Emmanuel Armand de Vignerot du Plessis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Emmanuel Armand de Vignerot du Plessis
Emmanuel Armand de Vignerot du Plessis, duc d'Aiguillon.jpg
Født31. juli 1720[1][2][3]Rediger på Wikidata
ParisRediger på Wikidata
Død1. sep. 1788[1][2][3]Rediger på Wikidata (68 år)
ParisRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomatRediger på Wikidata
Embete Minister of WarRediger på Wikidata
Ektefelle Louise Félicité de BrehanRediger på Wikidata
Far Armand Louis de Vignerot du Plessis d'AiguillonRediger på Wikidata
Mor Anne-Charlotte de Crussol de Florensac d'AiguillonRediger på Wikidata
Barn Armand Désiré de Vignerot du Plessis, Innocente-Aglaé de Vignerot du PlessisRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser Ridder av den Hellige Ånds orden, ridder av Sankt Mikaels ordenRediger på Wikidata

Emmanuel Armand de Vignerot du Plessis de Richelieu, hertug av Aiguillon (født den 31. juli 1720 i Paris, død der den 1. september 1782 samme sted) var en fransk offiser og statsmann.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Aiguillon var sønn av Armand Louis de Vignerot du Plessis (1683–1750) og hans hustru Charlotte de Crussol de Florensac (1700–1772). Han var nevø til marskalk Richelieu. Som 17-åring trådte han inn i den franske hær.

Karrière[rediger | rediger kilde]

Som 19-åring ble han utnevnt til oberst i Bries regiment. Han tjenestegjorde i felttogene i Italia under den østerrikske arvefølgekrig, og ble alvorlig såret i 1744 i slaget ved Pierrelongue ved Chateau-Dauphin. I 1746 ble han tatt til fange.

Våpenskjold

Hans ekteskap i 1740 med Louise Félicité de Bréhan, datter av comte de Plélo, likesom hans bånd til familien Richelieu, gav ham et viktig innpass i det kongelige franske hoff. Han var medlem av det såkalte parti dévot, fraksjonen mot Madame de Pompadour, jansenistene og parlamentet.

Hertugen av Aiguillon ble utnevnt til feltmarskalk i 1748 Han ble i 1753 guvernør i Bretagne, der han energisk representerte statsintressene mot kravene om landskapsprivilegier.

I 1768 ble han tvunget til å fratre av César Gabriel de Choiseul, men etter dennes fall i 1771, og delvis på grunn av Madame du Barrys innflytelse, ble han utnevnt til utenriksminister. Sammen med René Nicolas de Maupeou og Joseph Marie Terray hadde de Aigullon ansvaret for Frankrikes ledelse i årene 1768-1774. Dette såkalte triumviratet som bestemt motarbeidet alle reformforsøk, ble ytterst upopulært, ikke minst på grunn av de Aiguillons svake utenrikspolitikk, som blant annet lot Frankrikes gamle allierte, Polen, gå sin undergang i møte uten å gripe inn.

De Aiguillons eneste fremgang var Gustav IIIs statskupp; man medvirket i forberedelsene, og da situasjonen etter revolusjonen ble kritisk for Sverige, stilte han fransk hjelp i utsikt og bidro dermed i betydelig grad til at Gustav III kunne stabilisere sitt verk. I 1774 ble De Aigullon, etter å ha fått dronning Marie Antoinette mot seg, avsatt og forvist fra hoffet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b GeneaStar, oppført som Emmanuel-Armand De Vignerot Du Plessis, GeneaStar person ID deemmanuela
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Emmanuel-Armand Aiguillon, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id aiguillon-emmanuel-armand, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ a b Nouveau dictionnaire de biographie alsacienne, oppført som AIGUILLON Emmanuel Armand de Vignerot du Plessis-Richelieu, duc d’, DBA ID aiguillon-emmanuel-armand-de-vignerot-du-plessis-richelieu-duc-d, besøkt 9. oktober 2017

Litteratur[rediger | rediger kilde]