Hopp til innhold

Elin Danielson-Gambogi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elin Danielson-Gambogi
FødtElin Kleopatra Danielson
3. sep. 1861[1][2][3]Rediger på Wikidata
Norrmark[2]
Død31. des. 1919[2]Rediger på Wikidata (58 år)
Antignano[4]
BeskjeftigelseKunstmaler, billedkunstner Rediger på Wikidata
Utdannet vedAcadémie Colarossi
Bildkonstakademin
Adolf von Becker privatskole
EktefelleRaffaello Gambogi (1898–1919)
NasjonalitetStorfyrstedømmet Finland (–1917)
Finland (1917–)
GravlagtLivorno
UtmerkelserDucat Prize
Feltmalerkunst
billedkunst[5]
oljemaling[5]
Elev avCarl Eneas Sjöstrand, Louis-Joseph-Raphaël Collin, Gustave Courtois, Adolf von Becker
PeriodeRealisme
Kjente verkAvsluttet frokost (1890), Moderlig omsorg (1919), Tante Baldas tidsfordriv (1886)
Elin Danielson-Gambogi på Commons

Elin Kleopatra Danielson-Gambogi (født Danielson; 1861–1919) var en finlandssvensk kunstner. Hun var en av de mest fremtredende finske representantene for friluftsmaleri og naturalisme i 1880-årene. I sin levetid opplevde hun å bli hyllet for sine landskaps- og studiomalerier, og utskjelt på grunn av sine kvinneportretter. Uoppredde senger, halvveis påkledde kvinner og kvinner med sigaretter var ikke noe borgerskapet ønsket å ha på sine vegger. Fra tidlig 1900-tall ble hun nesten glemt av finsk kunsthistorie, fordi kunsten hennes ikke ble ansett som stilistisk nyskapende, men mot slutten av 1900-tallet fikk hun fornyet oppmerksomhet for sine kontroversielle kvinnemalerier.

Livsløp

[rediger | rediger kilde]
[rediger | rediger kilde]

Elin Kleopatra Danielson-Gambogi hadde fra fødselen etternavnet Danielson etter foreldrene, og er i enkelte kilder omtalt bare med dette, i andre med Danielson-Gambogi, selv om hun fikk dette navnet først i 1898, ved ekteskapet med kunstneren Raffaello Gambogi. Danielson-Gambogi var navnet hun hadde da hun fikk sitt kunstneriske gjennombrudd på 1890-tallet, det er derfor brukt konsekvent i denne biografien.

Fornavnet Kleopatra er verken brukt i biografier eller som signatur på noen av maleriene hennes. Det finnes kun i offisielle registre som Finlands geistlige folketellinger og Pre-konfirmasjonsbøker 1657–1915.[6]

Barndom og studier

[rediger | rediger kilde]

Elin Danielson-Gambogi ble født i Norrmark i provinsen Satakunta i det sørvestlige Finland. Foreldrene kom fra militær- og presteslekter. Faren, Karl Emil Danielson, forsøkte seg på landbruk, men mislyktes. Gården gikk konkurs, og han begikk selvmord som følge av de økonomiske vanskelighetene da hun var bare 11 år gammel.[7] Moren, Rosa Amalia Gestrin, klarte, delvis med hjelp fra sin bror, forretningsmannen Mauritz Gestrin, å betale for de to døtrenes skolegang. Han støttet også Danielson-Gambogi økonomisk senere i hennes karriere.[8][9]

Danielson-Gambogi hørte til den første generasjonen finske kvinnelige kunstnere som fikk en formell kunstutdannelse.[10]

Finska konstsällskapets tegneskole i Helsingfors var åpen for begge kjønn, og med hjelp fra morbroren og tanten, kunne Danielson-Gambogi begynne å studere der som 15-åring.[11] Hun studerte klassisk tegning, landskapsmaleri og perspektivlære under Carl Eneas Sjöström og Hjalmar Munsterhjelm. Fremtidige kunstnere som Helena Westermarck og Helene Schjerfbeck var hennes medstudenter. Hun tvilte på mulighetene for en profesjonell kunstkarriere på grunn av den økonomiske usikkerheten og kostnadene ved studiene. Hun studerte derfor også porselensmaling, som kunne føre til sikrere arbeid og inntekt.[8]

I 1878–1880 studerte hun ved Adolf von Beckers private kunstskole. Der gjorde hun snart store fremskritt. Hun har omtalt årene der som sin viktigste skole, og ble sett på av von Becker som en av skolens mest lovende elever.[12][9]

I 1883 fikk hun et stipend og kunne reise til Paris, der hun kom til å tilbringe store deler av 1880-årene. Hun studerte ved Académie Colarossi og andre private akademier. Hun tok også timer hos billedhuggeren Auguste Rodin, og fikk lære grunnprinsippene for skulptur.[8][11]

