Evje Mineralsti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Evje Mineralsti
Kiosken til Evje Mineralsti
Landsverk 1 gruve sett fra lufta
Kart som viser hvor Evje befinner seg i Norge
Kart som viser plassering av de Landsverkgruvene
Theodor Gautestad ved inngangen til Landsverk 1 gruve
Theodor Gautestad viser fram et thortveitittkrystall fra Landsverk3
Elever fra Evjetun leirskole på jakt etter krystaller
Slik var det ofte sommeren 2020, med masse folk som gravde og banket.
Skolebarn fra Evjetun leirskole banker
Til og med regn stopper ikke disse ivrige samlere
Ivrig samler sorterer sine stein
Det finnes et heft om Evje Mineralsti på fire språk: norsk, engelsk, tysk og nederlandsk. Heftet beskriver alle relevante aspekter av stien, og prydes med et stort antall fargebilder.

Evje MineralstiEvje er en sti som fører langs fem gamle feltspat- og kvartsgruver. Hovedgruven på stien er Landsverk 1, og denne gruve er svært mineralrik. Siden 1960-tallet har tusenvis av mineralsamlere og turister besøkt denne og de øvrige gruver på jakt etter krystaller. Siden 2020 driver Setesdalsmuseet stien som besøksgruve hvor alle kan samle krystaller og mineraler mot en liten avgift. Å gå selve stien er gratis.

Historie[rediger | rediger kilde]

Historien av Evje Mineralsti kan ikke forståes uten å ha en forståelse om den store historien rundt gruvedriften i Sør-Norge. Alt henger sammen.

Historien om feltspatdriften i Norge begynner faktisk i Danmark (Storemyr 2015). I 1775 ble Den Kgl. Porcelainsfabrik[1] i København opprettet, og den trengte råvarer. Porselensfabrikken utlovde en dusør av 50 riksdaler til den første som fant en forekomst av feltspat i Norge som kunne utnyttes. Det var en Madam Jørgensen som i 1792 leverte den første forsendelse av feltspat og kvarts til fabrikken. Ho leverte 92 tønner kvarts og 69 tønner feltspat til en verdi av 249 riksdaler.

Det blir sagt at Madam Jørgensen opprinnelig var fra Danmark, og gift med Anders Jørgensen Neskilen som var nordmann. Da han etter hvert ble blind, overtok Madam Jørgensen forretningen, og dusøren på 50 riksdaler ser ut til å ha inspirert henne til å sette ut på leting etter feltspat. Den fant ho i Narestø, omtrent 11 km nordøst for Arendal. Dette satte i gang et nytt kapittel i Norges gruvehistorie. Gruve etter gruve bla åpnet langs kysten, hele veien til Stavanger. Norge ble raskt storleverandør av feltspat, kvarts og glimmer.

Det var lange kjent at det også fantes feltspat på Evje og i nabokommunen Iveland, men den store avstand til nærmeste utskipningshavn gjorde gruvedrift ulønnsomt. Men dette skulle etter hvert endre seg etter at det ble oppdaget nikkelmalm like utenfor Evje sentrum, på Mykleåsen. I 1872 ble Flåt nikkelgruve åpnet og ble en viktig gruve i Europa.

For å smelte malmen trenger man kvarts. I begynnelsen ble det brukt elvesand, men i 1884 bestemte nye eiere å erstatte den med det som de kalte "krystallkvarts", altså kvarts som hadde blitt tatt ut av fjellet. Heldigvis fantes det rundt Flåt nikkelgruve mange, mektige ganger som inneholdt mye kvarts. Landsverk 1 gruve var blant de første som begynte å produsere kvarts, men de fant ut at den faktisk inneholdt mindre kvarts enn forventet, og andre gruver viste seg å være rikere. Landsverk 1 gruve ble rask nedlagt.

Mens de tok ut kvarts, ble det også tatt ut store mengder feltspat i veldig bra kvalitet. Men fortsatt var det for dyrt å frakte den til Kristiansand. I 1896 da Setesdalsbanen ble åpnet, en jernbanelinje mellom Kristiansand og Bygland, med sidespor til Iveland, ble frakten mye billigere, og det var startskuddet for en storslagent gruvedrift etter feltspat. Alle bønder gikk rundt på eget eiendom og saumfarte skogen på utkikk etter flere forekomster av feltspat. I hele Evje-Iveland-område ble det gruvedrift i til sammen minst 550 store og mindre gruver.

