Ellen og William Craft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ellen og William Craft, rømte slaver og slavemotstandere

Ellen Craft (født 1826, død 1891) og William Craft (født 25. september 1824, død 29. januar 1900)[1] var slaver fra Macon, Georgia i USA som flyktet til Nordstatene i desember 1848 ved å reise åpent med tog og dampbåter, og som kom til Philadelphia på julaften. Hun poserte som en hvit mann, plantasjeeier og han som hennes personlige tjener. Deres dristige flukt ble mye omtalt, noe som gjorde dem til de mest kjente av rømte slaver. Slaverimostanderne omtalte dem i offentlige foredrag for å få støtte i kampen om å avslutte slaveriet.

Hun var datter av en mulattslave og en europeisk mann. Ellen Craft hadde lys hud.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Ellen Craft ble født i 1826 i Clinton, Georgia av Maria, en mulattslave, og hennes velstående plantasjeeier, major James Smith med europeiske aner. Ellen var veldig lys i huden og lignet de andre av hans hvite barn som var hennes halv-søsken. Smiths kone ga den 11-år gamle slaven Ellen som en bryllupsgave til sin datter Eliza Cromwell Smith for å få jenta ut av huset og fjerne et bevis på sin manns utroskap.[2]

Etter at Eliza Smith giftet seg med dr. Robert Collins tok hun Ellen med seg for å bo i byen Macon hvor de etablerte sitt hjem.[2][3] Ellen vokste opp som tjener i huset til Eliza som underviste om området. William ble født i Macon hvor han møtte sin fremtidige kone i en alder av 16 år da hans første herre solgte ham for å betale spillegjeld. Før han ble solgt, opplevde William at hans 14 år gamle søster og begge foreldrene kom på hver sin kant etter salg til forskjellige eiere. Williams nye herre sendte ham som lærling til en snekker, hvor alt han tjente gikk som oppgjør til hans tidligere herre.[4]

Ekteskap og familie[rediger | rediger kilde]

I en alder av 20 år giftet Ellen seg med slaven William Craft som hennes herre, Collins eide halvparten av. Craft sparte penger, ble leid ut på byen som snekker.[2] Paret ønske Ikke å stifte en familie i slaveri og julen 1848 planla paret å flykte.[5]

De fikk fem barn; Charles Estlin Phillips (1852-1938), William Ivens (1855-1926), Brougham H. (1857-1920), Alfred G. (1871-1939), og Ellen A. Craft (1863-1917), alle født i England. Da Craft dro tilbake til USA etter den Den amerikanske borgerkrigen fulgte tre av barna med dem.[5]

Ellen Craft kledd som en mann for å flykte fra slaveriet.

Flukten[rediger | rediger kilde]

Ellen planla å dra nytte av sitt utseende for å få folk til å forholde seg til henne (se passere) som om hun var hvit, mens paret reiste med tog og båt i til Nordstatene; hun var kledd som en mann og lot som hun var syk til ikke å bli involvert i samtaler. William opptrådte som hennes slave og personlige tjener. På den tiden ledsaget slaver ofte sine herrer under reiser så Craft forventet ikke å bli utspurt. Deres flukt ble kjent som den mest geniale i historien om rømte slaver, enda mer genial enn "Henry Boks Brune".[6]

Under flukten reiste de på første klasse med tog og bodde i de beste hotellene, Ellen spiste en kveld med båtens kaptein. Ellen klipte håret og kjøpte passende klær for å passere som en ung mann, reiste i jakke og bukse. William brukte av sin lønn som snekker til å kjøpe klær for Ellen for å kunne fremstå som en hvit plantasjeeier, hadde nøye utvalgte klær som hvite mannlige plantasjeeiere brukte. Ellens garderobe omfattet en flosshatt, kravatt, jakke, tartan, og en dusk, som alle ga uttrykk for en plantasjeeiers status. William fikset håret for å gi henne et maskulint utseende. Ellen var også nøye med bevegelser og fremferd som viste høyere status.[6] Hun hadde sin høyre arm i en slynge for å skjule det faktum at hun ikke visste hvordan hun skulle skrive. De reiste til den nærliggende Macon med et tog til Savannah. Selv om Craft hadde flere nære samtaler underveis og verken kunne lese eller skrive var de heldig og unngikk gjenkjenning. I desember 21 gikk de om bord i et dampskip for Philadelphia til fristaten Pennsylvania hvor de ankom tidlig om morgenen julaften.[7]

Ankomst til Nordstatene[rediger | rediger kilde]

Snart etter Crafts ankomst i nord, oppfordret abolisjonistene som for eksempel William Lloyd Garrison og William Brown dem til å fortelle om sin flukt i offentlige fora i de abolisjonistiske sirkler i New England. De flyttet til det veletablerte frie svarte samfunnet på nordsiden av Beacon Hill i Boston,[8] hvor de giftet seg under en kristen seremoni.

