Erik Poppe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erik Poppe
Erik Poppe Photo Call The King's Choice Berlinale 2017 03 cropped.jpg
Født24. juni 1960 (59 år)
Oslo[1]
Beskjeftigelse Filmregissør, manusforfatter, filmfotograf, fotograf, filmprodusent
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Bibelprisen (2009), Arne Skouens Ærespris (2010), Filmkritikerprisen (2005), Filmkritikerprisen (2009), Filmkritikerprisen (2014)

Erik Poppe (født 24 juni 1960) er en norsk filmregissør, manusforfatter og førsteamanuensis i filmregi.

Poppe regnes som en av Skandinavias mest erfarne filmregissører. Han er spesielt anerkjent for sitt arbeid med skuespillere og sine gjennomgående sterke visuelle løsninger.

Erik Poppe er den eneste regissøren som har mottatt den norske Filmkritikerprisen fire ganger: for Hawaii-Oslo i 2005, deUSYNLIGE i 2009, Tusen Ganger God Natt i 2014 og Kongens nei i 2017. Da han mottok Amandaprisen for beste film i 2014, ble han historisk ved å være den eneste regissøren som har blitt nominert for alle sine filmer (fem filmer i rad) i kategoriene beste film eller beste regissør. Han ble også nominert for de neste to filmene, Utøya 22. juli og dokumentarfilmen Siste Resept – en film om Per Fugelli i 2018.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Erik Poppe vokste opp i Portugal og Norge. Han startet sin karriere som nyhetsfotograf og dekket nasjonale nyheter så vel som internasjonale konflikter for avisen Verdens Gang og Reuters fra 1982 til 1989. Et lengre sykdomsopphold etter et oppdrag i Colombia satte i gang et ønske om overgang fra journalistikk til filmstudier.

Etter avsluttet utdannelse som filmfotograf ved Dramatiska Institutet (den svenske høgskolen for film) i 1991, jobbet han som regiassistent på Bille Augusts tv-serie Den Goda Viljan. Frem mot åpningen av TV2 i Norge og utover 1990-tallet, var Poppe en sentral del av regimiljøet i Norge, og mottok stor oppmerksomhet for sine humoristiske reklamefilmer, hvis stil minnet om sketsjer. Flere av hans reklamefilmer for Wasa, IKEA, VG, Lotto, Posten, Widerøe og Telenor var blant filmer som mottok heder og priser, både nasjonalt og internasjonalt. Fra 1990 og fram til 2000 var Poppe regissør av musikkvideoer for flere artister og selskap som EMI, Virgin Music, Propaganda Films og PolyGram Filmed Entertainment.

Erik Poppe jobbet som filmfotograf på enkelte spillefilmproduksjoner frem til 1995, og ble belønnet med «Kodak Award» ved Moskva internasjonale filmfestival. Han mottok tittelen Årets Filmfotograf for sitt arbeid på Bent Hamers debutfilm Eggs. Samme år kunngjorde han at han ikke lenger ønsket å fortsette som filmfotograf men vie sin tid som filmregissør. Mellom 2001 og 2010 gjennomførte Poppe ulike regifaglige utvilklingsprosjekter ved Den danske filmskolen, Høgskolen på Lillehammer og Den norske filmskolen.

I 2015 avsluttet Erik Poppe et tre-årig post doktorgradstipendiat og prosjektprogram, underlagt «Program for Kunstnerisk Utviklingsarbeid», som førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer (HiL)/Den norske filmskolen. Prosjektet "Objektivets Subjektivitet" er en utforskning av hvordan man kan oppnå økt emosjonalitet ved bruk av en svært personlig og strengt subjektivt fortellerperspektiv i bevisst fortellende film. En utdypning av forholdet mellom subjektivitet og identifikasjon i film. Spillefilmen Tusen Ganger God Natt, en dramatisering av hans erfaringer som konfliktfotograf i DRC Kongo og Afghanistan, utgjorde programmets kunstneriske arbeide.

Med en kritisk refleksjon utforsket Poppe ulike valg av fortellerstandpunkt i film. Videre ønsket han å utdype de ulike begrensningene og mulighetene den karakterdrevne eller den moderne handlingsdrevne filmen kan benytte av virkemidler fra kunstfilmens subjektive fortellerspråk.

