Erik Poppe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erik Poppe
Erik Poppe Photo Call The King's Choice Berlinale 2017 03 cropped.jpg
Født24. juni 1960Rediger på Wikidata (62 år)
Oslo, Norge[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Filmregissør, manusforfatter, filmfotograf, fotograf, filmprodusent, filmmanuskriptforfatter[2]Rediger på Wikidata
Akademisk grad DoktorgradRediger på Wikidata
Utdannet ved Dramatiska institutetRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av European Film AcademyRediger på Wikidata
Utmerkelser Bibelprisen (2009), Arne Skouens Ærespris (2010), Filmkritikerprisen (2005), Filmkritikerprisen (2009), Filmkritikerprisen (2014)Rediger på Wikidata
IMDbIMDb

Erik Poppe (født 24. juni 1960) er en norsk filmregissør, manusforfatter og førsteamanuensis i filmregi.

Poppe er mest kjent for sin Oslo-trilogi (Schpaaa, Hawaii-Oslo og deUSYNLIGE) samt 1000GangerGodNatt, Kongens Nei og Utøya 22. juli.[3]

Poppe har mottatt en rekke utmerkelser for sitt arbeid. Han har mottatt den norske Filmkritikerprisen fire ganger: for Hawaii-Oslo i 2005, deUSYNLIGE i 2009, Tusen Ganger God Natt i 2014 og Kongens nei i 2017. Han mottok Amandaprisen for beste film i 2014. Han ble også nominert for Utøya 22. juli og dokumentarfilmen Siste Resept – en film om Per Fugelli i 2018.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Erik Poppe vokste opp i Portugal og Norge. Han startet sin karriere som nyhetsfotograf i Verdens Gang (VG) og Reuters fra 1982 til 1989.[4] Etter avsluttet utdannelse som filmfotograf ved Dramatiska Institutet i 1991, arbeidet han som regiassistent på Bille Augusts tv-serie Den Goda Viljan. Flere av hans reklamefilmer for Wasa, IKEA, Farris, VG, Lotto, Posten, Widerøe og Telenor mottok flere priser. Fra 1990 til 2000 var Poppe regissør av musikkvideoer for flere artister og selskap som EMI, Virgin Music, Propaganda Films og PolyGram Filmed Entertainment.

Erik Poppe arbeidet som filmfotograf på enkelte spillefilmproduksjoner frem til 1995 og ble tildelt «Kodak Award» ved Moskva internasjonale filmfestival. Han mottok tittelen Årets Filmfotograf for sitt arbeid på Bent Hamers debutfilm Eggs. Mellom 2001 og 2010 gjennomførte Poppe ulike regifaglige utviklingsprosjekter ved Den danske filmskolen, Høgskolen på Lillehammer og Den norske filmskolen.[5]

I 2015 avsluttet Erik Poppe et tre-årig post-doktorgrad-stipendiat og prosjektprogram, underlagt «Program for Kunstnerisk Utviklingsarbeid», som førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer (HiL)/Den norske filmskolen. Spillefilmen Tusen Ganger God Natt, en dramatisering av hans erfaringer som konfliktfotograf i DR Kongo og Afghanistan, utgjorde programmets kunstneriske arbeid.

Oslo-trilogien[rediger | rediger kilde]

Schpaaa (1998)[rediger | rediger kilde]

Poppe debuterte som spillefllmregissør med Schpaaa i 1998. Manuskriptet ble skrevet i samarbeid med Hans Petter Blad og skildrer et bilde av eldre kriminelle som benytter ungdom og barn til å utføre kriminelle tjenester. Filmen skildrer vennskapet mellom fem unge gutter på Tøyen og Grønland i Oslo. Filmen var inspirert av Arne Skouens Gategutter fra 1949 og fikk god mottakelse blant anmelderne, men ble kritisert av Morgenbladet.

Schpaaa ble vist som en del av sideprogrammet «Panorama» ved Den internasjonale filmfestivalen i Berlin. Filmen ble nominert til Amanda for beste film, samt til årets beste nordiske film ved filmfestivalen i Gøteborg og mottok flere internasjonale filmpriser. Filmen regnes som en av de sentrale norske spillefilmene i slutten av 1990-årene.

Poppe ønsket en norsk artist til å lage filmens ledende musikkspor og kontaktet Virgin Music og manageren Per Eirik Johansen. Johansen presenterte Poppe for ulike artisters demo-kassetter. Valget falt på en skisse til låta Unforgivable Sinner av den 17 år gamle Lene Marlin Pedersen fra Tromsø. Låta ble senere en av vinterens største hitlåter.

