Elsa Brändström

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Elsa Brändström
Bundesarchiv Bild 183-R06836, Elsa Brandström.jpg
Elsa Brandström i 1929
Født26. mars 1888[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
St. Petersburg[5]Rediger på Wikidata
Død4. mars 1948[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (59 år)
Cambridge[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Norra begravningsplatsen (1948–)Rediger på Wikidata
Far Edvard BrändströmRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Sykepleier[5]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet SverigeRediger på Wikidata
Utmerkelser Serafimerordenen, æresdoktor ved Eberhard Karls Universitet ved Tübingen, æresdoktor ved Königsbergs universitetRediger på Wikidata

Elsa Brändström (født 26. mars 1888, død 4. mars 1948) var en svensk sykepleier og filantrop. I sin samtid var hun en av Sveriges store kvinneskikkelser, etter at hun i tiden under og etter første verdenskrig gjorde en betydelig innsats for tyske og østerrikske krigsfanger i Russland. Arbeidet hennes kom nærmere 100 000 fanger til gode, og gav henne tilnavnet Engel von Sibirien, «Sibirs engel».[6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Elsa Brändström var født i St. Petersburg i Keiserdømmet Russland. Hun var datter av Edvard Brändström (1850–1921), som var militærattaché ved den svenske ambassaden, og kona Anna Wilhelmina Eschelsson (1855–1913). I 1891, da Elsa var tre år gammel, flyttet familien tilbake til Sverige.

Elsa bodde i Linköping i barndommen, og fra 1906 til 1908 var hun student ved Anna Sandströms högre lärarinneseminarium i Stockholm. Faren var blitt svensk ambassadør i Russland i 1906, og i 1908 fulgte Elsa familien tilbake til St. Petersburg. Her levde hun et liv i rikdom sammen med hovedstadens øvrige overklasseungdommer, men hun så også med uro på overgrepene fra tsarens hemmelige politi og sympatiserte med den voksende misnøyen i befolkningen.[7]

Hun var fortsatt i St. Petersburg ved utbruddet av første verdenskrig, og meldte seg frivillig til tjeneste som sykepleier i den keiserlige russiske hær.[8]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1915 dro Elsa Brändström til Sibir sammen med vennen Ethel von Heidenstam (1881–1970), som også var sykepleier. Her arbeidet de for Svensk Røde Kors, og gav medisinsk behandling til tyske og østerrikske krigsfanger. Disse gruppene hadde høy dødelighet, og opp til 80% av krigsfanger i Sibir døde av kulde, sult og sykdom. Etter å ha observert de grusomme forholdene på nært hold bestemte Elsa Brändström seg for å vie livet sitt krigsfangene.[9][10]

Da hun først ankom krigsfangeleirene i Sibir var forholdene elendige, og fangene sov på jernsenger uten madrasser, tepper eller puter. Det var elendige sanitærforhold, og tyfoidfeberen herjet. Det var ingen medisiner, og dårlig tilgang på vann. Allerede etter få uker hadde hun fått ryddet opp i de dårlige forholdene, og etter to måneder var tyfoidfeberepidemien under kontroll.[7] På grunn av denne hjelpen gav de tyske og østerrikske krigsfangene henne tilnavnet Engel von Sibirien, «Sibirs engel». Som en krigsfange beskrev det i ettertid: «hun gav oss ikke bare sko uten hull og uniformer uten lus – hun gav oss tilbake menneskeverdet vårt.»[7]

Tilbake i St. Petersburg begynte hun arbeidet med å etablere en svensk hjelpeorganisasjon. Dette arbeidet ble mye vanskeligere etter at Oktoberrevolusjonen brøt ut i 1917. I 1918 mistet hun arbeidstillatelsen i Russland, men hun gav ikke opp arbeidet av den grunn. I 1919 og 1920 reiste hun flere ganger til Sibir, som den første tiden under den russiske borgerkrigen ble kontrollert av den hvite armé. Her fortsatte hun arbeidet blant krigsfangene, i en fangeleir utenfor Krasnojarsk. Da den røde armé var i ferd med å overta kontrollen over området hadde hun muligheten til å evakuere sammen med de hvite styrkene, men hun valgte å forbli ved krigsfangenes side.[11]

