Første jordomflyvning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Flyet som er vist her, «Chicago» ledet den første etappen i jordomflygingen i 1924.

Den Første jordomflyvning ble gjennomført i 1924 av et team flygere fra United States Army Air Service, forløperen til USAF. Turen tok 175 dager, og de fløy om lag 44  342 km.

USAs forberedelse i forsøket på jordomflyvning[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1920-tallet kjempet flere land om å bli det første til å fly kloden rundt. Britene hadde gjort et mislykket forsøk i 1922. Det følgende året hadde et fransk lag prøvd, også Italia, Portugal og britene annonserte sine planer for et nytt forsøk.[1] I løpet av våren 1923 ble US Army Air Service interessert i å la en skvadron av militære fly foreta en jordomflyvning. Det ble oppnevnt en gruppe offiserer i War Departement, en planleggingsgruppe for å finne et egnet fly og planlegge oppdraget.[2]

War Departement instruerte Air Service om å se på både Fokker T.II transport og Douglas Cloudster, om et av disse kunne være egnet, og å erverve et eksemplarer for testing.[N-1] Selv om disse ble ansett som tilfredsstillende av planleggingsgruppen, ble det foreslått se på andre som kunne utstyres med utskiftbart understell, hjul og pongtonger for landing på vann, om ikke slike ville være å foretrekke.[3]

Da sjefen for Douglasfabrikken, Donald Douglas ble bedt om informasjon om Douglas Cloudster sendte han i stedet inn data på en modifisert DT-2,[4] en torpedobomber som Douglas hadde bygget for den amerikanske marinen i 1921 og 1922. DT-2 hadde vist seg å være et solid fly som kunne ha utskiftbare hjul og pongtonger. Siden flyet var en eksisterende modell, slo Douglas fast at det nye flyet, som han kalte Douglas World Cruiser (DWC), kunne leveres innen 45 dager etter at kontrakt var undertegnet. Air Service sendte løytnant Erik Henning Nelson (1888 - 1970), medlem av planleggingsgruppen til California for å arbeide ut detaljene med Douglas. [5]

Douglas, assistert av Jack Northrop,[6] begynte å endre en DT-2 for å passe til jordomflyvningens krav.[3] Den viktigste endring involverte drivstoffkapasiten.[7] Alle interne bombefester ble fjernet og byttet ut med ekstra drivstofftanker, både i vingene og i flykroppen. Den totale drivstoffkapasitet økte fra 435 liter til 3 438 liter[3]

Løytnant Nelson tok Douglas forslag til Washington hvor generalmajor Mason M. Patrick, sjef for Air Service godkjente flyet den 1. august 1923. Krigsavdelingen ga Douglas kontrakt for bygging av en prototype.[8] Prototypen oppfylte alle forventninger, og kontrakt ble tildelt for ytterligere fire fly og reservedeler.[9] Den siste DWC ble levert 11. mars 1924. Reservedelene omfattet 15 ekstra Liberty motorer,14 ekstra sett med pongtonger og nok reservedeler tilsvarende to fly.[8] Disse reservedeler ble sendt videre til steder langs ruten rundt om i verden som flyverne planla å følge.[10]

Mannskapene[rediger | rediger kilde]

  • «Seattle» (Nr 1): generalmajor Fredrik Martin (pilot og flight commander) og sersjant Alva Harvey (mekaniker)
  • «Chicago» (Nr 2): løytnant H. Smith (pilot, senere flight commander) og løytnant Leslie S. Arnold (co-pilot)
  • «Boston» (Nr 3)/«Boston II» (prototypen): løytnant Leigh S. Wade (1897 - ca. 1966) (pilot) og sersjant Henry H. Ogden (1900 - 1986) (mekaniker)
  • «New Orleans» (Nr 4): løytnantene Erik Nelson (pilot) og Jack Harding (co-pilot)[4]

Pilotene ble utdannet i meteorologi og navigasjon på Langley Field i Virginia, der de også fikk trene på prototypen. Mannskapene fikk senere trene på de produserte flyene i Los Angeles og San Diego.

Flyene[rediger | rediger kilde]

Fire fly, «Seattle», «Chicago», «Boston» og «New Orleans» forlot Santa Monica, California den 4. april 1924 for Sand Point, Washington, i nærheten av Seattle, det offisielle startstedet for reisen.[N 3]

Den 6. april 1924 forlot de Seattle for Alaska. Etter å ha nådd Prince Rupert Island, trengte førerflyet «Seattle», fløyet av generalmajor Fredrik Martin med sjersjant Alva Harvey (den eneste autoriserte mekaniker), reparasjoner og ble liggende etter. Da den var reparert, forsøkte mannskapet å ta igjen de tre andre fly, men 30. april havarerte «Seattle» i tett tåke i fjellet i nærheten av Port Moller, Alaska på Alaska-halvøya. Mannskapet overlevde og ble plukket opp 10. mai, men flyet var ødelagt.

De tre gjenværende fly fortsatte med «Chicago» fløyet løytnantene Smith og Arnold i ledelsen. [N 4] Tok av fra Aleutene, reiste over det Nordlige Stillehav. Unngikk Sovjetunionen som ikke hadde gitt ekspedisjonen tillatelse til å krysse deres luftrom,[3] De krysset Japan, Korea, kysten av Kina, Hongkong, Fransk Indokina, Thailand, Burma og India og fløy inn i Midtøsten og deretter inn i Europa.[11] De kom til Paris 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. På grunn av en ødelagt stempelstang ble «Chicago» tvunget til å lande i en lagune i Tonkinbukten i Fransk Indokina (nå Vietnam). Her ble flyet ansett som en stor nyhet, så misjonærprester forsynte pilotene med mat og vin, og lokalbefolkningen klatret på pongtongene for å se på flyet.