Hawaii-Oslo (2004)[rediger | rediger kilde]

Enkelte funn fra forarbeidet med Schpaaa dannet utgangspunktet for noen av nøkkelhistoriene i Poppes neste spillefilm Hawaii-Oslo (2004). Her ble samarbeidet med manusforfatter Harald Rosenløw Eeg etablert, og filmens flettverksstruktur skildrer fem ulike historier om kjærlighet og vennskap.

Hawaii-Oslo ble valgt som Norges kandidat i Beste fremmedspråklige film til Oscar-utdelingen året etter og mottok en rekke Amandanominasjoner. Filmen introduserte publikum for en rekke nye skuespillere i sentrale filmroller som Jan Gunnar Røise, Trond Espen Seim, Silje Torp Færavaag og Evy Kasseth Røstenn. Musikken ble skrevet av Bugge Wesseltoft.

deUSYNLIGE (2008)[rediger | rediger kilde]

deUSYNLIGE (2008) er den tredje filmen i rekken av det som enkelte journalister døpte til «Poppes Oslo-trilogi».

Filmen skildrer to parallelle historier. Den ene historien er om en ung mannlig organist som etter å ha sonet åtte år i Ila landsfengsel for drapet på et barn får en prøveløslatelse og et vikariat som organist i Paulus kirke. Den andre historien følger moren til barnet som ble drept, når hun oppdager at den unge mannen som tok livet av hennes sønn, nå er blitt organist i en kirke nær hennes bopel. Her tematiseres forsoning og tilgivelse, og en av de sentrale scenene er øyeblikket når moren oppdager den unge mannen bak orgelet mens han tolker Paul Simons Bridge Over Troubled Water.

Pål Sverre Valheim Hagen debuterte som filmskuespiller i rollen som den unge mannen, og Ellen Dorrit Petersen som den kvinnelige presten han innleder et forhold til. Den danske skuespilleren Trine Dyrholm spilte moren, og Trond Espen Seim faren.

Erik Poppe mottok den norske filmkritikerprisen for denne filmen. Filmen mottok en rekke Amandapriser og ble betegnet som årets sterkeste film av den amerikanske dokumentarfilmskaperen Michael Moore.

Den amerikanske skuespilleren Alec Baldwin og Erik Poppe under prisutdelingen i Hamptons Film Festival.

Under filmfestivalen Hamptons International Filmfestival mottok filmen både hovedprisen og publikumsprisen.[6] Noen dager senere ble det klart at Hollywood-selskapet Warner Bros. hadde kjøpt rettighetene til filmen for å lage en amerikansk versjon.

Orgelmusikken som framføres i filmen, er arrangert og framført av Iver Kleive.

Filmene i Oslo-trilogien er filmet i området Grønland, Tøyen og Grunerløkka i Oslo sentrum.

Tusen Ganger God Natt[rediger | rediger kilde]

Tusen Ganger God Natt (2013) var Poppes første engelskspråklige film. Filmen er en delvis selvbiografisk historie basert på hans egne opplevelser som fotograf i konflikt- og krigsområder rundt om i verden. I filmen lot Poppe en kvinne være sitt alter ego; denne hovedrollen ble tolket av den franske skuespillerinnen Juliette Binoche. Den danske skuespilleren Nikolaj Coster-Waldau, senere kjent fra TV-serien Games of Thrones, spilte hennes mann, en rolle basert på Poppes kone. I andre roller finner vi bl.a. Mads Ousdal og Larry Mullen jr.. Mullen er kjent som et av medlemmene i det irske bandet U2.

Filmen skildrer Rebecca som er en av verdens fremste krigsfotografer. Hjemme orker ikke hennes mann og døtre lenger tanken på at hun lever i livsfare, og de stiller henne et ultimatum: jobben eller familien. Nok en gang behandler Erik Poppe et moralsk dilemma. Rebecca personifiserer en ganske utbredt forståelse av at det virkelige livet befinner seg utenfor hjemmets fire vegger. Ganske diskret spiller filmen på mytene om at krigsfotografer kan utvikle et ruslignende forhold til konfliktsoner. „Filmen dirrer når den "tørrlagte" Rebecca sprekker,“ skrev Aftenpostens Ingunn Økland i sin anmeldelse.[trenger referanse]

Da filmen hadde verdenspremiere på Montreal Film Festival vant den «The Special Grand Prix of The Jury», og Juliette Binoche ble kåret til beste kvinnelige hovedrolleinnehaver. Senere har filmen mottatt en rekke priser. Den har blant annet vunnet «Kinosjefenes pris», «Sølvklumpen» for beste film og Amandaprisen for beste film. Senere mottok Erik Poppe «Den norske filmkritikerprisen» for tredje gang.

