Et beskjedent forslag
Et beskjedent forslag (A Modest Proposal) er en besk politisk og satirisk tekst som ble skrevet av Jonathan Swift og publisert første gang i 1729 etter at en hungersnød hadde rammet spesielt de fattige på Irland.
Et beskjedent forslag ble utgitt som en reaksjon på hvordan samfunnet i Dublin var på den tiden. I Dublin var det et stort problem med gatebarn og fattige mødre som fikk flere barn enn de klarte å ta seg av. Som høykirkelig prost og politiker hadde Swift ingen sympati med Irlands store katolske flertall, men han var opprørt over Englands sosiale og økonomiske utbytting av de fattige katolikkene og han bearbeidet spørsmålet i en rekke skrifter.
Barn som kjøttmåltid[rediger | rediger kilde]
Forfatteren av skriftet med den fulle tittelen var «Et beskjedent forslag: For å forhindre at barn av fattige folk i Irland fra å bli en byrde for deres foreldre eller land, og for å gjøre dem nyttige for offentligheten.» (A Modest Proposal: For Preventing the Children of Poor People in Ireland from Being a Burden to Their Parents or Country, and for Making Them Beneficial to the Public), må selvsagt ikke forveksles med Swifts egne meninger.
Forfatteren argumenterer med økonomiske begrunnelser og med selvrettferdig moralsk holdning for en måte å snu problemet med fattigdom, sult og elendighet blant katolikkene i Irland til sin egen løsning. Hans forslag er å fete opp de underernærte barna og tilby dem som kjøtt for Irlands rike landeiere. Barn av de fattige kan bli solgt på et kjøttmarked i en alder av ett år for å bekjempe overbefolkning og arbeidsløshet, spare familiene utgiftene av å oppdra barn samtidig som de får en liten ekstrainntekt, forbedre den kulinariske opplevelse for de rike, og bidra til den generelle økonomiske vekst for nasjonen. Hvis dette viste seg å bli en suksess, skriver forfatteren, kunne man etter hvert eksportere babyer ut av landet.
Han tilbyr statistisk støtte for sine påstander og gir nøyaktig informasjon om antallet barn som trenger å bli solgt, deres vekt og pris, og det prosjekterte forbruksmønsteret. Med basis i tørre tall trekker Swift konklusjonen at av 120 000 barn kan man slakte 100 000 av dem. Av et barn kan man få to rimelige delikatessemåltider, selv med gjester.
Han foreslår enkelte oppskrifter for tilberedelse av dette nye delikatessekjøttet, og han føler seg overbevist om at oppfinnsomme kokker hurtig vil utvikle flere spennende oppskrifter. Han forutser også at praksisen av å selge og spise barn vil ha positive effekter på familiemoralen: ektemenn vil behandle sine hustruer med mer respekt, og foreldre vil sette større pris på sin barn. Hans konklusjon er at gjennomføringen av dette prosjektet vil gjøre mer for å løse Irlands komplekse sosiale, politiske og økonomiske problemer enn noe annen foreslått metode.
Reaksjoner[rediger | rediger kilde]
Den satiriske mening av essayet Et beskjedent forslag ble misforstått av mange av Swifts samtidige, og han ble sterkt kritisert for å ha skrevet en prosa i en så eksepsjonell «dårlig smak». Han kom nært til å miste sin protesjering på grunn av dette skrivet. Misforståelsen av innholdet i det satiriske angrepet kan forklares i den store forskjellen mellom det kannibalistiske forslaget og den rolige, saklige fortellertonen. Essayet Et beskjedent forslag er i ettertid blitt allment anerkjent som det beste eksempel på vedvarende ironi i det engelske språks historie.
Moderne bruk[rediger | rediger kilde]
Frasen «A modest proposal» har gått inn i det engelske språk ved å ha den motsatt meningen enn hva ordene formelt forteller. Det er ingen politiker i Storbritannia med en viss kulturell tyngde som selv kan uttale at de kommer med «et beskjedent forslag» uten at øyenbrynene heves, men uttrykket kan utmerket brukes til å beskrive motpartens forslag på en høflig, men infam måte.
Andre eksempler på «moderate forslag»[rediger | rediger kilde]
- Den engelske forfatteren Daniel Defoe hadde forsøkt et tilsvarende opplegg noen år før Swift med sitt satiriske skriv «Den enkleste veg med dissenterene» (The Shortest Way with Dissenters) som ga ham en fengselsstraff og gapestokk i 1703. Defoe var verken medlem av den engelske kirke eller katolikk, men medlem (dissenter) av en protestantisk frikirke. Skriftet var ment å være morsomt og en satire på de nidkjære anglikanske toryene som nettopp var kommet til makten. Det ville være bortkastet tid å skattelegge dissenterne. Isteden, foreslo Defoe, ville det enkleste være å rett og slett henrette dem.
- Amerikaneren Benjamin Franklin skrev et brev til redaktøren av avisen Federal Gazette i 1790 hvor han mente han hadde funnet et godt fundert forsvar for slaveriet som var forbausende i overensstemmelse med en tale som senator Jackson nylig hadde holdt – bare at dette forsvaret var skrevet i 1687 av en ‘Sidi Mehemet Ibrahim’ som begrunnet hvorfor man burde holde hvite kristne som slaver i Algerie.
- I 1877 skrev den amerikanske forfatteren Ambrose Bierce en anonym satire med brodd mot den moralistiske puritanisme med boken «Dødsdansen» (The Dance of Death), – et sviende angrep på umoralen med dansen vals, men satiren slo tilbake ved at den ble tatt så seriøst at han så seg nødt til å skrive et tilsvarende flengende motangrep. Bierce hadde flere stup inn i satiren og skrev blant annet den satiriske og bitre «Djevelens ordliste» (The Devil's Dictionary), fylte med definisjoner og ordtak relatert til Satan og det onde.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
|
(en) A Modest Proposal – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |