Eremittsnipe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eremittsnipe
Nomenklatur
Tringa solitaria
(Wilson, 1813)
Synonymi
Helodromas solitarius
Populærnavn
eremittsnipe
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieSnipefamilien
SlektTringa
Økologi
Habitat: våtmarksområder, ferskvannsinnsjøer, tjern og dammer med skog
Utbredelse: Amerika

Eremittsnipe (Tringa solitaria) er en trekkfugl i snipefamilien (Scolopacidae) og inngår i slekten Tringa, som består av 13 arter. Arten hekker i Alaska og Canada og overvintrer fra sør i USA og videre sørover gjennom Mellom-Amerika til det nordøstre Argentina i Sør-Amerika. Arten har besøkt Norge, men den er bare en tilfeldig gjest og hekker ikke her.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Man regner normalt med at eremittsnipe består som to underarter, men det finnes indikasjoner på at det kan være snakk om to arter.[1] Nominatformen (T. s. solitaria) inkluderer også rasene Totanus chloropygius; Totanus punctatus; Totanus caligatus; og Tringa macroptera.[1]

Eremittsnipe og skogsnipe (T. ochropus) er trolig søsterarter.[1] Disse to artene er også de eneste i slekten Tringa som bygger redet sitt i trærne.[1]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Eremittsnipa vader sakte rundt på leten etter mat, ofte med vann helt opp til buken.

Eremittsnipe er en slank fugl som blir 19–23 cm lang og typisk veier 31,1–65,1 g (snittvekt 48,4 g).[1] Hannene veier i snitt 5-7 g mindre enn hunnene.[1]

Arten har mørk olivenbrun fjærdrakt på oversiden som er dekket av et fint mønster med små hvitaktige spetter. Strupen og buken er hvit, mens overbrystet, nakken, kinnene og hodet er hvitt og olivenbrunt spettet. Øynene er mørke og har en tynn hvit øyering. Nebbet er brunaktig olivengrønt innerst og blir gradvis mørkere til nærmest sort ytterst. Det er halvlangt (synlig culmen måler 27–32 mm), spisst og rett. De nedre ekstremitetene er relativt lange og tilpasset vading på flytevegetasjon og grunt vann. Tærne er lange og sprikende.[1]

Arten eter mest insekter (spesielt larver av stikkmygg og fjærmygg), men fuglene supplerer også kostholdet med små krepsdyr, bløtdyr og frosker. Fuglene foretrekker små, stillestående vannbasseng, grøfter som skjærer gjennom myrer og våte fordypninger på enger. Foretrekker også dammer med flytende gjødsel, der de leter etter maten på matter av flytende vegetasjon. Om sommeren kan de også plukke små akvatiske dyr på tørre områder rundt kantene på stillestående bassenger og fra vannoverflaten.[1]

Eremittsnipa er en langdistansetrekkfugl. Vårtrekket tar til fra månedsskiftet mars/april, topper seg fra midt i april til nær midten av mai, og er over mot slutten av mai. Høsttrekket begynner midt i juli, topper seg i første halvdel av august, og fortsetter ut oktober.[1]

Pardannelsen skjer åpenbart like etter ankomst til hekkeplassene, men lite er kjent omkring denne prosessen. Arten legger redet til trær og gjenbruker gjerne gamle reir etter arboreale spurvefugler, spesielt etter vandretrost (Turdus migratorius), kanadatrupial (Euphagus carolinus), østkongetyrann (Tyrannus tyrannus), gråskrike (Perisoreus canadensis), og einersidensvans (Bombycilla cedrorum). Det er gjerne hannen som velger rede, etter at paret har inspiserte flere. Arten foretrekker reirplasser med nærhet til sump eller myr bestående av en blanding av vann og delvis død vegetasjon, ofte dekket av et lag med sphagnum eller andre moser, og helst innfor en avstand på 200 meter. Hunnen legger som regel fire egg, og bare sjelden tre eller fem, som begge foreldrene ruger. Begge kjønn har rugeflekker. Eggene har lysegrønn grunnfarge og er dekket av rødbrune eller lilla flekker. Lite mer er imidlertid kjent om rugetiden og klekkingen, annet enn at kyllingene er dunkledde og at foreldrene fjerner eggskallene etter klekking. I laboratorium klekkes eggene etter 23–24 dager.[1]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[3][4][5]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j Moskoff, W. (2020). Solitary Sandpiper (Tringa solitaria), version 1.0. In Birds of the World (A. F. Poole, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.solsan.01
  2. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Sandpipers and Allies (Scolopacidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.scolop2.01
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  5. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eremittsnipe&oldid=21739778»