Eudaimonia

Eudaimonia
Betydning	«Menneskelig blomstring», sann lykke, velvære
Opprinnelse	Antikkens Hellas, særlig i Aristoteles’ etikk
Sentrale tekster	Den nikomakiske etikk (Aristoteles)
Kjente forkjempere	Aristoteles, Sokrates, Platon, Stoikerne, Epikur
Påvirket av	Gresk etikk, Platons filosofi, Sokratisk filosofi
Påvirket	Dydsetikk, Moderne etikk, Humanisme, Positiv psykologi

Eudaimonia (gresk: εὐδαιμονία, eu̯dai̯monía) er et sentralt begrep i gresk filosofi, særlig i Aristoteles’ etikk. Det oversettes ofte som «lykke», «lykksalighet» eller «velvære», men et mer presist begrep er «menneskelig blomstring» (human flourishing).^[1] Eudaimonia er det høyeste gode for mennesket og målet for etikken, ifølge Aristoteles.

Etymologi

Begrepet eudaimonia består av to greske ord:

eu (εὖ) – «god», «vel»
daimōn (δαίμων) – «ånd» eller «guddommelig kraft»^[2]

Etymologisk antyder ordet en tilstand der individet lever i harmoni med en høyere orden eller en ideell tilværelse.

Eudaimonia i gresk filosofi

Sokrates og Platon

Sokrates koblet eudaimonia til dyd (aretē) og argumenterte for at et godt og rettferdig liv er nødvendig for sann lykke. Platon videreutviklet dette i sine dialoger, hvor han hevdet at eudaimonia er nært knyttet til sjelens harmoni og den filosofiske søken etter sannhet og rettferdighet.^[3]

Aristoteles

For Aristoteles var eudaimonia det høyeste målet for menneskelivet. Han beskrev det som en tilstand oppnådd gjennom praktisering av dyd (aretē) og fronesis (praktisk visdom). I Den nikomakiske etikk skiller han mellom lavere gleder (som nytelse) og det han betrakter som den høyeste form for lykke – en kontemplativ, dydig tilværelse.^[4]

Stoikerne

Stoikerne, som Epiktet, Seneca og Marcus Aurelius, videreutviklet begrepet ved å hevde at eudaimonia ikke avhenger av ytre omstendigheter, men av indre ro og dydig livsførsel.

Eudaimonia i moderne filosofi

Begrepet har påvirket flere filosofiske tradisjoner, inkludert dydsetikk, eksistensialisme og humanisme. Moderne positiv psykologi, representert ved forskere som Martin Seligman, har også trukket på eudaimonia som et ideal for menneskelig velvære.^[5]

Se også

Referanser

^ Robinson, Daniel N. (1999): Aristotle's Psychology. ISBN 978-0967206608
^ «daimōn», Oxford Dictionary of the Classical World
^ Platon, Staten, oversatt av P. Østbye, Aschehoug 2005.
^ Aristoteles, Den nikomakiske etikk.
^ Seligman, Martin (2002): Authentic Happiness. Free Press.

Litteratur

Aristoteles (1999): Den nikomakiske etikk. Oversatt av Anfinn Stigen, Gyldendal.
Annas, Julia (2011): Intelligent Virtue. Oxford University Press.
Hursthouse, Rosalind (2007): «Virtue Ethics», Stanford Encyclopedia of Philosophy.
Urmson, J. O. (1988): Aristotle’s Ethics. Oxford: Blackwell.

[1] Robinson, Daniel N. (1999): Aristotle's Psychology. ISBN 978-0967206608

[2] «daimōn», Oxford Dictionary of the Classical World

[3] Platon, Staten, oversatt av P. Østbye, Aschehoug 2005.

[4] Aristoteles, Den nikomakiske etikk.

[5] Seligman, Martin (2002): Authentic Happiness. Free Press.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]