Elise Mathilde Heilmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Elise Mathilde Heilmann
Født1. juni 1866
Nøtterøy
Død19. januar 1944 (77 år)
Kristiansand
Beskjeftigelse Politibetjent
Nasjonalitet Norge
Mathilde Heilmanns grav på Kristiansand kirkegård (foto: Harald Glattre)

Elise Mathilde Henriksen Heilmann (født 1. juni 1866Nøtterøy, død 19. januar 1944 i Kristiansand) var Norges første politikvinne.

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Datter av Rasmus Sanne Henriksen (1841 – 1922) og hustru Lise Marie Larsdatter. Mathilde Henriksen var den nest eldste av tolv søsken. Hun giftet seg 7. juli 1917 med forretningsfører Nils Heilmann Rasmussen og tok fra da av etternavnet Heilmann.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Man vet lite om hennes liv før 1900. Men ved århundreskiftet dukker hun opp som forretningsdame i Bergen. Her oppsøkte hun på fritiden ”vildfarne og forkomne, faldne kvinder” og begynte å gi dem husly og mat.[1] I en periode på to år var hun bestyrerinne[2] for ”Kvindehjemmet på Grini” i vestre Bærum. Fra 1907 til 1910 bestyrte hun ”Indremissionens Redningshjem for Kvinder” i Bergen. 1. juli 1910 ble hun ansatt ved Kristiansand politikammer som Norges første kvinnelige politibetjent. Det nyopprettede arbeidsfelt brakte Mathilde Henriksen i direkte kontakt med de mest vanskeligstilte i samfunnet, blant dem også prostituerte kvinner. Ifølge instruksen skal hun ”ved inspektion paa gaden” se til at barn og kvinner ikke forulempes eller ”øver uorden”, men ”faar tilstrækkelig beskyttelse og veiledning”.[3] Man konstaterer raskt at ”Mathilde Henriksen viser sig overmaade skikket til denne vanskelige stilling”.[4] En stilling som hun for øvrig beholdt til hun ble pensjonert ved oppnådd aldersgrense i 1932. Hun fortsatte imidlertid å bistå politiet med viktige saker også i årene som fulgte.[5]

Rykter og dramatisk rettssak[rediger | rediger kilde]

Etter et par år i tjenesten begynte det å versere rykter om at Mathilde Henriksen førte et usedelig liv og hadde barn uten å være gift. I februar 1913 ble hun derfor, av politimesteren, suspendert fra sin stilling. Hun anla injuriesak mot opphavsmannen til ryktene, en kollega ved politikammeret i Kristiansand. Tiltalte nektet å la seg avhøre. Riksadvokaten beordret derfor sak reist ved Borgarting og Agder lagdømme, en sak som i det videre forløp ble viet stor oppmerksomhet i landets presse. Hele 60 vitner ble innkalt. Dommen falt i august 1913.[6] Utfallet var til Mathilde Henriksens fordel: hun vant saken og ble umiddelbart gjeninnsatt i sin stilling. Politisekretæren, som var kilden til bakvaskelsene, fikk 1 ½ års fengselsstraff og måtte i tillegg betale en større skadeserstatning til Heilmann.[7]

Kvinnelig politi etter henne[rediger | rediger kilde]

Ved Mathilde Heilmanns avgang i 1932 foreslo politimesteren at stillingen skulle inndras til fordel for en mannlig politibetjent. Daværende politifullmektig, Rynning-Tønnessen senior, argumenterte med mannens fysiske overlegenhet og mente at ansettelse av en kvinnelig politibetjent ”er at pynte seg med en blomst i knaphullet når man ikke har sko på benene”.[8] Denne holdningen førte til en rekke protester fra kvinneorganisasjoner og humanitære foreninger. Politiet i Kristiansand måtte gi etter for opinionspresset. Men det skulle ta tid før det ble alminnelig akseptert at kvinner kunne trekke i politiuniform.[9] I dag er situasjonen en helt annen. Det kvinnelige innslaget i Agder politidistrikt omfatter nå 65 stillinger (2010). Kvinnenettverket, ledet av Hjørdis Tingstad Solås, bærer navn etter pioneren og kaller seg ”Mathildes efterfølgere”.[10]

Anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

Polititjenesten ga Mathilde Heilmann en unik anledning til å utøve sine sterke sosiale interesser. På 75-årsdagen i 1941 ble hun treffende karakterisert med disse ordene: ”Mange hjem i Kristiansand minnes henne med takknemlighet for hva hun betød for dem i en vanskelig situasjon. Ikke så å forstå at hun overalt var like elsket, hun kunne være streng, måtte nok også være det undertiden. Men bak et strengt ytre banket det et varmt hjerte”.[11] I ettertid har politiet ved to anledninger hedret Mathilde Heilmann for hennes pionérinnsats. Første gang i 2000, da politikorpset, under ledelse av politimester Ansten Klev, la ned krans på graven.[12] Senest på Kristiansand kirkegård i 2010, hundre år etter ansettelsen. Politimester Kirsten Lindeberg minnet Mathilde Heilmann med disse ordene: ”Hennes drivkraft lå i å være til hjelp for andre, og hun utviste et sjeldent sosialt engasjement sett i forhold til sin tid. Hun må ha vært modig og uredd”.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ”Norges kvindelige politi i 1912”, i Norsk Politiblad, julenummer 1912, s 63.
  2. ^ I boken Et 50-Aars Minde: Kvindehjemmet 1859 – 1909, av Z Brekke, Kristiania 1909, s 57, kalles hun husmor.
  3. ^ ifølge stillingsinstruksen fra 1910.
  4. ^ Nylænde, 15. august 1911, s 280.
  5. ^ Odd Hølaas: Norge under Haakon VII, 1905 – 1945, Oslo: J W Cappelens Forlag AS, s 364, viser Mathilde Heilmann i retten (bildet) sammen med en ung kvinne som ble frikjent for fadermord (1936).
  6. ^ Borgarting og Agder lagdømme, doms- og rettsprotokoller, sak nr 57/1913.
  7. ^ Utfallet av rettssaken kan likevel ikke dekke over det faktum at Mathilde Heilmann ved århundreskiftet hadde to sønner, begge født utenfor ekteskap og oppfostret av fosterforeldre.
  8. ^ Sverre Ordahl: Kristiansand politimesterembete 200 år, Kristiansand: 1976, s 65.
  9. ^ ”Trange skjørt mot fulle mannfolk”, i Aftenposten Aften, onsdag 30. september 2009, s 8.
  10. ^ Valerie Kubens: ”Hundre år med kvinnelig politi”, i Fædrelandsvennen, helgebilag 6. februar 2010, s 8 – 15.
  11. ^ Fædrelandsvennen, 31. mai 1941.
  12. ^ Knut Mæsel, Inger Johann Mæsel og Jan Henrik Munksgaard: Rusleturer i Kvadraturen 4, Kristiansand 2008, s 227 og 228.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thor Andersen: ”Norges første kvinnelige politibetjent – en pionér”, i Norsk Politihistorisk Selskap, Årsskrift 2003, s 49 – 60.
  • Odd Hølaas: Norge under Haakon VII, 1905 – 1945, Oslo: Cappelen 1945, s 123 og 364.
  • Nina M. Rambøl: "En skammelig historie", i Hjemmet, nr. 47/2010, s 112 – 114.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]