Oslo-trilogien[rediger | rediger kilde]

Alle filmene i Oslo-trilogien er filmet i området Grønland, Tøyen og Grunerløkka i Oslo sentrum. "Stedet vi bor så tett på hverandre, men vet så lite om hverandre" uttalte Poppe om sin fascinasjon for det han utropte til den mest filmatiske delen av Oslo.[trenger referanse]

Schpaaa (1998)[rediger | rediger kilde]

Poppe debuterte som spillefllmregissør med Schpaaa i 1998. Manuskriptet ble skrevet i samarbeid med Hans Petter Blad og skildrer et skremmende bilde av eldre kriminelle som benytter ungdom og barn til å utføre kriminelle tjenester. Filmen benytter et dokumentært billedspråk og skildrer vennskapet mellom fem unge gutter på Tøyen og Grønland i Oslo. Filmen var inspirert av Arne Skouens Gategutter fra 1949, og Poppe ønsket å utforske hvordan det tilsvarende miljøet i bunnen av Oslo ville sett ut i dag. Schpaaa fikk god mottakelse blant anmelderne, men ble kritisert av Morgenbladet for å spekulere i en virkelighetsbeskrivelse hentet fra de sørlige delene av Los Angeles. Avisen hevdet at et slikt gjengmiljø avisen ikke eksisterte i Oslo. Våren 1999 ble deler av filmens skildring av gjengmiljøene i Oslo kjent da ulike nyhetsmedier rapporterte om kriminelle ungdomsgjenger og barneranere rundt Oslo S og i Groruddalen.


Schpaaa ble plukket ut til sideprogrammet «Panorama» ved Den internasjonale filmfestivalen i Berlin. Filmen ble nominert til Amanda for beste film, samt til årets beste nordiske film ved filmfestivalen i Gøteborg, og mottok en rekke internasjonale filmpriser. Filmen regnes som en av de sentrale norske spillefilmene på slutten av 1990-tallet, og som en av filmene som bidro til å få ungdom tilbake til kinoene for å se norsk film.

Poppe ønsket en uoppdaget norsk artist til å lage filmens ledende musikkspor og kontaktet Virgin Music og manageren Per Eirik Johansen. Johansen presenterte Poppe for “en bærepose” med ulike ukjente artisters demo-kassetter. Valget hans falt på en skisse til låta Unforgivable Sinner av den 17 år gamle Lene Marlin Pedersen fra Tromsø. Låta ble senere en av vinterens største hitlåter. Poppe har avvist at det var han som oppdaget Lene Marlin.

Hawaii-Oslo (2004)[rediger | rediger kilde]

Enkelte funn fra forarbeidet med Schpaaa dannet utgangspunktet for noen av nøkkelhistoriene i Poppes neste spillefilm Hawaii-Oslo (2004). Her ble samarbeidet med manusforfatter Harald Rosenløw Eeg etablert, og filmens flettverksstruktur skildrer fem ulike historier om kjærlighet og vennskap. Hawaii-Oslo skildrer en rekke mennesker som møtes, noen ganger ved et uhell, under årets varmeste døgn i Oslo sentrum. Filmen skapte ny rekord i antall terningkast 6 hos anmelderne i de største avisene, med 18 terningkast 6, samtidig som gratisavisen NATT og DAG slaktet filmen.

Hawaii-Oslo ble valgt som Norges kandidat i Beste fremmedspråklige film til Oscar-utdelingen året etter, og mottok en rekke Amandanominasjoner. Filmen introduserte publikum for en rekke nye skuespillere i sentrale filmroller som Jan Gunnar Røise, Trond Espen Seim, Silje Torp Færavaag og Evy Kasseth Røsten. Musikken ble skrevet av Bugge Wesseltoft.

deUSYNLIGE (2008)[rediger | rediger kilde]

deUSYNLIGE (2008) er den tredje filmen i rekken av det som enkelte journalister døpte til «Poppes Oslo-trilogi».

Filmen skildrer to parallelle historier. Den ene historien er om en ung mannlig organist som etter å ha sonet 8 år i Ila landsfengsel for drapet på et barn får en prøveløslatelse og et vikariat som organist i Paulus kirke. Den andre historien følger moren til barnet som ble drept når hun oppdager at den unge mannen som tok livet av hennes sønn nå er blitt organist i en kirke nær hennes bopel. Her tematiseres forsoning og tilgivelse, og en av de sentrale scenene er øyeblikket når moren oppdager den unge mannen bak orgelet mens han tolker Paul Simons Bridge Over Troubled Water.

