Eudaimonia

Eudaimonia (gresk: εὐδαιμονία, eu̯dai̯monía), tidvis gjengitt som eudaemonia eller eudemonia, er et gresk ord fra antikken som vanligvis oversettes som «lykke», «lykksalighet», eller «velvære», eller «sann lykke»; imidlertid har «menneskelig blomstring» blitt foreslått som en mer presis oversettelse av den opprinnelige mening.^[1]

Etymologisk består det av to ord, eu, «god», og daimōn, «ånd».^[2] Det er sentralt konsept i den aristoteliske etikk og politiske filosofi, sammen med begreper som aretē,^[3] vanligvis oversatt som «dyd» eller «fortreffelighet» eller «god egenskap», og fronesis, «praktisk eller etisk visdom».^[4] I Aristoteles' verker er eudaimonia (basert på eldre gresk tradisjon) benyttet som et begrep for det absolutt høyeste menneskelig gode, og således er det målet for praktisk filosofi, inkludert etikk og politisk filosofi, å betrakte (og erfare) hva det faktisk er, og hvordan det kan bli oppnådd.

Se også[rediger | rediger kilde]

Antikkens greske filosofi

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Robinson, Daniel N. (1999): Aristotle's Psychology. Utgitt av Daniel N. Robinson. ISBN 0-9672066-0-X ISBN 978-0967206608
^ «daimōn», Oxford Dictionary of the Classical World
^ «aretē», Oxford Dictionary of the Classical World
^ Hursthouse, Rosalind (18. juli 2007): «Virtue Ethics», Stanford Encyclopedia of Philosophy. Sitat: «But although modern virtue ethics does not have to take the form known as 'neo-Aristotelian', almost any modern version still shows that its roots are in ancient Greek philosophy by the employment of three concepts derived from it. These are areté (excellence or virtue) phronesis (practical or moral wisdom) and eudaimonia (usually translated as happiness or flourishing.) As modern virtue ethics has grown and more people have become familiar with its literature, the understanding of these terms has increased, but it is still the case that readers familiar only with modern philosophy tend to misinterpret them.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Parry, Richard: «Ancient Ethical Theory» i Edward N. Zalta (red.): Stanford Encyclopedia of Philosophy
Ackrill, J. L. (1981): Aristotle the Philosopher. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-289118-9
Urmson, J. O. (1988): Aristotle’s Ethics. Oxford: Blackwell.
Stigen, Anfinn, red. (1978): Tekstinnføring til Aristoteles' Den nikomaktiske etikk Bok I og X, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-09727-5
Annas, Julia (2011) Intelligent Virtue. Oxford University Press: London

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

[1] Robinson, Daniel N. (1999): Aristotle's Psychology. Utgitt av Daniel N. Robinson. ISBN 0-9672066-0-X ISBN 978-0967206608

[2] «daimōn», Oxford Dictionary of the Classical World

[3] «aretē», Oxford Dictionary of the Classical World

[4] Hursthouse, Rosalind (18. juli 2007): «Virtue Ethics», Stanford Encyclopedia of Philosophy. Sitat: «But although modern virtue ethics does not have to take the form known as 'neo-Aristotelian', almost any modern version still shows that its roots are in ancient Greek philosophy by the employment of three concepts derived from it. These are areté (excellence or virtue) phronesis (practical or moral wisdom) and eudaimonia (usually translated as happiness or flourishing.) As modern virtue ethics has grown and more people have become familiar with its literature, the understanding of these terms has increased, but it is still the case that readers familiar only with modern philosophy tend to misinterpret them.»

[1]

[2]

[3]

[4]