Ett belte, én vei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kart over Eurasia-kontinentet med planlagte handelsruter.
Kina er merket i rødt, mens medlemmer av Den asiatiske infrastrukturbanken merket i oransje. Transportkorridorer i svart (høyhastighetsjernbane og motorveier) og blått (sjøvei).

Ett belte, én vei (alternativt belte–vei-initiativet; kinesisk: 带 一路; pinyin: yi dài yi lù; også kalt «det 21. århundrets silkevei») er et kinesisk infrastrukturprosjekt og økonomisk utviklingsprosjekt. Ordet «belte» henviser til Kinas planer om å bygge ut omfattende handelsruter over Eurasia-kontinentet i form av høyhastighetstog og motorvei. Det omfatter planer om en maritim rute gjennom Asias hav, ved hjelp av store infrastrukturinvesteringer og skipshavner bygget i land som Sri Lanka, Pakistan og Myanmar, for å skape en direkte rute for transport av varer, helt fra Kina til Italia.[1]

Det er anslått at prosjektet vil ha en totalsum på ca. 11,4 billioner norske kroner.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Initiativet for et slikt prosjekt ble først kunngjort av president Xi Jinping i 2013, og ble deretter promotert av Li Keqiang (formelt Kinas statsminister) gjennom flere reiser i Asia og Europa. Prosjektet fikk umiddelbart stor oppmerksomhet i media. Det største fokuset har siden 2013 ligget på investeringer i infrastruktur, utdanning, bygningsmaterialer, jernbane og motorvei, boligmarkeder, samt jern og stålproduksjon.[3]

Prosjektet er allerede estimert som et av de største infrastruktur-og investeringsprosjektene i verdenshistorien, da det er bygget på et samarbeid mellom hele 68 land, som omfatter 65% av jordens befolkning og 40% av verdens globale GDP (2017).[4][5]

Den 23. mars 2019 undertegnet statsminister Giuseppe Conte et omforent memorandum til støtte for prosjektet. Italia ble dermed det første G7-landet som deltok.[6]

Per 2021 har Australias føderalregjering trukket tilbake delstaten Victorias tidligere omforente memorandum med Kina.[7]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Prosjektet har møtt heftig kritikk av flere, som mener at Kina utnytter sin økonomiske makt til å lure fattige land inn i gjeldsfeller. For eksempel har land som Sri Lanka og Pakistan tatt opp gigantlån fra de kinesiske myndighetene, som de senere har hatt store problemer med å tilbakebetale. Løsningen på Sri Lanka har blitt å gi Folkerepublikken Kina råderett over sine utbyggelser på srilankisk land, ved en leiekontrakt som er tenkt å vare 198 år[8]. Flere innbyggere har protestert, og trukket sammenligninger mellom Kina og landets tidligere koloniherrer.[1]

Den hurtige økonomiske veksten i Kinas investeringsområder har også ført til en form for «global gentrifisering», for eksempel i Myanmar, der lokale innbyggere ikke lenger har råd til å bo i deler av hovedstaden Mandalay og må vike til fordel for kapitalsterke utlendinger og kinesere. I tillegg har både legale og illegale kinesiske selskaper etablert seg i flere av Kinas utenlandske handelsporter, og det er påvist flere eksempler på bestikkelser og korrupsjon. Mange ser derimot ikke den kinesiske innflyttingen som noen trussel, og direktøren for det myanmarske infrastrukturselskapet Royan Tun Thitsar, Tin Maung, har uttalt at «verden er på vei til å bli en global landsby», og ønsker dermed kinesiske investorer velkommen.[9]

Prosjektet har også blitt møtt med kritikk av USA, Japan og flere EU-land som mener hensikten er å utvide Kinas innflytelse globalt. Til tross for det har flere EU-land signert avtaler om å bli med på prosjektet.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Sri Lanka gir Kina kontroll over havner». www.dn.no (norsk). Besøkt 6. september 2018. 
  2. ^ «Kinas nye silkevei». E24. Besøkt 6. september 2018. 
  3. ^ 颜筱箐. «China issues first big data report on B&R Initiative- China.org.cn». www.china.org.cn. Besøkt 6. september 2018. 
  4. ^ «What to Know About China's Belt and Road Initiative Summit». Time (engelsk). Besøkt 6. september 2018. 
  5. ^ Griffiths, James. «Just what is this One Belt, One Road thing anyway?». CNN. Besøkt 6. september 2018. 
  6. ^ «Subscribe to read». Financial Times (engelsk). Besøkt 24. mars 2019. 
  7. ^ Bangkok Post https://www.bangkokpost.com/world/2103783/ripped-up-deal-virus-accusations-spies-australia-china-relations-in-freefall. Besøkt 22. april 2021. 
  8. ^ Svaar, Peter. «Mener Kina oppfører seg som koloniherre på Sri Lanka». NRK. Besøkt 6. september 2018. 
  9. ^ «Kineserne sprer seg i Sørøst-Asia». www.dn.no (norsk). Besøkt 6. september 2018. 
  10. ^ «Italia vil bli med på Kinas nye silkeveiprosjekt». www.abcnyheter.no (norsk). 9. mars 2019. Besøkt 9. mars 2019.