Kongens nei[rediger | rediger kilde]

Kongens nei (2016) er basert på de dramatiske hendelsene fra tyskerne invaderte Norge 9. april 1940 til kong Haakon VII tre døgn senere avslo å forhandle med tyskerne og overgi landet til Vidkun Quisling og hans kuppinnsatte «regjering».

I 2016 ønsket Kong Harald og dronning Sonja å avslutte markeringen av sitt 25 års jubileum på tronen med et arrangement som skulle være åpent for alle. De inviterte til åpen førpremiere i SlottsparkenKongens nei, tre dager før filmen hadde ordinær premiere på norske kinoer. Mellom 10 000 og 12 000 mennesker møtte frem til den utendørs førpremieren om kvelden den 21. september 2016.

Filmen ble valgt som Norges kandidat til Oscar for beste fremmedspråklige film til den 89. Oscar-utdelingen og ble kortlistet som en av åtte filmer for en endelig nominasjon til Oscar.

Filmen vant fem priser under Kanonprisen 2016 i forbindelse med filmfestivalen Kosmorama og åtte priser under Amandaprisen 2017. Filmen ble dermed den filmen som har vunnet flest Amandapriser, og er med sine tretten nominasjoner i tillegg den filmen med flest Amandanominasjoner.

Erik Poppe mottok samme år den norske filmkritikerprisen for fjerde gang.

Siste resept (om Per Fugelli)[rediger | rediger kilde]

Våren 2016 innledet Erik Poppe et samarbeid med samfunnsdebattanten og professor i sosialmedisin, Per Fugelli. Sammen ønsket de å dokumentere Fugellis siste levetid som alvorlig kreftsyk på jakt etter mening og engasjement. En skattejakt i livets siste fase, var arbeidsbetegnelsen på prosjektet.[trenger referanse] Resultatet ble dokumentarfilmen Siste Resept, som fulgte den samfunnsengasjerte Fugelli fram til hans død i september 2017.

Filmen hadde premiere under Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) i januar 2018 og mottok prisen «Faith in Film», utdelt av Norske kirkeakademier. Den hadde ordinær kinopremiere i februar 2018 og ble nominert til Amanda i kategorien «Årets beste dokumentarfilm».

Utøya 22. juli[rediger | rediger kilde]

Filmen Utøya 22. juli skildrer hendelsene på Utøya den 22. juli 2011. Den hadde ordinær kinopremiere under én måned etter Siste Resept. Historien i filmen oppleves utelukkende fra synsvinkelen til 18 år gamle «Kaja». Filmen fremstår som et fiksjonsverk bygget på virkelige hendelser. Historien blir fortalt i én tagning og bygger på vitnebeskrivelser fra overlevende. Hovedpersonen «Kaja» spilles av Andrea Berntzen.

Noen av de overlevende var kritiske til en filmatisering av Utøya-tragedien. Etter filmens premiere ble filmen sett på som et samlende verk og som en troverdig beskrivelse av hva som skjedde på Utøya.

Filmen ble utvalgt til hovedkonkurransen ved Berlinalen (den internasjonale filmfestivalen i Berlin) og skapte debatt under den internasjonale premieren.

”– Sannsynligvis kommer det ikke noen mer rystende eller hjerteskjærende film på filmfestivalen i Berlin – eller på noen annen festival i år”, skrev anmelder Demetrios Matheou i Screen Daily. ”– Det vil bli stilt spørsmål om hvor lenge filmskapere bør vente før de skildrer grusomme, virkelige hendelser, og ikke minst om hvem de lager filmene sine for.”

Under pressekonferansen i forbindelse med filmfestivalen uttalte Poppe:

” – Alt i filmen handler om å holde igjen. Å ta bort alt av filmens ordinære virkemidler. Bort med musikk, bort med klipp, bort med alt. Jeg ville ikke gjøre det til en opera, slik man ofte gjør når det handler om ekstreme ting. Denne historien må fortelles nådeløst og brutalt. Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte.”[7]

The Guardians filmkritiker Jonathan Romney utpekte filmen til sin favoritt i flere klasser, herunder «beste skuespiller» (Andrea Berntsen), «beste foto» (Martin Otterbeck), «beste regi» og «beste film».[8]

Filmen ble av sentrale journalister og filmkritikere omtalt som årets sterkeste film og som kandidat til «Gullbjørnen». Filmen mottok seks Amandanominasjoner, blant annet i klassene «beste film» og «beste regi».

