Fønikiske sjøfartøyer

Fønikerne i flere århundrer hersket over Middelhavet etter rundt 1200 f.Kr, husket i ettertiden som de første blant havets herskere i historien. Som en maritim handelskultur fra en semittisk sivilisasjon som lå langs kysten av Levanten (som i dag er kysten av Syria og Libanon), spredte fønikerne seg utover middelhavsområdet der disse skulle grunnlegge handelsstasjoner og handelsruter med deres sjøfartøyer, som formodentlige hadde tatt i bruk flere skipsteknologiske nyheter som kjøl, for eksempel. Grunnlaget for den maritime kulturen for hele middelhavsområdet fra øst til vest var skapt av fønikerne, en gang ansett som det beste sjøfolket i antikken.

Fønikernes beliggenhet

Fønikernes hjemland var Levanten, den asiatiske kyststrekningen mellom Anatolia i nord og Sinai-halvøya i sør, klemt inn mellom det åpne havet og fjellkjedene få kilometer inne i landet, rikt på naturressurser, men med utilstrekkelig landbruksjord for en befolkningsvekst. Allerede i bronsealderen var kyststrekningen et møtested for ulike kulturer og sivilisasjoner som handlet med hverandre gjennom karavanedrift og handelsekspedisjoner fra hele den østre delen av middelhavsområdet – inkludert Egeerhavet med de mange fruktbare øyene, og fastlandet Hellas i nordvest, og Egypt med den mektige floden Nilen som renner fra det indre kontinentet Afrika, samt handelsruter til Rødehavet, i sørvest. Inne i landet hadde flere riker oppstått i Anatolia i nord, Mesopotamia i øst med adgang til persiabukten, og kyststrekningen helt fram til India.

For over tre tusen år siden var et meget omfattende handelsnettverk skapt mellom de mange riker, og fønikerne var meget heldige med deres beliggenhet i Levanten ettersom handel skulle bli den mest lønnsomme beskjeftigelsen for et folk som for alvor gjorde seg bemerket rundt 1200 f.Kr. Deres hjemland bød på en rekke etterspurte råvarer, som sedertre fra de store skogene i fjellene og purpurfarge fra havsnegler langs strendene. Dessuten gjorde fønikerne seg ettertraktet som dyktige håndverkere som utviklet fram en høyutviklet produksjon av tekstiler, ornamenterte metallvarer, glass, og keramikk for eksempel. Spesialister ble kalt til ulike riker for å yte deres arbeide som var så sterkt verdsatt, at deres kunsthåndverk hadde meget betydelige innvirkninger på slike fremmede kulturer som den hellenistiske i den arkaiske tiden (ca. 800 – 500 f.Kr).

Fra ca. 1200 f.Kr ble fønikerne det ledende handelsfolk med utgangspunktet i Levanten, og organiserte seg i handelskompanier som etter hvert ble støttet av et pengearistokrati, fra deres bystater med gode havnesteder. Det var til sammen ca. 25 småstater styrt av konger eller «dommere», men de mest fremstående og betydelige fønikiske byer var Tyros, Sidon og Byblos. Et maktvakuum hadde oppstått ca. 1200 f.Kr etter flere riker, inkludert det egyptiske og det hettittiske storrikets av uvisste årsaker — kanskje Thera-utbruddet — kollapset i løpet av bare femti år. Fønikerne som tidligere var fanget i midten mellom rivaliserte storriker, benyttet anledningen for å etablere ett maritimt overtak uten utenforstående forstyrrelser fra deres småstater, sikret mot stormaktspolitiske ambisjoner for flere århundrer.

