Europa først

Europa først (noen ganger kjent som Tyskland først) var hovedelementet i strategien USA og Storbritannia fulgte under andre verdenskrig. Ifølge denne strategien skulle USA og Storbritannia bruke sine overlegne ressurser først mot Tyskland så Europa kunne frigjøres. Mens hovedvekten av ressursene ble brukt i Europa skulle Japan stoppes. Når Tyskland, som man anså som den største trusselen var slått skulle de alliertes styrker konsentreres mot Japan.

Bakgrunn

Da Japan angrep USA den 7. desember 1941 hadde Storbritannias krig mot Tyskland og Italia vart i over to år, og landet hadde få ressurser å avgi for å forsvare fjerne kolonier i Sørøst-Asia. I det Tyskland erklærte USA krig den 11. desember 1941 måtte USA vurdere hvordan ressursene skulle fordeles på de to hovedfrontene; som geografisk lå svært langt fra hverandre. Selv da aksemaktenes erobringer var som størst så var det fremdeles flere tusen kilometer mellom tysk og japanskkontrollert område, så fra et strategisk synspunkt kunne man se det som to adskilte konflikter. På den ene siden hadde Japan angrepet USA direkte og den japanske marinen truet amerikanske områder på en måte som Tyskland, med sine begrensede overflatestyrker ikke kunne. På den andre siden var Tyskland ansett for å være den sterkeste og farligste av aksemaktene og USAs allierte i Europa var grunnet geografien tvunget til å konsentrere krigføringen der.

Avtalen

Kort tid etter krigserklæringen ved Arcadiakonferansen ble USA og Storbritannia enig om «Europa først» strategien. USA skulle så snart som mulig overføre amerikanske hærstyrker og luftstyrker for å bekjempe Tyskland i Europa og Afrika. Krigen mot Japan skulle fokusere på å stoppe japansk fremrykking inntil Tyskland var nedkjempet; etter det skulle USAs, Storbritannias og Sovjetunionens fulle styrke settes inn mot Japan. Denne strategien ville konsentrere ressursene om det man anså var den sterkeste av aksemaktene, og ville forhindre en tysk seier som kunne slå Storbritannia eller Sovjet ut av krigen.

Konsekvenser

I praksis kunne USA allikevel bruke det meste av sin marineflåte mot Japan uansett, siden Tysklands marine hadde få overflateskip og eskortefartøyene som ble brukt i slaget om Atlanterhavet var jagere. Krigen i Stillehavet kunne føres fremgangsrikt med relativt små mengder bakkestyrker, for det meste US Marines. Innen Japan var slått hadde de allierte gjenerobret Burma, Filippinene og en rekke øygrupper nær selve Japan. Etter at Tyskland hadde kapitulert startet USA en massiv overføring av tropper til Asia for å invadere Japan, men innen man kom så langt kapitulerte Japan etter å ha blitt truffet av to kjernefysiske våpen og blitt overkjørt av sovjetiske styrker i Mandsjuria.

En klar konsekvens av «Europa først» var at slag i de europeiske krigsteateret tenderte til å være planlagte operasjoner. Med mindre ressurser i Stillehavet var krigføringen der mer improvisert og fleksibel; man måtte utnytte de sjansene man fikk. Eksempler på dette er slaget om Leyte og etter det slaget om Iwo Jima – begge ble gjennomført med svært lite foregående strategisk planlegging.