De andre flyet lette etter «Chicago» og en båt fant mannskapet sittende på vingen i de tidlige morgentimer. Tre sampaner med lokale mannskaper slepte flyet 10 timer, 42 km til byen Hue, hvor den ble reparert. Den raskeste – og utvilsomt den første reparasjon av en motor som noensinne hadde blitt foretatt i Indokina.[12] Ulykken slo til igjen for «Chicago» i Calcutta, løytnant Smith gled og brakk et ribben, men insisterte på å fullføre oppdraget.[13]

Den 3. august 1924, mens de fløy over Atlanterhavet ble «Boston» tvunget ned. «Chicago» var i stand til å ta kontakt med en destroyer fra den amerikanske marinen og droppet et notat om det uheldige flyet, «Chicago» uten redningsvester.[12] Mens de ble slept av den amerikanske marinens lette krysser, krysseren USS «Richmond» som hadde plukket opp mannskapet, men «Boston» kantret og sank. «Chicago» med løytnantene Smith og Leslie Arnold fortsatte i ledelsen, og «New Orleans» med løytnantene Erik Nelson og Jack Harding fortsatte og krysset Atlanterhavet via Island og Grønland og nådde Canada.[14] Den opprinnelige prototypen, «Boston II» ble gjenforent med «Boston»s mannskap, løytnant Leigh Wade (pilot) og sersjant Henry Ogden.[8] De møtte dem i Pictou, Nova Scotia, og de tre flyene fløy videre til Washington DC.[15] De ble mottatt som helter i hovedstaden. De tre Douglas fløy til vestkysten, stoppe kort i Santa Monica og landet til slutt i Seattle den 28. september 1924.[16]

Reiseruten[rediger | rediger kilde]

Flyene fløy i stor grad fra øst til vest som begynte i USA i april 1924 og tilbake til startpunktet i september. Det fløy nordøstover til Alaska på tvers av de de nordlige stillehavsøyene til Japan og deretter Sør-Asia, til Europa og Atlanterhavet.

Flyenes og mansskapenes videre skjebne[rediger | rediger kilde]

På anmodning fra Smithsonian Institution, overførte USA eiendomsretten av «Chicago» til museet for utstilling. Det gjennomførte sin siste flytur fra Dayton, Ohio til Washington, D.C. den 25. september 1928 og ble umiddelbart satt på utstlling i Smithsonian. I 1974 ble «Chiago» restaurert og overført til det nye National Air and Space Museum.[1]

Mackay-troféet ble 1924 tildelt Lowell Smith, Leslie Arnold, Leigh Wade, Erik Nelson og Henry Ogden.[17] Senere fikk major Martin i kommandoen over Hærens luftfartstyrker på Hawaii på den tiden japanerne angrep Pearl Harbour. Hans mekaniker Alva Harvey fikk kommandoen over en tung bombegruppe under Andre verdenskrig. Løytnant Nelson steg i gradene til oberst og ble en av general Henrik Arnolds topp-skyttere på Boeing B-29 Superfortress.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b "Collections: Douglas World Cruiser Chicago - Long Description."
  2. ^ Swanborough and Bowers 1963, p. 548.
  3. ^ a b c d Rumerman, Judy.
  4. ^ a b "First to fly around the world."
  5. ^ "Collections: Douglas pWorld Cruiser Chicago - Long Description."
  6. ^ Boyne 1982, p. 80.
  7. ^ Yenne 2003, p. 48.
  8. ^ a b c "Douglas DT-2 World Cruiser."
  9. ^ Francillon 1979, p. 75.
  10. ^ Bryan 1979, p. 122.
  11. ^ Mackworth-Praed 1990, p. 235.
  12. ^ a b Roberts, Chuck.
  13. ^ Wendell 1999/2000, pp. 339-372, 356-366.
  14. ^ Haber 1995, pp. 72–73.
  15. ^ "Fliers At Seattle End World Flight of 27,000 Miles."
  16. ^ "First round-the-world flight." Arkivert 30. august 2007 hos Wayback Machine.
  17. ^ http://naa.aero/awards/awards-and-trophies/mackay-trophy/mackay-1920-1929-winners

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boyne, Walter J. The Aircraft Treasures Of Silver Hill: The Behind-The-Scenes Workshop Of The National Air And Space Museum. New York: Rawson Associates, 1982. ISBN 0-89256-216-1
  • Bryan, Courtlandt Dixon Barnes. The National Air and Space Museum. New York: Harry N. Abrams, Inc., 1979. ISBN 978-0-810-98126-3.
  • Donald, David, ed. Encyclopedia of World Aircraft. Etobicoke, Ontario: Prospero Books, 1997. ISBN 1-85605-375-X.
  • Francillon, René J. McDonnell Douglas Aircraft Since 1920: Volume I. London: Putnam, 1979. ISBN 0-87021-428-4.
  • Haber, Barbara Angle. The National Air and Space Museum. London: Bison Group, 1995. ISBN 1-85841-088-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Første_jordomflyvning&oldid=24152902»