Dessverre vet man lite om disse følgende århundrer fordi fønikerne, som er kjent for å ha utviklet alfabetet og brakt det til omkringliggende kulturer inkludert grekerne på Europa, hadde ikke etterlatt seg skriftige beretninger om deres opplevelser, heller ikke deres historie, samfunn, og så mye annet som kunne ha fortalt noe om folket. Fønikerne var egentlig et hemmelighetsfullt folk som svært sjeldent skrev om seg selv for ettertiden. Mesteparten av samtidige bevarte skrifter om fønikerne kom fra deres konkurrenter som egypterne, grekerne og romerne, som kunne ikke bringe fram mye annet fra tiden mellom 1200 f.Kr og 500 f.Kr. Ikke et ord om fønikernes ekspedisjoner med deres fartøyer har blitt nedskrevet av fønikerne, som istedenfor fortalte deres historier til utenforstående som den greske historikeren Herodot.

Men, fønikerne var havets herskere, som anla flere enn 300 kolonier og handelsstasjoner rundt Middelhavet i løpet av århundrene fram til 500 f.Kr. Deres storhetstid var i de første fire århundrer, fram til assyrerne forsøkte å underlegge seg Fønikia. Mot slutten av storhetstiden startet en utvandring fra de fønikiske byene til nye boplasser som egnet seg for jordbruk og handelsvirksomhet, muligens som et resultat av overbefolkning. Den kjente bystaten Karthago i Nord-Afrika var grunnlagt av emigranter fra byen Tyros ved ca. 814 f.Kr.

Handelsnettverket

Fønikernes handelsnettverket over hele middelhavsområdet fra øst til vest mot Gibraltarstredet.

Som dyktige sjømenn dro fønikerne ut på det store Middelhavets to og en halv million km² store havflate. Etter hvert som handelsrutene ble lengre og lengre, hadde man innsett nødvendigheten av å ha faste støttepunkter langs middelhavskysten istedenfor bare midlertidige oppholdssteder, anløpssteder for å ankre om natten og møtesteder med lokalbefolkningen i fremmede kyststrøk. Flere kolonier ble grunnlagt ikke bare for å kontrollere handelsnettverket og besørget handelen mellom fjerne steder, men også for å utvinne naturressurser og råvarer. Den første kolonien, Kition på Kypros, var grunnlagt der store kobberforekomster lå, ved 820 f.Kr.

Fønikerne kunne ikke navigere ute på det åpne havet i begynnelsen, og dermed holdt seg som regel langs kysten, slik at det bare var få ganger man var tvunget til å dra ute i rom sjø. Deres handelsruter fra øst til vest gikk først til Kypros, en seilas som kunne ta mange dager og netter avhengige av værforholdene. Det var under slike farefulle forholder der man kunne risikere å seile seg vill, fønikerne fikk deres ry som store sjømenn i samtiden, for man hadde lærte seg hvordan å navigere ved å seile om natten. Polarstjernen kan ha vært deres ledestjerne for å finne det rette kurset til sjøs, dette understøttes av vitenen om at stjernen i antikken gikk under det greske navnet phoinike, et navn som refererer til fønikerne. Det greske ordet på fønikerne er phoinikes, som betyr «det røde folk». Rødefarge og purpurfarge var fønikernes meste etterspurte eksportvarer utenom sedertre og papyrus videreført fra Egypt.

Middelhavet dessuten er et innlandshav omringet av store landmasser med meget stabile klima med varme, tørre somre og forutsigbare vindforholder. Om sommeren, juni til august, var vindretningen i den østre delen av Middelhavet nesten alltid i nordvestlige retning, og jo lengre vestover man kom, jo mindre forutsigbare blir vindretningen fordi i den vestre delen er det litt mer varierte. Fønikerne på deres seilfartøyene kunne derfor regne med god og forutsigbare vindstyrke mot seilet selv om den største faren var om vinden skulle utebli. Gjennom lang tid lærte fønikerne seg hvordan å kjenne det store havet med sine bølger og værforholdene som nesten aldri forvandret seg med tiden. Lokal vær i kystnære farvann var langt mer krevende med plustelige bris utløst av regionelle værfenomener.