Øvrige arbeider[rediger | rediger kilde]

Erik Poppe var konseptuerende regissør for dramaserien Brigaden i 2002. Dette var en TV-dramaserie i 26 episoder for NRK. Brigaden mottok Amanda-prisen for beste tv-drama i 2003.

Siden begynnelsen av 2002 har Poppe reist til enkelte konfliktområder mellom spillefilmproduksjonene. De korte dokumentar- eller reportasjefilmene omhandler flyktningspørsmål fra konfliktområder som Somalia, DR Kongo, de østlige delene av Afghanistan og de nordlige delene av Pakistan.

Stein i Lomma er en oversettelse av teaterstykket Stones in his Pockets, opprinnelig skrevet av Marie Jones og oversatt av Ragnar Olsen for Hålogaland Teater i 2005. En oppdatert versjon av stykket var utgangspunktet for Erik Poppes debut som teaterinstruktør for Riksteateret høsten 2018. I Poppes produksjon spilte Hallvard Holmen og Øystein Martinsen de til sammen 30 ulike rollene i stykket.

Karikaturstriden[rediger | rediger kilde]

Etter at aviser i januar 2015 valgte å trykke karikaturtegninger av Muhammed som et svar på angrepet mot Charlie Hebdos redaksjon i Paris, stilte Poppe spørsmål ved hvilke rett en har til kollektivt å krenke en hel gruppe mennesker:

”Ytringsfriheten handler ikke bare om den friheten vi har til å uttrykke oss, men om hvordan vi forholder oss til det faktum at våre ytringer krenker, diskriminerer eller mobber den som ikke kan forsvare seg. Respekt må vike for friheten. Vi har vår fulle rett til å krenke, mobbe eller såre. Men vi kan også la være, uten at dette har noe med å gi avkall på vår ytringsfrihet. Vi har rett til å ytre og trykke, men ikke plikt til å ytre og trykke.”[9]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Poppe har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sitt arbeid og engasjement. Han har blant annet blitt tildelt:

