Enslighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Solitude av Frederic Leighton

Enslighet er en tilstand hvor en person er tilbaketrukket eller isolert fra andre. Avhengig av situasjonen kan enslighet ha både positive og negative effekter. Korte tidsrom med enslighet kan gi gode muligheter for å arbeide, tenke eller hvile uten forstyrrelser. Enslighet kan være ønskelig for privatliv. Alenetid kan være et eksempel på ønsket enslighet, og kan for eksempel foregå på private oppholdsrom som atelier eller furtebu. Uønsket enslighet, særlig over lengre perioder, kan oppstå på grunn av problematiske forhold og relasjoner, dødsfall hos kjente og nære, bevisste valg, smittsomme sykdommer, psykiske lidelser, døgnrytmeforstyrrelser, eller omstendigheter rundt arbeidsforhold og andre livssituasjoner.

Det kan skilles mellom enslighet og ensomhet. Forskjellen mellom de to har blitt beskrevet som henholdsvis gleden og smerten ved det å være alene.[1][2]

En person som hverken er gift eller har kjæreste kalles ofte for enslig.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Paul Tillich, The Eternal Now, 1963, chapter 1 "Loneliness and Solitude", section II: "Our language has wisely sensed these two sides of being alone. It has created the word 'loneliness' to express the pain of being alone. And it has created the word 'solitude' to express the glory of being alone."
  2. ^ Alexander Pope. «Ode on Solitude». Arkivert fra originalen 21. april 2016. Besøkt 1. april 2016.