I løpet av de neste to årene holdt Craft mange offentlige opptredener for å fortelle om sin flukt og talte mot slaveri. Fordi samfunnet på det tidspunktet normalt ikke lot kvinner tale til publikum av blandet kjønn, stod Ellen vanligvis på scenen mens William fortalte sin historie. En artikkel fra 27. april 1849 i avisen Liberator (som opponerte mot slaveriet) kunne fortelle at hun talte til et publikum på 800-900 mennesker i Newburyport, Massachusetts.[9] Publikum var meget nysgjerrig på om den unge kvinnen som hadde vært så dristig i å flykte. I 1850, vedtok Kongressen loven «Fugitive Slave Act», noe som medførte økte straffer for å hjelpe rømte slaver. Loven fastsatte at frie stater skulle samarbeide i å fange rømte slaver og sende de tilbake til sine eiere.

En måned etter at den nye loven ble vedtatt sendte Collins to dusørjegere til Boston for å hente Crafts. Dusørjegerne, Willis Hughes og John Knight reiste nordover fra Macon i den hensikt å fange William og Ellen Craft Ved ankomsten til Boston ble de møtt med motstand fra både hvite og svarte innbyggere. Aksjonistene i Boston hadde dannet et borgervern for å motarbeide den nye loven. Gruppens medlemmer beskyttet Craft ved å flytte dem rundt omkring i "sikre hus" (for eksempel Tappan-Philbrick huset i den nærliggende byen Brookline[10]) inntil de kunne forlate landet. De to dusørjegere ga til slutt opp og dro tilbake til Sydstatene. Collins selv appellerte til Presidenten i USA, Millard Fillmore, og ba ham om å gripe inn, slik at han kunne få tilbake sine slaver. Presidenten var enig i at ekteparet Craft skulle bli returnert til sine eiere i Sør, og godkjente bruk av militær makt om det skulle bli nødvendig for å ta dem.[11]

Craft og mange andre rømte slaver var ikke lenger trygge i Nordstatene. De flyttet til Liverpool, England, .[12]

Flukt og liv i Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Dusørjegere og slavefangere ivrig etter lettjente penger, og arbeidet med å finne rømte slaver.

Hjulpet av sine tilhengere bestemte Craft seg for å flykte til England. De reiste fra Portland, Maine over land til Halifax, Nova Scotia, hvor de gikk ombord i «Cambria» på vei til Liverpool. Som William senere fortalte i sine memoarer, «Det var ikke før vi gikk i land i Liverpool at vi ble frie fra enhver frykt for slaveri» De ble hjulpet i England av en gruppe fremtredende slaverimotstandere, inkludert Harriet Martineau. Hun sørget for intensiv skolegang på Ockham Skole i Surrey

Etter å ha lært å lese og skrive, skrev Ellen Craft i 1858 følgende, som ble mye sirkulert i anti-slaverikretser både Storbritannia og USA. Hun sa:

Så jeg skriver disse linjene bare for å si at påstanden er helt ubegrunnet, for jeg har aldri hatt den minste lyst, uansett å dra tilbake til trelldom, og Gud forby at jeg noensinne skulle være så falsk som en som ønsker slaveri i sin by. Faktisk, etter min flukt fra slaveri, jeg har fått det mye bedre på alle måter enn jeg kunne ha forventet. Skjønt, hadde det vært opp til mine følelser i forhold til dette ville det vært akkurat det samme, for jeg hadde mye heller sultet i England som en fri kvinne enn å være en slave for de beste mennesker som noensinne har pustet på det Amerikanske kontinent.

Anti-Slaveri Talsmann, Desember 1852[13]

Craft tilbragte 19 år i England hvor de fikk fem barn sammen. Ellen deltok i reform-organisasjoner slike som Frigjøringskomiteen i London. Kvinners Stemmerett Origanisasjon, og det Britiske og Utenlandske Frihets-samfunnet.[2] De fikk snakke fritt ved offentlige sammenkomster om slaveriet i USA og om sin flukt. William Craft satte opp en virksomhet igjen, men de slet fortsatt økonomisk. For mesteparten av sin tid i England bodde Craft-familien i Hammersmith.[14] Etter slutten på borgerkrigen i USA og frigjøringen av slaver reiste de tilbake. Før det fikk Ellens mor Maria i Georgia en betalt billett til England, så hun kunne gjenforenes med Ellen.[2]

Tilbake til USA[rediger | rediger kilde]