    • Oscar Shortlist, for beste fremmedspråklige film, 2017 for «Kongens nei»
    • Den norske Filmkritikerprisen 2005, for «Hawaii. Oslo»
    • Den norske Filmkritikerprisen 2009, for «De usynlige»
    • Den norske Filmkritikerprisen 2014, for «Tusen ganger godnatt»
    • Den norske Filmkritikerprisen 2017, for «Kongens nei»
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Årets norske spillefilm for «Schpaaa» 1999
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste regi for «Hawaii Oslo» 2005
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste norske kinofilm for «Hawaii Oslo» 2005
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste filmmanus, Harald Rosenløw-Eeg, «Hawaii. Oslo» 2005
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste norske kinofilm for «Tusen ganger godnatt» 2014
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste regi for «Kongens nei» 2017
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste visuelle effekter, Arne Kaupang, «Kongens nei» 2017
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste klipp, Einar Egeland, «Kongens nei» 2017
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste lyddesign, Christian Schaanning, «Kongens nei» 2017
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste produksjonsdesign/scenografi, Peter Bävman, «Kongens nei» 2017
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste norske kinofilm for «Kongens nei» 2017
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste filmmanus, Harald Rosenløw-Eeg og Jan Trygve Røineland, «Kongens nei» 2017
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste mannlige birolle, Karl Markovics for «Kongens nei» 2017
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste kvinnelige skuespiller, Andrea Berntsen for «Utøya 22. juli» 2018
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste kvinnelige birolle, Solveig Koløen Birkeland for «Utøya 22. juli» 2018
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste musikk, Johan Søderqvist, «De Usynlige» 2009
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste klipp, Einar Egeland, «De Usynlige» 2009
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste musikk, Armand Amar, «Tusen ganger godnatt» 2014
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste foto, John Christian Rosenlund, «Tusen ganger godnatt» 2014
    • Amanda, Den norske Filmfestivalen, Beste musikk, Johan Søderqvist, «Kongens nei», 2017
    • Berlinale Int. filmfestival for «Schpaaa», 1999
    • Napoli Film Festival, hovedprisen Vesuvio, for «Schpaaa», 1999
    • Göteborg Film Festival, Årets beste nordiske film for «Schpaaa», 1999
    • Festival des films du monde Montreal 2013 for «Thousand times goodnight»
    • International Filmfest Emden, Bernhard Wicki Award 2009, beste film for «Troubled water».
    • International Filmfest Emden, Bernhard Wicki Award 2018, beste regi for «Utøya 22. juli»
    • 67th Internationale Filmfestspiele Berlin 2017 for «Kongens nei»
    • 68th Internationale Filmfestspiele Berlin 2018 for «Utøya 22. juli»
    • Oslo Bys Kunstnerpris 2011, «For fremragende innsats innen Oslos kunstliv»
    • Nordisk ministerråds pris for beste nordiske spillefilm
    • Arne Skouens Ærespris 2010
    • Film & Kinos ærespris og høyeste utmerkelse «Aamot-statuetten» 2017
    • Den økumeniske Andreas-prisen, for 2003-2004.
    • Libertas Film Festival, Dubrovnik, Croatia, Audience Award «Troubled Water» 2009
    • Det norske bibelselskaps "Bibelprisen" for «De usynlige» 2009
    • Trysil kommunes kulturpris 2016, «Kongens nei»
    • Den danske kirkes pris «The Gabriel Award» 2009
    • The Grand Prix de l'Europe autour de l'Europe, Polen
    • Norske kinosjefers «Sølvklumpen», beste norske film, 2008
    • Norske kinosjefers «Sølvklumpen», beste norske film, 2013
    • Norske kinosjefers «Sølvklumpen», beste norske film, 2016
    • Norske kinosjefers «Sølvklumpen», beste norske film, 2018
    • Festival Internacional de Cinema de Troia, Best director for «Hawaii.Oslo»
    • 30th Hong Kong International Film Festival 2006, for «Hawaii. Oslo»
    • 7th Taipei Film Festival, nomination New Talent Competition, 2005 «Hawaii. Oslo»
    • 21. Festroia Festival Internacional de Cinema Portugal 2005, best director, «Hawaii.Oslo»
    • The 16th Hamptons International Film Festival 2008, Audience Award, «De usynlige»
    • The 16th Hamptons International Film Festival 2008, Golden Starfish Award, «De usynlige»
    • München International Filmfestival, Fritz Gerlich Preis, 2014
    • Movies on War 2013, «Tusen ganger godnatt»
    • Movies on War 2015, 1. pris i pitchekonkurranse («Kongens nei»)
    • Signis Prix Festival International du Film, München 2014
    • International Film Festival TOFIFEST 2016, «Golden Angel For An Outstanding European Director»
    • Shanghai Film Academy, Shanghai University, «Distinguished Expert for three years 2019-22»
    • Kodak-prisen 1995, Årets Fotograf, for foto på Bent Hamers «Eggs»
    • Kortfilmfestivalens, Hederlig omtale for filmen «Drittunger» 1997
    • Lions, International Advertising Festival, bronze for «EMS»/New Deal 1992
    • Sølvfisken, reklamefilm for Farris, «Finsnekkeren», Bates B&S 1996
    • Gullfisken, reklamefilm for Aker, «Nøtteknekkeren» 2005
    • Likestillingsrådet og Forbrukerombudets pris, reklamefilmen for Farris «Tanks» for Bates B&S, 1996.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Som regissør[rediger | rediger kilde]

Dokumentar[rediger | rediger kilde]

Som manusforfatter[rediger | rediger kilde]

Som fotograf[rediger | rediger kilde]

Som teaterregissør[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo20231174840, besøkt 24. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ 60 års omtale i Aftenposten 24. juni 2020
  4. ^ Poppe (foto), Elin Reffhaug Craig og Tine (12. oktober 2013). «Poppe: - Litt skummelt å utlevere familielivet». www.budstikka.no (norsk). Besøkt 31. mars 2022. 
  5. ^ Svendsen, Trond Olav (17. februar 2022). «Erik Poppe». Store norske leksikon. Besøkt 31. mars 2022. 
  6. ^ «Alec Baldwin til VG Nett: - deUsynlige er en fantastisk film!». www.vg.no (norsk). 20. oktober 2008. Besøkt 25. mai 2019. 
  7. ^ «Poppe om «Utøya 22. juli»: – Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte». www.bt.no. Besøkt 31. mars 2022. 
  8. ^ Romney, Jonathan (25. februar 2018). «Berlin film festival 2018 roundup | Jonathan Romney». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 25. mai 2019. 
  9. ^ «Vi har all rett til å krenke. Men vi har ingen plikt.». www.aftenposten.no. Besøkt 31. mars 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forrige mottaker:
Alf Kristian Tellefsen
Vinner av Bibelprisen fra Det Norske Bibelselskap
Neste mottaker:
Inger Lise Rypdal