Handelsnettverket som startet i den østre delen av Middelhavet, ble etter hvert utvidet til den vestlige delen av Middelhavet av de ledende fønikiske byene Tyros og Sidon som satset store ressurser på deres ekspedisjoner til den nordvestre Afrika og Den iberiske halvøya på jakt etter nye handelsruter og nye råvarer samt nye markeder for deres eksportvarer. Når det første havgående skipet dro ute i det værbitre Atlanterhavet gjennom Gibraltarstredet, er dessverre ikke kjent. Men det er kjent at mindre kolonier lå langs den afrikanske vestkysten, det er funnet fønikiske mynter på Kanariøyene, og fønikiske skip hadde dratt langt nordover helt til De britiske øyer med deres tinngruver. Det er meget krevende farvann forskjellig fra det man var vant til i Middelhavet, hvilken vitnet om hva slags sjømannskap fønikerne var i besittelse av. Grekerne måtte motstrebende innrømte dette i deres skriftene om fønikernes sjømannskap.

Reisene

Reisen til landet Ofir

Fra Første kongebok i Bibelens gamle testamente kunne man lese om en sjøekspedisjon organisert av kong Salomo (971-931 f.Kr) til det sagnomsuste landet Ofir, bemannet av fønikere fra Kong Hiram I (980-946 f.Kr) av Tyros. Ifølge Bibelen hadde disse to konger inngått en gjensidige allianse, men få sitater avslørte også noe som minnet om et vasallforhold av Salomo til kongen av Tyros som skal ha forlangte skattlegging mot sine ytelser som å levere sedertre til byggingen av Salomos tempel. Sammen skulle disse to konger åpne nye handelsruter til Egypt, Arabia og Mesopotamia. Ved kysten av Rødehavet på den nordlige enden av Akababukten var et havnested, Esjon-Geber, åpent for en handelsrute langs kysten av Den arabiske halvøy i Rødehavet.

Kong Salomo bygde en flåte i Esjon-Geber, som ligger ved Elot, på stranden av Rødehavet, i landet Edom. Til denne flåten sendte Hiram av sitt folk sjødyktige skipsmannskap, som slå følge med Salomos folk. De kom til Ofir og hentet derfra gull, fire hundre og tyve talenter, som de brakte til kong Salomo.

En talent i Salomos tid tilsvarte 44 kg (tatt fra babylonisk talent på 30,3 kg). Gullasten fra Ofir ombord på skipene skulle altså være på 18 500 kg. Landet Ofirs beliggenhet er dessverre ikke mulig å stadfeste med rimelige sikkerhet fram til nå.

Reisen rundt Afrika

Den egyptiske farao Neko II (610-595 f.Kr) som hadde overtatt makten i Egypt, startet en meget uvanlige ekspedisjon for å finne ut om det er mulig å seile rundt Afrika omkring år 600 f.Kr, og tok kontakt med fønikiske sjømenn. Den greske historikeren Herodot rundt 150 år senere beskrevet denne reisen rundt Afrika for ettertiden i hans verket Historie:

Man vet at Libya (Afrika) på alle sider er omringet av hav med unntak av landstripen, som med den sammenhenges med Asia. Denne oppdagelsen var først gjort av Neko, kong av Egypt, som sendt ut et antall skip bemannet med fønikere, med ordre om å seile til Herkulessøylene (Gibraltarstredet) og bevege seg tilbake over Middelhavet til Egypt. Fønikerne forlot Egypt, seilte forbi Eritrea og ute i det sørlige havet. Når høsten kom gikk de i land på stedet de hadde kommet til, besådde et område med sæd (korn) og stanset der fram til kornet var modent. Etter de hadde høstet det, satte de opp seilet, og sådant hendt det mens hele to år gikk, og ikke før under det tredje året passerte de Herkulessøylene og fullførte hjemreisen. De fortalte at de på reisen rundt Libya hadde hatt solen på høyre hånd - ikke det at jeg trodde på det, men det var det mange som gjorde.