Pål Sverre Valheim Hagen debuterte som filmskuespiller i rollen som den unge mannen, og Ellen Dorrit Petersen som den kvinnelige presten han innleder et forhold til. Den danske skuespilleren Trine Dyrholm spilte moren, og Trond Espen Seim faren.

Poppe opplevde påny å motta strålende kritikker med en tangering av antall terningkast 6, mens avisen Morgenbladet slaktet filmen. Erik Poppe mottok for sitt arbeide med filmen den norske filmkritikerprisen for andre gang. Filmen mottok en rekke Amandapriser, og ble utropt til årets sterkeste film av den amerikanske dokumentarfilmskaperen Michael Moore.

Den amerikanske skuespilleren Alec Baldwin og Erik Poppe under prisutdelingen i Hamptons Film Festival.

Under filmfestivalen Hamptons International Filmfestival mottok filmen både hovedprisen og publikumsprisen, og prisutdeler Alec Baldwin roste filmen kraftig.[2] Noen dager senere ble det klart at Hollywood-selskapet Warner Bros. hadde kjøpt rettighetene til filmen for å lage en amerikansk versjon.

Orgelmusikken som framføres i filmen er arrangert og framført av Iver Kleive.

Tusen Ganger God Natt[rediger | rediger kilde]

Tusen Ganger God Natt (2013) var Poppes første engelskspråklige film. Filmen er en delvis selvbiografisk historie basert på hans egne nyere og eldre opplevelser som fotograf i konflikt- og krigsområder rundt om i verden. I filmen lot Poppe en kvinne være sitt alter ego; denne hovedrollen ble tolket av den franske skuespillerinnen Juliette Binoche. Den danske skuespilleren Nikolaj Coster-Waldau, senere kjent fra TV-serien Games of Thrones, spilte hennes mann, en rolle basert på Poppes kone. I andre roller finner vi bl.a. Mads Ousdal og Larry Mullen jr.. Mullen er kjent som et av medlemmene i det irske bandet U2.

Filmen skildrer Rebecca som er en av verdens fremste krigsfotografer. Hjemme orker ikke hennes mann og døtre lenger tanken på at hun lever i livsfare, og de stiller henne et ultimatum: jobben eller familien. Nok en gang behandler Erik Poppe et moralsk dilemma. Rebecca personifiserer en ganske utbredt forståelse av at det virkelige livet befinner seg utenfor hjemmets fire vegger. Ganske diskret spiller filmen på mytene om at krigsfotografer kan utvikle et ruslignende forhold til konfliktsoner. „Filmen dirrer når den "tørrlagte" Rebecca sprekker,“ skrev Aftenpostens Ingunn Økland i sin anmeldelse.[trenger referanse]

Da filmen hadde verdenspremiere på Montreal Film Festival vant den «The Special Grand Prix of The Jury», og Juliette Binoche ble kåret til beste kvinnelige hovedrolleinnehaver. Senere har filmen mottatt en rekke priser. Den har blant annet vunnet «Kinosjefenes pris», «Sølvklumpen» for beste film og Amandaprisen for beste film. Senere mottok Erik Poppe «Den norske filmkritikerprisen» for tredje gang.

Kongens nei[rediger | rediger kilde]

Kongens nei (2016) er basert på den sanne historien om de dramatiske hendelsene fra tyskernes invaderte Norge 9. april 1940, til kong Haakon VII tre døgn senere avslo å forhandle med tyskerne og overgi landet til Vidkun Quisling og hans kuppinnsatte regjering.

I 2016 hadde det norske kongeparets 25 år på tronen blitt feiret. Kong Harald og dronning Sonja ønsket å avslutte markeringen av jubileet «Kongepar i 25 år» med et arrangement som skulle være åpent for alle. De inviterte derfor til åpen førpremiere i SlottsparkenKongens nei, tre dager før filmen hadde ordinær premiere på norske kinoer. Mellom 10 000 og 12 000 mennesker møtte frem til den utendørs førpremieren om kvelden den 21. september 2016. Publikum kvitterte med stående applaus for både Kong Haakon og Kong Harald, de oppmøtte krigsveteranene, den kongelige familie og filmen.