Men fra omtrent 1970/80 ble det stadig vanskeligere å få solgt feltspaten. Det ble for mye konkurranse fra utlandet. Pr. i dag er det kun et fåtall gruver som er i drift, og de utvinner feltspat av særdeles høy kvalitet som brukes til å lage kunstige tenner, såkalt tannspat. Ikke alt feltspat egner seg til det, men noe av feltspaten fra Evje-Iveland er såpass bra at produsentene foretrekker den overfor feltspat fra utlandet. Tannspaten blir for det meste solgt til Tyskland, særlig Vita er en viktig kunde.

Under feltspatdriften ble det lagt merke til at det ofte fantes mye rart i disse forekomster. Av og til ble det funnet mange hundre kilo av merkelige, svarte mineraler. Ofte uten krystallformer, bare massive masser. Men det fantes også merkelige mineraler i store krystaller, som for eksempel beryll i krystaller som kunne være flere meter lange, og som veide flere tonn. Dette fikk mange geologer til å reise til Evje-Iveland-området for å studere disse forekomster.

Fra 1960-tallet begynte særlig tyske samlere å oppdage at det fantes mange flotte mineraler på steinrøysene som hadde ligget uberørt i flere titalls år etter det var slutt av driften. Og de gruvene som det fortsatt var drift i, produserte regelmessig nye mineraler. I 1976 publiserte tyskeren H.J. Wilke en bok om mineralforekomster i Skandinavia, med som første kapittel de mange spennende forekomster i Evje-Iveland-området. Det utløste en slags av gullfeber blant samlere, og massevis av utlendinger invaderte området på jakt etter krystaller.

Landsverk 1 gruve som etter hvert igjen hadde blitt tatt i bruk, men nå for feltspat, skilte seg ut fra de andre gruver. Gruva var som en sveitsisk ost, stappfull med hulrom. Og i disse hulrom fantes det enorme mengder av kvartskrystaller. Samtidig ble det funnet tonnevis av et vakkert grønt feltspatmineral, amazonitt. Videre ble det ofte funnet vakkert lilla fluoritt og spennende pyrittkrystaller. Ikke noe under at denne gruve ble veldig populær blant samlere.

Lokal gruveeier Theodor Gautestad hadde drevet denne gruve til omkring en gang på 1960-tallet for feltspat. Men deretter lå den øde og turistene tømte tippene for mineraler, og prøvde å banke ut så mye som mulig fra gruveveggene. I 1985 bestemte turistkontoret på Evje, at det var på tide å gjøre noe med Landsverk 1, og de andre gruver som fantes i området rundt denne gruve. Fem gamle feltspat gruver ble koblet sammen med en sti, og den ble døpt Evje Mineralsti.

Til Evje Mineralsti hører ved siden av Landsverk 1, Landsverk 2, Landsverk 3, Landsverk 4 og Gudmunds gruve. Av disse er Landsverk 1 den desidert største, mest spennende og mest mineralrike av dem alle. Dette kan være en spennende spasertur i et gammelt gruvelandskap, og mange turister og lokale folk går stien bare for moros skyld.

Inntil 2002 var det Ivar Gautestad som sto for driften av stien, og etter at han døde var det kona hans som holdt stien åpen i 2003. I 2004 overtok Reidar Kjetså driften, og gjorde det ordentlig. Han begynte med å sprenge ut en nokså stor del av nordveggen, bak i gruva. De utsprengte massene viste seg å være usedvanlig rik i kvartskrystaller. De første årene var det en ren eldorado på stien.

Han drev stien til 2018, da han døde etter en lengre sykdomsperiode. Hans sønn skulle overta driften i 2019, men fant ut at gruva måtte stenges på grunn av rasfarlig fjell like i begynnelsen. Etter forhandlinger mellom Evje og Hornnes kommune og Setesdalsmuseet ble det bestemt at museet skulle overta driften, mens kommunen skulle stå for praktisk arbeid, dvs. sikring, graving, sprengning og utkjøring av stein.

2020, året som verden aldri kommer til å glemme, var første året at museet skulle drive stien. Forventningene var nokså lav med tanke på all den frykt for coronaviruset. Derimot ble det en fantastisk sesong, med til sammen rundt 3500 besøkende. Nordmenn som ellers hadde reist til utlandet, kom i store tall til Evje Mineralsti, og det var særlig barnefamilier som var godt representert.

Geologi[rediger | rediger kilde]

På grunn av høy alder av fjellet i Sør-Norge er dens geologi kompleks og vanskelig å forklare i et språk som alle kan forstå.

Verden så nokså annerledes ut da Sør-Norge ble til for 1–2 milliarder år siden; alle kontinenter befant seg på en annen plass enn hvor de er i nåtiden. Og de holder seg aldri stille, de beveger seg hele tiden fram og tilbake, de kolliderer, skaper fjellkjeder, kontinenter blir delt opp osv. Hele prosessen med at kontinentene flytter rundt, kalles platetektonikk.