Det merkelige naturfenomenet som fønikerne hadde beskrevet, den omvendte solstillingen, er det sterkeste beviset for at deres historie om reisen rundt Afrika er sann. Solen på den nordlige halvkulen vil alltid gå sør om zenit – altså til venstre, men på den sørlige halvkulen vil solen alltid passere nord for den – altså til høyre. Kontinentet Afrika går sørover forbi ekvator som deler globen i to halvkuler.

Reisen mot nord

Omkring 525 f.Kr skal en sjøekspedisjon fra Karthago ha funnet sted under ledelsen av oppdagelsesreiseren Himilko til den nordvestre Europa. Himilko er den første kjente oppdagelsesreisende fra Middelhavet som nådde den nordvestlige kysten av Europa som har blitt omtalte av romerske forfattere. Den eldste referansen om reisen mot nord er en kort omtalelse i Plinius den eldres verket Naturalis Historia fra år 77 e.Kr. Den eneste kilden som eksisterer om Himilkos ekspedisjonen, er som en poetisk beretning om geografien som bygde på greske berettelser i dikteren Rufus Festus Avienus´ Ora maritima (Sjøkystene) fra 300-tallet e.Kr.

Avienus skrevet meget lite om Himilko utover opplysningen om at det tok fire måneder på ferden til det fjerne landskapet under navnet «Oestreminis» som inkluderte deler av det iberiske halvøya, den franske vestkysten, Bretagne og sørlige England med Cornwall. Himilko skal ha hatt vansker med å ta seg nordover i møte med forskjellige utfordringer inkluderte sjøuhyrer, i sitt arbeid om å kartlegge og åpne en rute til Cornwall med gruvene der tinn var utvunnet. Han var ikke førstemannen på ruten, i forveien hadde det iberiske folket i Tartessos i dagens Andalucía etablerte kontakten med det fjerne landskapet som også rommet de sagnomsuste Cassiterides øyene («Tinn øyene»).

Reisen langs Afrikas vestkysten

Rundt år 500 f.Kr eller samtidige med oppdagelsesekspedisjonen mot nord, dro karthageneren Hanno fra byen Karthago i spissen for en flåte på seksti skip for å seile gjennom Gibraltarstredet og grunnlegge flere kolonier underveis langs vestkysten av Afrika. Karthagenerne etterlatt seg en beskrivelse av reisen langs den afrikanske atlanterhavskysten, bevart for ettertiden i en stolpe, en periplus i Karthago, senere nedskrevet av grekerne som fra 900-tallet e.Kr etterlatt seg avskriften Codex Heidelbergensis 398. Men skriftene fra Hannos tid har vært nedarvet gjennom flere århundrer lenge etter originalen gikk tapt.

Den store oppdagelsesekspedisjonen bestod av seksti åredrevede skip med femti årer eller roere og et stort antall opptil 30 000 menn og kvinner. Flere kolonier ble grunnlagt eller befolket av Hanno på reisen som vist seg å være en begivenhetsrik tur langs ukjente land som teksten bar preg av, blant annet hadde hans folk støttet på merkelige ville menn med hårede kropper som deres tolker kalte «gorillaer». De kom også ut for «etiopiere», dvs. svartfargede folk som var enten aggressiv eller meget sky.

De kom trolig ikke så langt sørover som til ekvator utenfor det som i dag heter Gabon, understøttet av en selvstendig kilde om reisen fra 100-tallet av grekeren Arrianos som skrevet hvordan Hanno reiste, først dro flåten sørover ute i havet langs kysten, siden snudde han mot øst, og igjen mot sør. Der kom de ut for sterk motgang, blant dem sterk hete og vannmangel, før de måtte snudde tilbake. Endemålet for sjøekspedisjonen kan ha vært en vulkan i utbrudd med «brennende åser», Kamerunfjellet i Kamerun eller Kakulimafjellet i Guinea.