Filmen ble valgt som Norges kandidat til Oscar for beste fremmedspråklige film til den 89. Oscar-utdelingen, og ble kortlistet som en av åtte filmer for en endelig nominasjon til Oscar.

Filmen vant fem priser under Kanonprisen 2016 i forbindelse med filmfestivalen Kosmorama, og åtte priser under Amandaprisen 2017. Filmen ble dermed den filmen som har vunnet flest Amandapriser og er med sine tretten nominasjoner i tillegg den filmen med flest Amandanominasjoner.

Erik Poppe mottok samme år den norske filmkritikerprisen for 4. gang.

Siste resept (om Per Fugelli)[rediger | rediger kilde]

Våren 2016 innledet Erik Poppe et samarbeid med samfunnsdebattanten og proferssor i sosialmedisin, Per Fugelli. Sammen ønsket de å dokumentere Fugellis siste levetid som alvorlig kreftsyk på jakt etter mening og engasjement. En skattejakt i livets siste fase, var arbeidsbetegnelsen på prosjektet.[trenger referanse] Resultatet ble dokumentarfilmen Siste Resept, som fulgte den samfunnsengasjerte Fugelli fram til hans død i september 2017.

Filmen ble løftet fram av kritikere som en hyllest til livet. En sentral del av filmen ble viet forholdet mellom Per Fugelli og hans kone Charlotte Fugelli. 

Filmen hadde premiere under Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) i januar 2018, og mottok prisen «Faith in Film», utdelt av Norske kirkeakademier. Den hadde ordinær kinopremiere i februar 2018, og ble nominert til Amanda i kategorien «Årets beste dokumentarfilm».

Utøya 22. juli[rediger | rediger kilde]

Filmen Utøya 22. juli skildrer hendelsene på Utøya den 22. juli 2011. Den hadde ordinær kinopremiere under én måned etter Siste Resept. Historien i filmen oppleves utelukkende fra synsvinkelen til 18 år gamle «Kaja». Filmen fremstår som et fiksjonsverk bygget på virkelige hendelser. Historien blir fortalt i én tagning, og bygger på vitnebeskrivelser fra overlevende. Hovedpersonen «Kaja» spilles av Andrea Berntzen, og opptakene ble gjort på en øy i Tyrifjorden.

Utviklingen av prosjektet hadde pågått i lengre tid da det ble offentlig kjent at Erik Poppe og produksjonsselskapet Paradox forberedte opptak av hendelsene. Enkelte reaksjoner fra noen av de overlevende var sterkt kritiske til en filmatisering av det politiske angrepet på ungdommene men etter filmens premiere ble filmen løftet fram som et samlende verk og en svært troverdig beskrivelse av hva som skjedde på Utøya under angrepet.

Filmen ble plukket ut til hovedkonkurransen ved Berlinalen (den internasjonale filmfestivalen i Berlin), og skapte stor debatt under den internasjonale premieren. Det ledende bransjebladet «Variety» roste filmen, men påpekte allikevel at ”alt ved Erik Poppes 22. juli-film er diskutabelt”.[trenger referanse]

”– Sannsynligvis kommer det ikke noen mer rystende eller hjerteskjærende film på filmfestivalen i Berlin – eller på noen annen festival i år”, rapporterte anmelder Demetrios Matheou i Screen Daily.  Han fortsatte med ”– Det vil bli stilt spørsmål om hvor lenge filmskapere bør vente før de skildrer grusomme, virkelige hendelser, og ikke minst om hvem de lager filmene sine for.”

Under den kontroversielle pressekonferansen ved filmfestivalen uttalte Poppe:

” – Alt i filmen handler om å holde igjen. Å ta bort alt av filmens ordinære virkemidler. Bort med musikk, bort med klipp, bort med alt. Jeg ville ikke gjøre det til en opera, slik man ofte gjør når det handler om ekstreme ting. Denne historien må fortelles nådeløst og brutalt. Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte.”[trenger referanse]

The Guardians filmkritiker Jonathan Romney utpekte filmen til sin favoritt i flere klasser, herunder «beste skuespiller» (Andrea Berntsen), «beste foto» (Martin Otterbeck), «beste regi» og «beste film».[3]

Filmen ble av sentrale journalister og filmkritikere utpekt som årets sterkeste film og som kandidat til «Gullbjørnen». Filmen mottok seks Amandanominasjoner, blant annet i klassene «beste film» og «beste regi».