Norge befinner seg på et gammelt urkontinent som vi kaller Baltika og den befant seg mye mer sør enn nå. For om lag 1,1 milliard år siden kolliderte Baltika med to andre urkontinenter, nemlig Amazonas og Laurentia. På grunn av denne kollisjon ble det dannet en kjempefjellkjede, den sveconorvegiske fjellkjede, som strakk seg fra Sørvest-Sverige, gjennom Norge, hele veien inn i nåværende America.

For om lag 970 million år siden begynte disse kontinenter å skille lag igjen, og deretter ble Sør-Norge ikke lenger utsatt for flere kollisjoner. Sakte men sikkert begynte erosjon å slipe vekk meter etter meter med stein. Fjellene ble lavere og lavere. Flere kilometer med fjell ble slipt vekk.

Helt på slutten var det flere store istider som tok vekk enda mer av fjellet og slipte det flott rundt til de fjellene som vi ser i dag.

Men mens fjellkjededannelsen foregikk, skjedde det selvsagt geologiske prosesser langt nede i fjellet. Alt av pre-eksisterende fjell ble utsatt for enorme krefter, og ble omdannet til det som kalles metamorfe bergarter eller omdannede bergarter. De ble til ulike typer gneis. Samtidig trang store mengder smeltet stein (magma) seg inn i disse gneiser, og gå blant opphav til den store nikkelforekomst på Mykleåsen på Evje: Flåt nikkelgruve.

Etter at de urkontinentene skilte lag, ble jordskorpen under Sør-Norge mye tynnere og ble nå mer og mer utsatt for varmen som steg opp fra mantelen. Stedvis ble fjellet så pass varmt, at den delvis smeltet og skilte ut magma. Dette smeltet stein samlet seg i lommer og sprekker som sakte men sikkert kjølte ned og ble til de kvarts- og feltspatforekomster som senere skulle bli så viktig for gruvedriften. Geologer kaller disse forekomster pegmatitter.

Axel Müller (Müller et al 2016), en geolog ved Universitetet i Oslo, som har studert geologien i Sør-Norge, påstår at det her finnes et av de rikeste områder på jorda med slike pegmatitter. Det finnes flere tusen slike pegmatitter fordelt over Sør-Norge og det har vært gruvedrift i mange av dem.

Mineralogi[rediger | rediger kilde]

De pegmatittene som finnes i Evje-Iveland-området kalles granitt-pegmatitter. Det vil si at de har samme sammensetning som granitt: feltspat, kvarts, glimmer og ofte aksessoriske mineraler som magnetitt, titanitt, zirkon m.m. På grunn av de spesielle størkningsforholdene i pegmatitter, dannes disse mineraler ofte svært store krystaller. Det har blitt rapportert om feltspatkrystaller så store som en lastebil og som kunne veie opp til 200 tonn.

Det spesielle med de pegmatittene i Evje-Iveland-området, er at de inneholder relativt store mengder sjeldne grunnstoffer som yttrium, cerium, beryllium, scandium, uran, thorium, niob m.m. Disse grunnstoffer finner man tilbake i en rekke sjeldne mineraler: euxenitt-(Y), fergusonitt-(Y), monazitt-(Ce), beryll, thortveititt, uraninitt, thoritt m.m.

Alt til sammen har det blitt funnet om lag 120 ulike mineraler i Evje-Iveland-området. Flere av disse er sjeldne i verdensmålestokk, og de krystallene som har blitt funnet av dem regnes til å være blant verdens beste.

Gruvene[rediger | rediger kilde]

Landsverk 1[rediger | rediger kilde]

Akkurat i hvilket år Landsverk 1 ble åpnet er usikkert, men det var enten i 1884 eller kort tid etter. Dessverre fant man ut at gruva inneholdt langt mindre kvarts enn andre gruver i nærheten.

Fra 1896 av ble det igjen interessant å drive Landsverk 1 gruve, fordi den inneholdt en betraktelig mengde bra feltspat. Andersen (1931) skriver at det hadde blitt produsert 20.000 tonn feltspat og 1000 tonn kvarts.

Allerede i begynnelsen ble det lagt merke til at Landsverk 1 gruve var annerledes enn de andre gruver. Det viste seg at pegmatitten hadde blitt oppsprukket etter å ha blitt rammet av et jordskjelv, og at alle fragmenter hadde blitt limt sammen av kvarts som sirkulerte i vannløsninger gjennom alle sprekker. Det kalles en breksje. Men det var ikke nok kvarts til å tette alle hulrom mellom de steinfragmentene, og i disse hulrom ble det dannet astronomiske mengder kvartskrystaller.

