial Frontier from South Dakota to the Southern Philippines». I Colonial Crucible: Empire in the Making of the Modern American State. Edited by Alfred W. McCoy and Francisco A. Scarano. Madison, WI: University of Wisconsin Press, 2009, ss. 397-409. Informasjon om bruk av krateret som tilfluktdsted under spansketiden kan søkes hos: Warren, James Francis: The Sulu Zone, 1768-1898: The Dynamics of External Trade, Slavery, and Ethnicity in the Transformation of a Southeast Asian Maritime State, 2nd ed. Singapore: NUS Press, 2007.
  5. ^ Swish of the Kris, the Story of the Moros. 
  6. ^ Comments on the Moro Massacre. 
  7. ^ Hagedorn 1931, s. 64
  8. ^ a b The Battle of Bud Dajo (archived from the original Arkivert 2008-05-09 hos Wayback Machine on 2008-05-09), chapter 19 of Swish of the Kris (archived from the original Arkivert 2008-02-02 hos Wayback Machine on 2008-02-02), by Vic Hurley.
  9. ^ Pacifying the Moros: American Military Government in the Southern Philippines, 1899–1913, Charles Byler, Ph.D

Litteratur[rediger | rediger kilde]