Øvrige arbeider[rediger | rediger kilde]

Erik Poppe var konseptuerende regissør for dramaserien Brigaden i 2002. Dette var en TV-dramaserie i 26 episoder for NRK.

Brigaden mottok Amanda-prisen for beste tv-drama i 2003.

Siden begynnelsen av 2002 har Poppe reist til enkelte underrapporterte konfliktområder mellom spillefilmproduksjonene. De korte dokumentar- eller reportasjefilmene omhandler flyktningspørsmål fra konfliktområder som Somalia, DRC Kongo, de østlige delene av Afghanistan og de nordlige delene av Pakistan.

Stein i Lomma er en oversettelse av teaterstykket Stones in his Pockets, opprinnelig skrevet av Marie Jones og oversatt av Ragnar Olsen for Hålogaland Teater i 2005. En oppdatert versjon av stykket var utgangspunktet for Erik Poppes debut som teaterinstruktør for Riksteateret høsten 2018. I Poppes produksjon spilte Hallvard Holmen og Øystein Martinsen de til sammen 30 ulike rollene i stykket.

Karikaturstriden[rediger | rediger kilde]

Etter at aviser i januar 2015 valgte å trykke karikaturtegninger av Muhammed som et svar på angrepet mot Charlie Hebdos redaksjon i Paris, reagerte Poppe ved å problematisere denne beslutningen. Uenigheten mellom Poppe og deler av norsk offentlighet skapte stor debatt i enkelte medier og på ulike nettfora. Poppe stilte spørsmål ved hvilken rett vi har til kollektivt å krenke en hel gruppe mennesker:

”Ytringsfriheten handler ikke bare om den friheten vi har til å uttrykke oss, men om hvordan vi forholder oss til det faktum at våre ytringer krenker, diskriminerer eller mobber den som ikke kan forsvare seg. Respekt må vike for friheten. Vi har vår fulle rett til å krenke, mobbe eller såre. Men vi kan også la være, uten at dette har noe med å gi avkall på vår ytringsfrihet. Vi har rett til å ytre og trykke, men ikke plikt til å ytre og trykke.”[trenger referanse]

Priser og utmerkelser (øvrige)[rediger | rediger kilde]

Poppe har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sitt arbeid. Ikke alle hedersbevisningene er ikke direkte knyttet til enkeltstående filmproduksjoner. Et utvalg av hedersbevisningene tildelt Erik Poppe er:

  • Oslo Bys Kulturpris
  • Nordisk ministerråds pris for beste nordiske spillefilm
  • Arne Skouens Ærespris
  • Film & Kinos ærespris og høyeste utmerkelse «Aamot-statuetten»
  • den økumeniske Andreas-prisen
  • Det norske bibelselskaps BIBELPRISEN
  • Bernhard Wicki Award
  • Trysil kommunes kulturpris
  • Den danske kirkes pris ”The Gabriel Award”
  • The Grand Prix de l'Europe autour de l'Europe
  • Norske kinosjefers «Sølvklumpen»
  • Den norske filmkritikerprisen
  • Amanda for beste film

Familie[rediger | rediger kilde]

Erik Poppe er sønn av Per Frølich Poppe, designer av sportsklær og mannen bak klesmerkene Pierre Sport og Ski Peer.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Som regissør[rediger | rediger kilde]

Dokumentar[rediger | rediger kilde]

Som manusforfatter[rediger | rediger kilde]

Som fotograf[rediger | rediger kilde]

Som teaterregissør[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Freebase Data Dumps
  2. ^ «Alec Baldwin til VG Nett: - deUsynlige er en fantastisk film!». www.vg.no (norsk). 20. oktober 2008. Besøkt 25. mai 2019. 
  3. ^ Romney, Jonathan (25. februar 2018). «Berlin film festival 2018 roundup | Jonathan Romney». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 25. mai 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
Alf Kristian Tellefsen
Vinner av Bibelprisen fra Det Norske Bibelselskap
Neste mottaker:
Inger Lise Rypdal