Ernst Josef Albert Weiner
| Ernst Josef Albert Weiner | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. des. 1913 Neustadt an der Waldnaab | ||
| Død | 17. des. 1945 (32 år) Norge | ||
| Beskjeftigelse | Medarbeider i gestapo | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
Ernst Josef Albert Weiner (1913–1945) var en tysk SS-offiser (Hauptsturmführer) mest kjent for sin rolle i Sicherheitspolizei (Sipo) i Norge under andre verdenskrig.
Weiner kom fra Oberpfalz i Bayern og påbegynte en utdanning til katolsk prest, men skiftet studium og avla juridisk embedseksamen i 1936. Han var medlem av NSDAP og fikk en stilling i politiet.[1]
Himmler ga Weiner i oppdrag å skrive en troslære for fromme nazister. Like før avreisen til Norge skrev Weiner et utkast som ble godkjent av Adolf Hitler personlig. Weiner snakket syv språk godt, og med sitt rolige vesen virket han tillitvekkende på agenter og de arrestertes vettskremte pårørende. Iblant fikk han norske patrioter til å arbeide for seg, mot løfte om at de som ble angitt, ikke ville bli arrestert, et løfte han også holdt. Han var uenig i den beryktede Siegfried Fehmers fremgangsmåte med arrestasjoner og mishandling. Wieners egen metode var nøye kartlegging i første omgang. Han slo til først når situasjonen ble kritisk.[2]
Som Kriminalrat var han leder for Gestapos agentkontor i Norge, Sipos avdeling «Referat IV» i Oslo, der han vervet nordmenn til infiltrering av motstandsbevegelsen, og var anklager under standretten 8. februar 1945.[3][4] var Weiner involvert i operasjon Blumenpflücken og foretok personlig likvideringen av Einar Hærland, Sigurd Roll, Gunnar Spangen og Sigrid Hammerø.[5]
«Agent nr 25» var en norsk motstandsmann som ble arrestert, men lot seg overtale av Weiner til å bli dobbeltagent, mot et løfte om at nordmenn han anga, ikke ville bli arrestert. «Nr 25» var medlem av en sabotasjegruppe, og slik fikk Weiner vite at gruppen skulle sprenge det tyske luftvernets sentralkommando på Holmenkollen. Weiner fikk advart vedkommende general om at kommandoen ville bli sprengt dagen etter, og dermed ble området straks sikret. Det var derfor en alvorlig strek i regningen da Fehmer arresterte «nr 25» og ødela Weiners mulighet for å følge med på sabotasjegruppens planer.[6]
Werner bodde sammen med Hellmuth Reinhard i en rekvirert skipsredervilla i Tennisveien på Slemdal. På fritiden syslet Werner med å forfatte en operatekst som hyllet kvinnelig skjønnhet, særlig hos gravide kvinner.[7]
Gunnar Lindvig[8] (1905-44) som var major i det nazifiserte statspolitiet, ble likvidert av Milorg 24. mai 1944 utenfor sitt hjem i Langaards gate 1 på Briskeby. Terboven forlangte en omgående hevnaksjon. Ut fra tanken om «øye for øye» kom Einar Hærland dermed på drapslisten, siden han i likhet med Lindvig var major. I tillegg beordret Terboven at Hærland skulle likvideres med en 9 mm pistol, slik Lindvig ble. Weiner kartla Hærlands daglige rutiner, og gikk på drapsdagen 12. juni ti meter foran majoren iført sivile klær. I trappen til første etasje, der det var dårlig belysning, snudde Weiner seg brått og skjøt et drepende skudd fra hoften. Weiner sprang inn i en ventende bil som kjapt skiftet nummerplate i en tverrgate og satte av Weiner på Drammensveien. Tilbake på Victoria Terrasse ble han kritisert av Heinrich Fehlis for å skutt Hærland med bare ett skudd, siden motstandsbevegelsen brukte å skyte to eller flere skudd. Men ellers var han fornøyd, og en proforma etterforskning av drapet ble iverksatt av Sipo.[9]
Våren 1945 allierte Weiner seg med Fehmer da de ble klar over Terbovens planer om nedskytning av nordmenn på påskeutfart i Nordmarka. 60-80 nordmenn skulle sette livet til i massakren. Weiner og Fehmer lyktes i å forpurre planen ved å spre ryktet om at noe alvorlig ville skje i påsken, og at folk absolutt ikke måtte dra på skitur i Marka. Fehlis sendte telegram direkte til sjefen Ernst Kaltenbrunner i Berlin, og fortalte at «Nordmarksplanen» var avslørt. Kaltenbrunner sendte straks beskjed til Terboven om at aksjonen måtte utsettes.[10]
I 1945 ble Weiner arrestert. Han ble avhørt som en del av det norske landssvikoppgjøret, men aldri dømt, ettersom han skjøt seg selv og en medfange 17. desember 1945.[11] Weiner erkjente seg skyldig etter norsk lov. Han fryktet at han skulle bli hengt, og unngikk dette ved å overfalle en vokter, rive til seg vokterens skytevåpen, skyte sin medfange og deretter seg selv.[12]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Tore Pryser: «Ernst Josef Albert Weiner» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. mai 2022 fra [1]
- ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 92), Cappelen 1986, ISBN 82-02-09261-2
- ^ [2] Hans Fredrik Dahl: «Weiner, Ernst» Norsk krigsleksikon 1940-45
- ^ Moland, Arnfinn (1999). Over grensen?. Oslo: Orion. s. 45. ISBN 82-458-0337-5.
- ^ Nøkleby, Berit (1995). «Blumenpflücken July 2010». I Dahl, Hans Fredrik. Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen.
- ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 93)
- ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 60)
- ^ Einar Odden: «De drepte sine landsmenn», Gudbrandsdølen 24. oktober 2012
- ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 95)
- ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 104)
- ^ Nøkleby, Berit (1995). «Weiner, Ernst Josef Albert July 2010». I Dahl, Hans Fredrik. Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen.
- ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 122)