Våren 1920 var ting begynt å se lysere ut for krigsfangene, og hjemtransporten var begynt å komme i gang. Etter å ha fått et telegram om sykdom hos faren bestemte Brändström seg for å ta turen hjem til Sverige.[12] På vei hjemover ble hun arrestert i Omsk, og her ble hun dømt til døden for spionasje.[13]. Dommen ble imidlertid senere trukket tilbake, og etter seks uker i fangenskap fikk hun myndighetenes tillatelse til å reise til Sverige. Hun dro hjem med skipet «Lisboa» via Stettin, der tyske myndigheter og Tysk Røde Kors holdt en offisiell mottagelse for henne. Bildene fra mottagelsen ble publisert i Die Woche med underskriften «Die Heilige von Sibirien» – helgenen fra Sibir.[14]

Tilbake i Sverige samlet hun inn penger til tidligere krigsfanger og familiene deres. Senere emigrerte hun til Tyskland.[15]

Mellomkrigsårene[rediger | rediger kilde]

Elsa Brändström på et tysk frimerke.

Hun gav ut boken Bland krigsfångar i Ryssland och Sibirien, 1914-1920 i 1922 (senere også oversatt og utgitt på andre språk). Deretter drev Brändström en rehabiliteringsinstitusjon for hjemkommende tyske krigsfanger i Marienborn-Schmeckwitz i Sachsen. Hun kjøpte også eiendommen Schreibermühle som hun brukte til samme formål. Denne eiendommen kom med et større landområde der de kunne dyrke poteter og grønnsaker, noe som kom godt med i en periode der det var hyperinfasjon og den tyske riksmarken tapte seg stort dag for dag.[16]

Den svenske ambassadøren Staffan Hemrå taler under innvielsen av Elsa Brändström-minnesmerket på Schloss Neusorge, der hun drev et barnehjem i 1920-årene.

I Sibir hadde Brändström også lovet mange døende tyske soldater at hun skulle se etter barna deres, og dette løftet var hun fast bestemt på å holde. På 1700-tallsslottet Neusorge i Sachsen startet Brändström et barnehjem for barn som hadde mistet fedrene sine i fangeleirene i Sibir. Barnehjemmet var drevet etter prinsippet om at det skulle erstatte vanlige hjem, og det var delt opp i åtte «familier» med egne rom. Når barna vokste opp hjalp Brändström dem med utdanning, praksisplasser og arbeid. Også etter at barna hadde flyttet ut var de velkomne tilbake i ferier, slik at de skulle føle at det var et ordentlig hjem for dem.[7]

I 1923 dro Brändström på en seks måneders foredragsturné i USA, der hun samlet inn penger til fordel for barn av døde og traumatiserte tyske og østerrikske krigsfanger. Hun besøkte 65 steder og samlet inn totalt 100 000 dollar. Hun holdt blant annet et foredrag ved Gustavus Adolphus College i Minnesota, der hun i Svensk Røde Kors-drakt snakket om «sine spennende opplevelser i Russland og Sibir under og etter krigen».[17]

I 1929 giftet hun seg med sin store kjærlighet, den tyske pedagogikkprofessoren Heinrich Gottlob Robert Ulich. Hun flyttet så med ektemannen til Dresden. I 1931 solgte hun Schreibermühle og overførte Neusorge til myndighetene. Hun grunnla så Elsa-Brändström-Werbegemeinschaft der Frauen, en stiftelse som finansierte studier for tidligere barnehjemsbarn fra Neusorge.

3. januar 1932 fødte hun datteren Brita. Året etter fikk ektemannen en stilling ved Harvard University, og familien flyttet derfor til USA. Dette skjedde etter at ektemannen ikke var villig til å gå inn i nazipartiet og dermed hadde mistet jobben, og etter at Brändström på uhøflig vis hadde takket nei til et møte med Adolf Hitler, som beundret arbeidet hennes for tyske krigsfanger.[7] I USA tok Brändström på seg å hjelpe nyankomne tyske og østerrikske flyktninger fra nazi-regimet. I 1939 åpnet hun restauranten «Window-Shop» i Cambridge, et arbeidsmarkedstiltak for flyktninger.[18]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av andre verdenskrig samlet Brändström inn penger for sultrammede og hjemløse tyske kvinner og barn igjennom organisasjonene CARE International og CRALOG (Council of Relief Agencies Licensed to Operate in Germany). Betydelige beløp ble samlet inn i USA, og spesielt fra tysk-amerikanere, som utgjorde mer enn 25 % av den amerikanske befolkningen. Hun dro også på foredragsturné i Europa på vegne av organisasjonen Save the Children.

Død[rediger | rediger kilde]

Elsa Brändström-mosaikken i Gyllene Salen i Stockholms stadshus.

