Eva Perón

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eva Perón
FødtMaría Eva Duarte
7. mai 1919[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Junín[5]
Død26. juli 1952[1][6][3][7]Rediger på Wikidata (33 år)
Buenos Aires[8][5]
BeskjeftigelsePolitiker, teaterskuespiller, filmskuespiller, fagforeningsperson, kvinnesaksforkjemper, stemmerettsforkjemper Rediger på Wikidata
Embete
  • Argentinas førstedame
  • president (Eva Perón Foundation, 1948–1952)
  • Spiritual Leader of the Nation of Argentina Rediger på Wikidata
EktefelleJuan Perón (19451952)
SøskenJuan Ramón Duarte
PartiFemale Peronist Party
NasjonalitetArgentina[9]
GravlagtLa Recoleta gravplass
Utmerkelser
17 oppføringer
Storkorset av Isabella den katolskes orden
Storkorset av Andeskondorordenen
Den nasjonale fortjenstordenen
Ummayad-ordenen
Storkors av Den nasjonale æres- og fortjenstorden
Boyacá-ordenen
Frigjøreren San Martins orden
Isabella den katolskes orden
Den nasjonale æres- og fortjenstorden
Andeskondorordenen
Den nasjonale fortjenstorden (Ecuador)
Sydkorsordenen
Den nederlandske løves orden
Den aztekiske ørns orden
Fortjenstordenen Duarte, Sanchez og Mella
Solordenen
Oranje-Nassau-ordenen
IMDbIMDb
Signatur
Eva Peróns signatur

María Eva Duarte de Perón (alias María Eva Ibarguren, men best kjent som Evita (Lille Eva); født 7. mai 1919 i Los Toldos i Argentina, død 26. juli 1952 i Buenos Aires) var en argentinsk skuespiller, sanger og presidentfrue. Hun var gift med general Juan Perón. Eva Perón fikk stor betydning for den politiske utviklingen i Argentina.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av en fattig bonde og en kokerske, kom 15 år gammel til Buenos Aires, fast besluttet på å bli filmstjerne. Selv om hun hurtig ble kjent, rakk ikke hennes talent til stjernestatus før etter at hun hadde giftet seg med Perón.

Personkult[rediger | rediger kilde]

Offisielt portrett av Juan Domingo Perón og Evita, av Numa Ayrinhac i 1948.
Evita og Juan Perón i 1950

Da han ble utnevnt til president i 1946, fikk Eva Perón en overveldende mottagelse blant folket i landet, som så henne som en slags helgen. I sin kamp for de fattige ble hun landets mektigste, mest omtalte og populære kvinne.

En personkult uppstod omkring paret. Evita Perón deltok aktivt med å bygge myten om seg selv. Hun omformet sin historiske bakgrunn og så til å bli fotografert når hun deltok i veldedighetsarbete i slumområdene. I virkeligeheten bistod hun desto mer sin mann i maktkamper og utrenskninger.

Hun ble et moteikon kjent for eksklusive kreasjoner og smykker. I 1951 ble hun nominert til posten som visepresident, men hæren motsatte seg dette, og Eva Perón avslo nomineringen.

Kort tid før sin død ble hun tildelt tittelen «Spirituell leder av nasjonen Argentina». Det ble foreslått for Evita at hun kunne la seg balsamere etter sin død, og Pedro Ara, som var en respektert spansk patolog, ankom mens hun ennå var i live, slik at han kunne ta fatt på oppgaven straks hun døde. Hun døde av livmorskreft i 1952.

Personkult også post mortem[rediger | rediger kilde]

Etter balsamering lå hun på utstilling i arbeidsministeriet i tretten dager, mens folk stod i kø for å se henne. Til en anslått pris på 100 000 dollar tok Pedro Ara nå fatt på andre runde i balsameringen. Gjennom et helt år fylte han vevet hennes med konserveringsmidler. Voks ble brukt på den døde både innvendig og som et utvendig lag.

I 1955, da general Aramburu tok makten med et kupp, fant kuppmakerne den døde Evita, ikke i sin kiste eller i kapellet som var bygget for henne, men på et alter i et kontor. Rykter gikk om at kuppmakerne hadde kastet den døde på sjøen eller gravd henne ned, men i 1957 ble hun sendt til Italia. Med på skipet var en argentinsk kvinne som hevdet at avdøde var en italiensk enke ved navn Maria Maggi, og under dette navnet ble Evita gravlagt på Musocco-kirkegården i Milano.

I 1971 ble kisten fraktet til Spania, der Peron hadde søkt tilflukt med sin nye kone, Isabelita Peron,[10] og fått tillatelse fra Franco til å gravlegge sin første kone. Det ble hevdet at da kisten ble åpnet, var avdøde ødelagt av hammerslag og knivstikk, og dekket med kalk. I 1973 ble Peron bedt om å vende tilbake til Argentina og overta som president, men han levde bare ni måneder.

En kult hadde dannet seg rundt Evitas minne. Fire år tidligere var general Aramburu blitt kidnappet og drept av venstreorienterte terrorister, los montoneros.[11] Nå kidnappet denne gruppen generalen enda en gang – de stjal liket hans, og nektet å levere det fra seg før Evita kom hjem til Argentina.

Isabelita Peron ordnet med hjemsendelse fra Spania, men dette ble holdt hemmelig inntil det renoverte liket ble lagt til hvile ved siden av Perons i presidentboligens kapell. En junta tok like fullt makten fra Isabelita, og i dag ligger Peron på familiegravstedet, mens Evita er gravlagt på den kjente Recoleta-kirkegården i Buenos Aires. Fem meter nede i jorden ligger hun gjemt i et stålhvelv, med en alarm tilkoblet politiets hovedkvarter.[12]

Film[rediger | rediger kilde]

Andrew Lloyd Webber har laget musikken til musikalen Evita basert på hennes livshistorie. I filmversjonen spiller Madonna tittelrollen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Eva Peron, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Eva-Peron, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, oppført som Eva Peron, Munzinger IBA 00000001121, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b cinenacional.com, besøkt 28. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.clarin.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ cinenacional.com, besøkt 31. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. desember 2008. Besøkt 26. juni 2009. 
  11. ^ http://www.latinamericanstudies.org/terrorism/montoneros.htm
  12. ^ Andrew Chamberlain: Earthly remains (s. 40-42), the British museum press, 2001, ISBN 0-7141-2755-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]