Eriksson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eriksson
Generell informasjon
SjangerDrama
NasjonalitetSvensk
Utgitt1969
Lengde91 min.
SpråkSvensk
Bak kamera
RegissørAllan Edwall
ManusAllan Edwall
ProdusentGöran Lindgren
MusikkHarry Arnold
SjeffotografTore Johnson
KlippLars Hagström
Foran kamera
MedvirkendeAllan Edwall,
Björn Gustafson ,
Inge Edsholt
m.fl.
FilmselskapSandrew Film & Teater AB
Eksterne lenker

Eriksson er en svensk spillefilm fra 1969, regissert av Allan Edwall.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

I prologen Männens rättsförening intervjues skilte menn som demonstrerer på Götaplatsen i Göteborg den 1. mai 1968. De vender seg mot ulike former for juridisk, økonomisk og sosial diskriminering som de anser seg for å være utsatte for gjennom gjeldende skilsmisselovgivning. Eriksson i hovedfilmen er en skilt verkstedsarbeider uten intellektuelle interesser. Han lever alene i et lytt, falleferdig og rivingsklart hus, der naboenes intime handlinger lett kan høres gjennom veggene. Skilsmissen har for Erikssons del innebåret en sosial katastrofe. Han er avskåret fra menneskelig kontakt og lever som en fremmed i samfunnet. Han fordriver tiden med film, TV, bowling og besøk på kroen. Tilfeldige møter med kvinner leder bare til misforståelse og aggresjon. Hustruen har erstattet ham med en av hans arbeidskamerater, hvis bil Eriksson regelmessig lager riper i som en anonym hevn. Politisk og sosialt ubevist fører Erikssons ydmykelser og isolering til et populistisk vredesutbrudd mot sedelighetsnedbrytende ukepresse, sex, snusk, barsellønn, barnbidrag og raggere. To ganger i måneden har han rett til å omgås en helg med sin sønn fra det oppløste ekteskapet, men til tross for at han anstrenger seg på å spille en god far ligger kontakten med gutten på overflaten. Eriksson klarer ikke å forandrer sine vaner. Under vandringen på byen treffer Eriksson sin navnebror, legen Alexander Eriksson. Han er et helt forsteinet menneske – et monster – som har fylt hjernen sin med vitenskapelige kuriositeter og rekvirert sin utlandske selskapsdame Agnès på en blankett fra en flyktningleir. Alexander hevder at mennesket er likt et dyr som eter seg selv for å stille sin sult. Det dør av sin vilje til å overleve. Alexander og Eriksson opptrer som fremmede for seg selv og for hverandre. Bare den handikappede Agnès synes å ha bevart sin evne til å kjenne angst overfor en total isolering i livet.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Eriksson betraktes som Allan Edwalls debutfilm. Manuskriptet baserte seg på et radiostykke, Hjälparen, som Edwall skrev etter sin egen skilsmisse ett par år tidigere. Filmen ble tatt opp på 16 mm smalfilm som siden ble kopiert til 35 mm normalfilm. Med unntagelse av prologen fra Göteborg ble den hovedsakelig spilt inn på Söder i Stockholm fra begynnelsen av april til begynnelsen av juni 1968. For å markere Erikssons fremmedgjøring ble dialogen lagt på usynkront utenom i scenene med sønnen. I en scene på Skurubron utenenfor Stockholm lot Edwall Agnès (Taki Claesson) i sin opptreden assosiere med den norske kunstneren Edvard Munchs (1863–1944) kjente maleri Skrik (1893, Nasjonalgalleriet, Oslo).

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

Skuespillere Roller
Allan Edwall Eriksson, verkstedsarbeider
Björn Gustafson Alexander Eriksson
Inge Edsholt Aina, arbeiderens ekskone
Gunnel Sporr kvinne fra Norrländ
Jerker Edsholt Leif, paret Erikssons sønn
Taki Claesson Agnès, Alexanders forlovede
Sten Ardenstam farbror Sten, Ainas nye venn
Anna Lindkvist datter av Norrländkvinnen
Hans Bendrik en gjest på kro
Margareta Bergman nabofruen i trappen
Tommy Nilsson hennes sønn
Torsten Wahlund naboen Stene, elskeren
Barbro Larsson elskerinnen
Birgitta Bergman intervjuende reporter i Göteborg

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]