Erna Djurhuus
| Erna Djurhuus | |||
|---|---|---|---|
| Født | Erna Debes Mackay Djurhuus 3. mars 1939  | ||
| Død | 17. okt. 2016 (77 år) | ||
| Ektefelle | Njål Djurhuus | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Erna Debes Mackay Djurhuus (født 3. mars 1939, død 17. oktober 2016) var offiser i Frelsesarmeen, sammen med sin mann Njål Mackay Djurhuus (født 15. april 1941 i Tórshavn). De kom til Norge fra Færøyene tidlig i 1960-årene.[1]
De har hatt mange oppgaver i Frelsesarmeen, men mest kjent er de for sitt arbeid ved Fyrlyskorpset, et hjelpearbeid for rusmisbrukere i Oslo, som de kom til i 1985.[1][2]
Njål Djurhuus hadde Fyrlyskorpset som ordre frem til 1999, og har etter det vært med som frivillig, ved siden av å være ansatt ved Frelsesarmeens hovedkvarter. Erna Djurhuus ble i Fyrlyskorpset i over 20 år, helt til 2006, da hun overtok ansvaret for Frelsesarmeens korps (menighet) på Fjellhamar. Også hun beholdt kontakten med miljøet i ettertid.[1]
I 2000 ble ekteparet Erna og Njål Djurhuus tildelt St. Hallvardmedaljen, Oslos høyeste utmerkelse.[3] De mottok utmerkelsen for deres mangeårige innsats og arbeid for Oslos mest utsatte mennesker gjennom Frelsesarmeens Fyrlyskorps og Kontaktsenter.[1]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Hilde Dagfinnrud Valen: Gatefolk og fyrlysmennesker. Erna og Njál Djurhuus sprer lys på Oslos skyggesider (Lunde forlag, 1998)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Vassbø, Tone (8. februar 2007). «Kongens gull til gatas hjelpere». Dagbladet, s. 10.
- ^ Haddeland, Erlend (18. januar 2013). «Soldat med ustelt sår». Dagen, s. 8.
- ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017.