Videre ble det funnet mye av en vakker, grønn feltspatvariant som kalles amazonitt. Den er meget ettertraktet av steinslipere. I tillegg ble det funnet en god del av det som de gruvearbeidere kalte «svarte mineraler». Det er mineraler som inneholder yttrium, cerium, og flere andre sjeldne jordarter, men veldig vesentlig, alle disse mineraler inneholder noe uran og thorium. Det gjør at slike mineraler er svakt radioaktive, noe som påfører krystallgitteret såpass mye skade, at de blir brunsvart-svart. Geologer kaller disse mineraler metamikt. I sin tid var slike mineraler en viktig kilde til yttrium og andre sjeldne jordarter, og det ble eksportert en god del til utlandet, særlig til USA. I dagens tid blir det ikke ofte funnet slike svarte mineraler.

Selve gruva er omtrent 135 lang, og ca. 5–12 m bred. Bakerste delen er sperret av, og man må under ingen betingelse prøve å komme seg inn. Det er stor rasfare og denne del av gruven er livsfarlig.

Det som man finner mest av er kvartskrystaller og amazonitt. Heldige samlere kan finne lilla fluorittkrystaller som ser ut om man har limt to pyramider på hverandre. De kalles oktaedere. Kubiske pyrittkrystaller er ikke så lett å finne. Andre mineraler som blir funnet inkluderer: epidot, stilbitt, monazitt-(Ce), kalsitt, chabazitt, kloritt, stilpnomelan m.m.

Landsverk 2[rediger | rediger kilde]

Landsverk 2 er egentlig 3–4 mindre gruver som ligger tett inn på hverandre. De ble drevet på begynnelsen av 1900-tallet, men var ikke særlig rik på spennende mineraler. Andersen (1931) skriver at det ble tatt ut 300 tonn feltspat.

Landsverk 3[rediger | rediger kilde]

Etter Landsverk 1, er Landsverk 3 den mest spennende gruve, selv om man neppe finner noe av betydning på steinrøysene utenfor gruva.

I 1903 ble det funnet et grønt mineral her, som geolog og polarforskeren Per Schei trodde var epidot, men da i 1910 et liknende mineral ble funnet i Iveland av feltspatforhandleren Olaus Thortveit, fant man ut at det handlete seg om et verdensnytt mineral, som fikk navnet thortveititt. Det var faktisk første gang i verden at det ble funnet et mineral som inneholdt det sjeldne metall scandium som hovedmetall. Eksemplaret som Theodor Gautestad viser fram i et av bildene til høyre, ligger nå utstilt i Musée de Minéralogie (École des mines) i Paris.

Andersen (1931) skriver at det ble tatt ut 250 tonn feltspat, men at gruva ikke hadde vært i drift i lang tid.

Landsverk 4[rediger | rediger kilde]

Landsverk 4 er en svært mineralfattig gruve, og kun flotte, skinnende plater av svart glimmer (biotitt) blir funnet. Det er også mulig å finne skriftgranitt. Andersen (1931) skriver at denne pegmatitt er 70 m lang og 30 m bred, og at det har blitt tatt ut 253 tonn feltspat og 224 tonn skriftgranitt, en mer finkornet blanding av feltspat og kvarts.

Gudmunds gruve[rediger | rediger kilde]

Gudmunds gruve er en bitte liten gruve som ble åpnet på 1950-tallet, men i fortiden har det blitt funnet mange kvartskrystaller, selv om de er nokså grove og dekket med et tynn belegg av jernoksider. Av og til blir det fortsatt funnet en eller annen kvartskrystall når man graver.

Besøksgruve[rediger | rediger kilde]

Fra om lag midten av juni til slutten av august er Evje Mineralsti åpnet for alle som har lyst å samle krystaller og mineraler. Det betales en avgift som gir besøkende lov å samle hele dagen. Det finnes bestemte regler som guidene vil forklare om. Det er ikke nødvendig å ta med utstyr, siden bruken av hammer, meisel og bøtte er inkludert i prisen. Guidene hjelper de som aldri har lett etter stein før, med å komme i gang. Ved anledning, når det ikke er for for hektisk, kan besøkende få et såkalt «steindiplom». Man må spre ut sine funn på ett av bordene, og en av guidene skal fortelle akkurat hva slags mineraler som har blitt funnet. Disse blir krysset av for på steindiplomet, som man får med som minne om en forhåpentlig suksessfullt jakt etter krystaller og mineraler.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Alle mineraler som blir vist her nede ble funnet i Landsverk 1 gruve.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Royal Copenhagen». www.royalcopenhagen.com. Besøkt 4. mars 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]