Skipene

Det er et uhyre sparsomt kildebelegg når det gjelder fønikernes fartøy, bare noen få skipstyper er kjent for ettertiden og det er meget få avbildninger som kunne ha vært til stor hjelp for å rekonstruere utseendet på fartøyene. Men det som finnes gjorde det mulig å kunne danne seg en del antagelser om disse fønikiske skipene. Det ser ut at man hadde lånte mange trekk fra egyptiske og minoiske/mykenske skipsbyggingskunst.

Skipsbygging

Fra vrakfunn av handelsfartøyer i den østre delen av Middelhavet som Uluburun-vraket datert fra cirka 1300 f.Kr, vet man at skipsbyggingskunsten i Fønikia var basert på tappsammenføyning ved bygging av en skallkonstruksjon. Egypterne var først ut med den form for sammenføyning mellom hudplankene på skallet, det tidligste beviset på bruk av tretapper satt inn i tapphull er funnet av kister fra rundt 3300 f.Kr i Egypt. Det berømte Khufu-skipet som var begravet og funnet nesten helt urørt av tidens tann fra cirka 2560 f.Kr, hadde tretapper banket på plassen for å forbinde hudplankene kant mot kant. Dette er ansett som begynnelsen på utviklingen mot kravellbyggingen med glatt bordkledning for treskipsskrog. Men de fønikiske skipsbyggerne tok ett nytt skritt som sett på de bevarte plankene av bordkledningen fra Uluburun, fordi tretappene var låst fast med trenagler i deres tapphullene for å forsterke skallkonstruksjonen til en enhetlig gjenstand. Egypterne brukt bare løse tretapper på deres fartøyene fram til 500-tallet f.Kr.

Den nye sammenføyningen skulle bli den meste fortrukne og vanlige byggingsteknikk for bygging av båt og skip i Antikken fram til Middelalderen for over to tusen år. Den opprinnelige ideen om å låse fast tretappene med trenagler eller spikre på bordkledningen kanskje kom fra Fønikia, men dette kunne man ikke vite. Men romerske skrifter har etterlatt seg sterke antydninger på at byggingsteknikken kan ha hatt fønikisk opprinnelse. Den romerske betegnelsen på sammenføyingen ved bruk av låste tretapper er «coagmenta punicana» – «fønikiske sammenføyning». Det første utvilsomme beviset på låste tretapper i Levanten er fra byen Jeriko der et bord var funnet fra midten av det andre årtusenet f.Kr.

Kjølens opprinnelse er heller ikke presist kjent, om den viktige oppfinnelsen som forvandle om et småfartøy til et havgående fartøy for ferdsel på dyp sjø, skulle ha kommet fra Fønikia er meget usikkert. Arkeologisk funn og ikonografiske materiale har vist at egypterne var ukjent med kjøl fram til ca. 1500 f.Kr. Relieffer fra dronning Hatshepsuts gravtemplet viste havgående skip med lite markante utvendige kjøl mellom stevnene, og den hadde åpenbart ikke egyptiske opprinnelse. Kjølen kan ha vært oppfunnet av minoerne på Kreta eller mykenerne i tiden mellom 1400 og 1000 f.Kr.

Rigging

De første identifiserte avbildninger av fartøyer fra Syria var funnet i en egyptisk grav fra ca. 1500 f.Kr til 1300 f.Kr. Relieffer i graven viser en syrisk flåte som hadde kommet til et havnested i Egypt og begynte å losse deres last på landet der fremmede handelsfolk og egypterne bedrev handel med hverandre. Riggingen på det syriske handelsfartøyet var meget påfallende lik den samme riggingen som sett på både minoiske og egyptiske seilskip med topprå og underrå. Underråen ble holdt opp ved hjelp av toplenter til mastetoppen.