Elsa Brändström måtte avlyse sin siste planlagte Tysklandsturné på grunn av sykdom. Hun døde av benvevskreft i 1948 i Cambridge i Massachusetts. Datteren Brita ble igjen med ektemannen sin i USA, mens Elsas ektemann Robert reiste hjem til Tyskland. Han døde i Stuttgart i 1977.[19][20]

Utmerkelser og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Elsa Brändström-monumentet i Arne-Karlsson-Park i Wien.

På grunn av innsatsen for krigsfanger ble Brändström berømt som «skytsengel» for tyske og østerrikske soldater. I Tyskland og Østerrike er mange gater, skoler og institusjoner oppkalt etter henne.

Hun ble utnevnt til æresdoktor ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen og ved flere andre tyske universiteter, samt ved Uppsala universitet hjemme i Sverige.[21] Brändström fikk også en rekke andre utmerkelser, deriblant Silberplakette des Deutschen Reiches og den svenske Serafimermedaljen. Hun var også nominert til Nobels fredspris.[22]

I forbindelse med den 20. Internasjonale Røde Kors-konferansen i 1965 ble det avduket et minnesmerke over Elsa Brändström i Arne-Karlsson-Park i Wien. Minnesmerket var ved billedhuggeren Robert Ullmann.[23]

Dokumenter og brev fra Elsa Brändströms arbeid i Russland ble opprinnelig oppbevart i riksarkivet i Potsdam, men gikk tapt i en bombeangrep i april 1945. Det tyske Bundesarchiv har opprettet et minnearkiv i hennes navn, som dokumenterer krigsfangers historier.[24][25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, Elsa Brändström, 12346058j
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Elsa Brändström, brändström-elsa
  3. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Elsa Brändström-Ulich, 00000000250
  4. ^ FemBio, 9. okt. 2017, Elsa Brändström, 4068
  5. ^ a b c d Oscar Wieselgren, 19. des. 2016, 17118, Issue 06 (1926), 612
  6. ^ «'Sibirs engel' død». Aftenposten, 5. mars 1948.
  7. ^ a b c d e «Sibiriens ängel». Världens Historia. 10. april 2017. Besøkt 8. mars 2020. 
  8. ^ «Anna Sandströms högre lärarinneseminarium, Stockholm». Svenskt kvinnobiografiskt lexikon. Besøkt 1. desember 2018. 
  9. ^ James M. Kaplan. «The Angel of Siberia». Nordstjernan. Besøkt 1. desember 2018. 
  10. ^ «Ethel Mabyn Thornton (von Heidenstam)». skagerlind.net. Besøkt 1. desember 2018. 
  11. ^ Isaksson, side 67-71
  12. ^ Isaksson, side 76-77
  13. ^ Harry Graf Kessler, Tagebücher 1918 bis 1937. Redaktør: Wolfgang Pfeiffer-Belli. Frankfurt am Main (1982). [Kessler skriver at Brändström to ganger ble dømt til døden av Sovjetmyndighetene]
  14. ^ Isaksson, side 77
  15. ^ Lena Radauer (oktober 2014). «Brändström, Elsa». International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 1. desember 2018. 
  16. ^ «Among prisoners of war in Russia & Siberia / by Elsa Brändström ; translated from the German by C. Mabel Rickmers ; with a preface by Nathan Söderblom». HathiTrust digital library. Besøkt 1. desember 2018. 
  17. ^ «Students Appreciate Impressive Message of Elsa Brandstrom». Gustavian Weekly. College and Lutheran Church Archives, Gustavus Adolphus College. 10. april 1923. s. 4. Arkivert fra originalen 2. mai 2014. Besøkt 13. juni 2014. 
  18. ^ «The Unknown Elsa Brandstrom-Ulich». Vestkusten, Number 8, 25. april 1985. Besøkt 1. desember 2018. 
  19. ^ «Elsa Brandstrom Ulich». find a grave. Besøkt 1. desember 2018. 
  20. ^ «Heinrich Gottlob "Robert" Ulich». find a grave. Besøkt 1. desember 2018. 
  21. ^ Hagerup-Nielsen, side 37
  22. ^ Irwin Abrams. «Heroines of peace – the nine Nobel women, 1901-1992». NobelPrize.org. Besøkt 8. mars 2020. 
  23. ^ M.I. (1965). «In Memory of Elsa Brandstrom» (PDF). International Review of the Red Cross. 56: 613–614. 
  24. ^ Hagerup-Nielsen, side 37-38
  25. ^ «Collection - Elsa-Brändström Memorial Archives: prisoners of war from 1867 to present». CENDARI. Besøkt 8. mars 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]