I 1868, etter den Amerikanske borgerkrigen og innføring av konstitusjonelle endringer som frigjøring, statsborgerskap og rett til frihet, reiste Craft til USA med tre av sine barn. De fikk penger fra støttespillere, og i 1870 kjøpte de 1 800 hektar land i Georgia i nærheten av Savannah i Bryan County. Der grunnla de Woodville Co-operative landbruksskole i 1873 for utdanning og sysselsetting i frihet. I 1876 ble William Craft siktet for misbruk av midler, og han tapte en injurie-sak i 1878, der han prøvde å renvaske sitt navn. Skolen ble stengt kort tid senere. Selv om Craft prøvde å beholde gården førte fallende bomullspriser i etterkrigstiden til tap. Hvite frigitte slaver ble diskriminert fra å kunne vise sine evner i politikk og økonomi. Ved valget 1876 gjenerobret Demokratene kontrollen av de statlige myndigheter i Sørstatene.[5]

I 1890 flyttet Craft til Charleston, South Carolina for å bo hos sin datter Ellen som var gift med Dr. William D. Crum. Han ble utnevnt til Collector ved Port of Charleston av President Theodore Roosevelt. Ellen Craft døde i 1891 og hennes enkemann William i januar 1900.[5]

Running a Thousand Miles for Freedom[rediger | rediger kilde]

Boken gir et unikt bilde av rase, kjønn og klasse i det 19. århundre. Det byr på eksempler på rasistiske utbrudd, krysseksaminering og middelklassens «ytelser» i et samfunn hvor alt var tydelig og stabilt.[13] Mens boken opprinnelig ble utgitt med bare William som forfatter, er boken kommet i nye utgaver i det 20. århundre og nyere forskning har revaluert boken og antar at Ellen sannsynligvis har bidratt til boken og inkludert henne som forfatter av avsnittet om Sally Miller og andre slavekvinner. Opptrykk etter 1990-tallet har oppført begge som forfattere.[5]

Ettermæle og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

  • Deres bolig i Hammersmith er markert ved en historisk Blå Plakett på veggen i Craft-bygningen Shepherds Bush borettslag.[14]
  • 1996, Ellen Craft ble innlemmet i æresgalleriet Georgias Fremragende Kvinner .[5]
  • Deres liv, prestasjoner, og historien er vist på Tubman Museum i Macon, Georgia.
  • De er nevnt i forbindelse med Lewis og Harriet Hayden Hus på Boston Kvinners Heritage Trail.[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ancestry.com.
  2. ^ a b c d e Barbara McCaskill, "Ellen Craft: The Fugitive Who Fled as a Planter", Georgia Women: Their Lives and Times, ed.
  3. ^ , ISBN 1-84596-190-0 
  4. ^ Holmes, Marian (16. juni 2010). «The Great Escape From Slavery of Ellen and William Craft». Smithsonian. Besøkt 20. april 2016. 
  5. ^ a b c d e f Barbara McCaskill, "William and Ellen Craft", New Georgia Encyclopedia, 2010, accessed 9 March 2011
  6. ^ a b Marshall, Amani (June 2, 2010).
  7. ^ Magnusson 2006, s. 233, 240
  8. ^ Barbara McCaskill, "William and Ellen Craft", New Georgia Encyclopedia, 2010, accessed 9 March 2011
  9. ^ "INTERESTING MEETING", The Liberator, 27 April 1849, Documenting the American South, University of North Carolina, accessed 18 March 2011
  10. ^ National Park Service, Tappan-Philbrick House
  11. ^ Magnusson 2006, s. 241–242
  12. ^ McCaskill, Barbara. «William and Ellen Craft (1824-1900; 1826-1891)». georgiaencyclopedia.org. Besøkt 12/10/2014.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  13. ^ a b Sarah Brusky, "Ellen Craft", Voices from the Gap, University of Minnesota, 2002–2004, accessed 9 March 2011
  14. ^ a b Magnusson 2006, s. 242–244
  15. ^ «Beacon Hill». Boston Women's Heritage Trail. 

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • , ISBN 0-8071-2320-X 
  • R. J. M. Blackett, Beating Against the Barriers: Biographical Essays in Nineteenth-Century Afro-American History (Baton Rouge: Louisiana State University Press, 1986).
  • Sarah Brusky, "The Travels of William and Ellen Craft: Race and Travel Literature in the Nineteenth Century," Prospects 25 (2000): 177–91.
  • Michael A. Chaney, "The Uses in Seeing: Mobilizing the Portrait in Drag in Running a Thousand Miles for Freedom." Fugitive Vision: Slave Image and Black Identity in Antebellum Narrative (Bloomington: Indiana University Press, 2008).
  • Ellen Samuels, "'A Complication of Complaints': Untangling Disability, Race, and Gender in William and Ellen Craft's Running a Thousand Miles for Freedom," MELUS 31 (fall 2006): 15–47.
  • Dorothy Sterling, Black Foremothers: Three Lives (Old Westbury, N.Y.: Feminist Press, 1998).
  • Daneen Wardrop, "Ellen Craft and the Case of Salomé Muller in Running a Thousand Miles for Freedom," Women's Studies 33

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]