Seil med gordinger dukket opp for første gang på et relieff fra Akhnatons tid (1351-1334 f.Kr) i Egypt. Den nye og bedre riggingen skulle bli dominerende for flere århundrer ettersom det store råseilet kan påvirkes ved hjelp av gordinger fra en lite besetning som kan forminske eller forstørre seilarealet, eller senke halvparten til babord eller styrbord etter egne valg. Alle fønikiske sjøfartøyer var utstyrt med dette seilet med gordinger som meget raskt var tatt i bruk av alle maritime kulturer over hele Middelhavet.

Hippoi

Bronserelieff fra Dur-Sharrukin med hippoibåtene.

Denne generelle betegnelsen på fønikiske sjøfartøyer skyldes det synlige hestehodet på forstevnen, som var et kjennetegn på fønikiske skip og båter.

Assyrerkongen Salmanassar III (859-824 f.Kr) hadde et bronserelieff fra Balawat som viste flere båter med nesten loddrette for- og akterstevner fraktet tributt til de assyriske herskerne. Disse hadde hestehoder på begge stevner. En avbildning fra Judea datert til ca. 725 f.Kr vist et skip med råseil og et hestehode i baugen, kalt hippos eller «hest».

Sargon II (722-705 f.Kr) hadde fått laget et relieff i sitt palass på Khorsabad som viser flere båter tok to, tre eller fire tømmerstykker i slep etter seg. De fleste fartøyene var åredrevet, men ét fartøy hadde en mast med for- og akterstag. Det var loddrette stevner på disse båtene og bare forstevnen var utpyntet med hestehodet.

Hippoi-symbolet med det karakteristiske hestehodet reist på forstevnen var et så typisk kjennetegn på fønikiske skip at det var mulig å identifisere tilhørtigheten av vrakrester, funnet av oppdagelsesreiseren Eudoxos på den afrikanske østkysten rundt 110 f.Kr. En skulptur av et hodehode i tre var funnet på en stevn blant vrakrestene. Eudoxos viste sitt funn til sjøfolk som gjenkjente det som gaditansk fra den fønikiske kolonien Gades i Spania.

Gayloi

Det greske ordet gayloi betyr «truge» eller «kar», antyder en rundformet gjenstand, dermed beskriver det fønikiske handelsfartøyet som startet en seig tradisjon for de neste tre tusen år fram til det tjuende århundret. Allerede på egyptiske relieffene fra ca. 1300 f.Kr var utseendet meget tydelige; et drektig fartøy som var kortere enn samtidige egyptiske skip. Dette rundgattet og drektige fraktskipet er det tidligste beviset på den tradisjonelle grunntypen for frakt i middelhavsområdet som på forskjellige språk er betegnet som rundskip. Hovedregelen for denne grunntypen er at skipet skulle være tre ganger så lang som det er bred.

Det fønikiske rundskipet kan også ha åredrift ettersom det var nødvendig ved vindstillhet som ikke sjeldent hendt på Middelhavet. På relieffet fra Khorsabad som viser evakueringen av Sidon og Tyrus ved år 701 f.Kr, er to forskjellige skipstyper synlige. Den ene var utvilsomt et krigsskip med vedderstevn og mast, den andre var rundformet og rundgattet uten mast. Fraktfartøyet på det assyriske relieffet hadde to rekker årer som på krigsskipet.

Litteratur

• Björn Landström, Vägen till Indien, 1964, Bra Böckar Forlag, Höganäs
• Illustrert Vitenskap Historie nr. 2 2008, artikkel Havets herskere
• George F. Bass, Sjöfartens historia – baserad på undervattensarkeologi 1974 ISBN 91 500 0281 3
• Björn Landström, Da skibene førte sejl, 1969, Gyldendal Forlag
• Sean McGrail, Boats of the World – from the stone age to medieval times, 2004 ISBN 0-19-927186-0