Økonomi

[rediger | rediger kilde]

I tillegg til onkelens økonomiske støtte og enkelte stipender, finansierte Danielson-Gambogi reiser og videre studier i utlandet ved å påta seg vikariater som tegne- og kunstlærer. En kort tid utførte hun også dekorativt arbeid for porselensfabrikken Arabia.[13]

I årene 1881–1891 var hun formelt tilknyttet tegneskolen i Åbo som kunstlærer, men hadde flere permisjoner, blant annet for å undervise ved andre skoler – og for å reise til Frankrike og studere videre. I 1882–1883 underviste hun ved Jyväskylä seminaari, Finlands første finskspråklige lærerhøyskole. I 1893–1894 hadde hun en stilling ved Finska konstföreningens tegneskole i Helsingfors, der hun selv hadde studert. Denne stillingen ville hun gjerne ha beholdt, men hun fikk ikke forlenget ansettelsen. Årsaken skal ha vært at Danielson-Gambogis selvstendighet irriterte kunstforeningens ledelse.[12]

Etter hvert som hun ble mer kjent fikk hun solgt en hel del av det hun malte. Hun var for eksempel en populær portrettmaler i Finland, og fikk mange bestillinger derfra.[14]

Et ukonvensjonelt kvinneliv

[rediger | rediger kilde]

De andre kvinnelige kunstnerne i hennes generasjon omgikkes helst hverandre, men Elin Danielson-Gambogi levde ukonvensjonelt for sin tid. Hun var også sammen med sine mannlige kolleger – og hun ønsket å leve som dem. Hun var kritisk til forholdene for kvinner i samtiden, spesielt deres begrensede rolle i kulturen, og hun viste en likegyldighet overfor samfunnets gjeldende skikker og forventninger.[8] Hun røykte, kledde seg i bukser, reiste alene – og bodde av og til alene i Paris. Hun hadde langvarige forhold til flere mannlige kunstnere, blant annet den norske billedhuggeren Gustav Vigeland, på begynnelsen av 1890-årene.[7]

Danielson-Gambogi møtte motstand i Finska Konstföreningen, på grunn av sin sterke vilje og sin ukonvensjonelle portrettkunst, og i 1890-årene tok hun et kunstpolitisk valg og engasjerte seg i Konstnärsgillet (Finsk kunstnerforening, stiftet 1864) og Ungfinlandskretsen (Nuori Suomi), som gjorde opprør mot den mer konservative Finska Konstföreningen. Hennes nærmeste venner i kunstnerforeningen var Axel Gallén[a], Pekka Halonen og Venny Soldan-Brofeldt.[12]

Paris-tiden (1883–1892)

[rediger | rediger kilde]

I 1883 mottok Danielson-Gambogi sitt første stipend. Det ble bevilget av Det keiserlige senatet for Finland.[15] Nå hadde hun råd til å reise til Paris, verdens kunstsenter på den tiden. Fra da av vekslet hun mellom å bo i Paris og Finland. I Paris studerte hun, og til Finland måtte hun for å tjene penger til neste Frankrikeopphold.[12]

Önningebykolonien

[rediger | rediger kilde]
Fra Önningebykolonien den første sommeren 1886. Sittende på bakken fra venstre Hanna Rönnberg, Hilma Westerholm, Elin Danielson-Gambogi og Nina Ahlstedt. Sittende i stolen til venstre Alexander Federley og stående inntil Victor Westerholm.
Isfiske (1887). Malt under vinteroppholdet på Önningeby

Etter sommeren 1885, som hun tilbrakte i Bretagne, returnerte hun til Finland og bodde i Norrmark og Helsingfors. Hun ble også med i Önningebykolonien, kunstnerkolonien som fra 1886 hadde begynt å samles i Önningeby på Åland om sommeren. Kunsten i kolonien var dominert av franskinspirert friluftsmaleri, såkalt plein air-maleri. Via Önningebykolonien, som i likhet med den tidligere danske Skagen-kolonien og den senere svenske Rackengruppen fornyet maleriet i sine respektive land, ble fransk impresjonisme brakt til Finland. Danielson-Gambogi var fra starten en av de kunstnerne som hadde sterkest innflytelse på de andre malerne i Önningeby. Hun kunne forene inntrykk fra den franske naturalismen med innflytelse fra impresjonismen. Kjell Ekström, som skrev en katalog til en utstilling med koloniens kunst, kalte henne koloniens «väna virtuos» (vakre virtuos).[16] Hun var del av Önningebykolonien i perioden 1886–1992.[17]

