Elisabeth av Danmark, Norge og Sverige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elisabeth av Danmark, Norge og Sverige
detalje fra Claus Bergs altertavle i Sankt Knuds kirke (Odense)
Født24. juni 1485[1]Rediger på Wikidata
Nyborg slott
Død10. juni 1555[1]Rediger på Wikidata (69 år)
Berlin[2]
BeskjeftigelseKongelig gemal Rediger på Wikidata
EktefelleJoachim I. (15021535)[3]
FarHans av Danmark, Norge og Sverige
MorChristine av Sachsen
SøskenChristian II av Danmark
Jacob den Danske
Prins Frans
Ernst av Danmark
Hans av Danmark
BarnJoachim II av Brandenburg, Anna av Brandenburg, hertuginne av Mecklenburg, Elisabeth av Brandenburg, hertuginne av Braunschweig-Calenberg-Göttingen, Margareta av Brandenburg, Johann, markgreve av Brandenburg-Küstrin
NasjonalitetDanmark
Tyskland
GravlagtBerliner Dom
Våpenskjold
Elisabeth av Danmark, Norge og Sveriges våpenskjold

Elisabeth av Danmark, Norge og Sverige (født 24. juni 1485, død 10. juni 1555) var en skandinavisk prinsesse som ble kurfyrstinne av Brandenburg gjennom mannen Joachim I Nestor, kurfyrste av Brandenburg. Hun var datter av kong Hans av Danmark, Norge og Sverige og dronning Christine av Sachsen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Elisabeth ble født på Nyborg slott i 1485, fire år etter yndlingsbroren Christian (II). Hun kunne lese og skrive på både dansk og tysk. I 1502 ble hun gift med Joachim I Nestor i et dobbeltbryllup i Brandenburg sammen med hennes onkel, den senere kong Frederik I og Joachims søster Anna av Brandenburg. Bryllupet fant sted, mens Elisabeths mor satt innesperret av beleiring på Stockholms slott.

Elisabeth og Joachim hadde i de første tyve årene et harmonisk samliv.[4] Hun tolererte mannens ekteskapelige sidespring, og lot seg ikke bekymre over hans store interesse for astrologi.

Hun fikk besøk av sin mor i 1507, og deltok i broren Christians bryllup i 1515 med Elisabeth av Østerrike. I 1523, da det danske kongeparet flyktet, ga Elisabeth og Joachim dem husly samt lånte dem penge.

Samme år overvar hun sammen med sin bror og svigerinne, en messe med Martin Luther, og hun ble deretter en overbevist protestant. Dermed kom hun i et skarpt motsetningsforhold til sin mann, som i kraft av sin tittel, hadde en særlig forpliktelse overfor den tysk-romerske keiser, som var den katolske kirkes forsvarer (og i øvrig dronning Elisabeths bror).

Kort tid etter oppgjøret med sin mann, ble hun syk i Berlin, hvor hun oppholdt seg sammen med Christian II. Han fikk Joachims tillatelse til å passe sin søster, og han sørget for legehjelp og medisin, blant annet en medisin hvis oppskrift stammet fra hans tidligere rådgiver, Sigbrit Willums.[5]

I 1528 innkalte Joachim en kommisjon av geistlige katolikker, for å forhøre seg om hvorvidt han skulle la seg skille seg fra henne, ev. henrette eller sette henne i fengsel hvis hun ikke ga avkall på sin nye overbevisning. Da utkommet ble at hun skulle tas til fange, flyktet Elisabeth til sin morbror Johan, kurfyrste av Sachsen. En offentlig debatt brøt ut, hvor hun fikk støtte av de protestantiske monarkene, hennes bror samt Luther. Hun nektet å vende tilbake til hoffet i Brandenburg hvis hun ikke fikk lov til å beholde sin tro, og hvis mannen ikke holdt opp med å dyrke sin astrologi.

Hun tok opphold i en residens i nærheten av Wittenberg, hvor hun forble det meste av sin tid i eksiltilværelsen frem til 1545. Hun var plaget dels av sykdom, dels av økonomiske problemer, da Joachim nektet henne inntekten av hennes livgeding (morgengave). Hun ble også forment adgang til sønnene.

I 1532 døde morbroren og Christian II ble fengslet, hvorved hun mistet sine viktigste støtter. I 1535 døde husbonden, hvoretter sønnene oppfordret henne til å vende tilbake til hoffet. De endret dog mening da hun forlangte at sognene i hennes livgeding skulle være lutherske. Først i 1545 vendte hun tilbake til Brandenburg, hvor hun tok opphold på slottet Spandau.

Hun fikk Luther til å sende et brev til Christian II i 1532, og i sitt testamente bad hun sønnene arbeide for hans løslatelse. Da hun merket at det nærmet seg slutten på livet, ba hun sin sønn kurfyrsten, om å bli overført til Berlin. 1. juni 1555 fikk hun sitt ønske oppfylt, og ti dager senere døde hun i det kurfyrstelige slottet.[6]

Hun ble gravlagt i Berlins domkirke.

Barn[rediger | rediger kilde]

  1. Joachim II av Brandenburg (1505–1571)
  2. Anna (1507–1567), i 1524 gift med Albrecht VII, hertug av Mecklenburg-Güstrow
  3. Elisabeth (1510–1558), i 1525 gift med Eric I av Braunschweig-Calenberg
  4. Margaretha (1511–1577), i 1530 gift med Georg I av Pommern
  5. John, markgreve av Brandenburg-Küstrin

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 128983574, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Peerage person ID p10553.htm#i105528, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ http://www.kvinfo.dk/side/597/bio/795/origin/170/ Kvinfo om Elisabeth
  5. ^ http://www.kvinfo.dk/side/597/bio/795/origin/170/ Kvinfo om Elisabeth
  6. ^ Lohmeyer, Karl: Elisabeth, Kurfürstin von Brandenburg, Allgemeine Deutsche Biographie, Band 6. Duncker & Humblot, Leipzig, 1877

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]