Danielson-Gambogi oppholdt seg også på Önningeby en vinter, 1886/1887. Vintermaleriene hun skapte i denne perioden skildrer lys og snø på en måte som var uten sidestykke i finsk kunst, ifølge Lea Keskitalo som skrev om kunstnerkolonien for Yle. Samtidig markerte de kunstnerens gjennombrudd i finsk kunst.[17]

Elin Danielson var produktiv og dyktig. Hon malte gjerne mennesker, og skapte sammen med de andre kvinnelige malerne i Önningebykolonien det typiske motivvalget for kolonien: Mennesket i kulturlandskapet.[17]

Siste Paris-opphold

[rediger | rediger kilde]

Etter en tid i Finland returnerte hun til Paris og Académie Colarossi, men hennes økonomiske kår var vanskelige, så hun ble ikke lenge. Hun returnerte til Finland og Norrmark der hun åpnet et eget atelier i 1888.[18] Dette året malte hun altertavlen i Vittisbofjärd (Ahlainen) kirke.[19] I 1889 reiste hun igjen til Paris med et stipend. Året før hadde hun malt portrettet av Hilma Westerholm. Dette ga henne en bronsemedalje på utstillingen Paris Esposizione Universale i 1889.[11]

Hennes siste Paris-opphold var i 1892. Hun malte da for Pierre Puvis de Chavannes og Alfred Roll – og deltok på utstillinger.[12]

Italia-tiden (1895–1919)

[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1890-årene avtok Paris' rolle som kunstverdenens sentrum. Deretter reiste mange unge kunstnere til Italia istedenfor til Frankrike, og Danielson-Gambogi var én av dem. Hun reiste til Firenze i 1895 etter å ha fått et stipend.[b] I første omgang ble hun der i fire måneder. Det var allerede en rekke finske kunstnere i byen. Året etter kom hun tilbake til Italia og malte sjølandskap ved Middelhavet. Danielson-Gambogis maleri ble påvirket av den samtidige italienske kunsten. Hun ble mottatt med entusiasme i kunstkretsene i Firenze, og arbeidene hennes ble utstilt både der og i Milano – og på biennalen i Venezia.[12] Denne perioden ble hennes gjennombrudd, og et av maleriene hennes ble kjøpt av kong Umberto I av Italia.[c]

Kristus i Getsemane, altertavlen i Kimito kirke (1897) og Jesus velsigner barna, altertavlen i Vittisbofjärd kirke (1888) Kristus i Getsemane, altertavlen i Kimito kirke (1897) og Jesus velsigner barna, altertavlen i Vittisbofjärd kirke (1888)
Kristus i Getsemane, altertavlen i Kimito kirke (1897) og Jesus velsigner barna, altertavlen i Vittisbofjärd kirke (1888)

Fremgang, problemer og motgang

[rediger | rediger kilde]

I Italia bodde Danielson-Gambogi først i Firenze, men flyttet deretter til landsbyen Antignano sør for Livorno. I denne perioden møtte hun den tretten år yngre maleren Raffaello Gambogi. De giftet seg i 1898 og slo seg ned i Torre del Lago i Toscana. I 1899 ble Danielson-Gambogi smittet av tyfoidfeber. Hun ble anbefalt å flytte, og paret valgte Antignano som sitt nye hjemsted.[11]

Forholdet mellom de to kunstnerne var ikke uten problemer. Danielson-Gambogi var en etablert, vel ansett og respektert kunstner da de møttes. Paret samarbeidet kunstnerisk. De malte ofte de samme motivene og kom til å påvirke hverandres stil. Danielson-Gambogi sa at arbeidet var for dem det barnet de aldri fikk.[20][d]

Under äppelträdet (1898). Ektemannen utga dette maleriet for sitt eget og signerte det med sitt eget navn

Julen 1900 fikk ekteparet Gambogi besøk i Antignano av maleren Dora Wahlroos, som også hadde studert i Paris og malt på Åland. Hun bestemte seg for å bli hos ekteparet en stund. I løpet av denne tiden hadde Wahlroos og Raffaello Gambogi en affære, noe som påvirket Danielsson-Gambogi negativt, både i arbeidet og privatlivet. Ektemannens uærlighet stoppet ikke ved ekteskapelig utroskap. Under konserveringen av verket Under äppelträdet ble det avslørt at Raffaello en gang hadde signert sin kones verk med sitt eget navn. Hennes navn ble funnet i det nederste malingslaget.[21]

I 1901 reiste paret gjennom Europa til Finland, der deres italienske malerier ble en stor suksess da de stilte ut sine malerier i en felles avdeling på kunstforeningens årsutstilling. De besøkte også Önnebykolonien.[15] I løpet av denne reisen begynte Gambogi å vise de første tegnene på psykisk sykdom, og han ble stadig mer avhengig av sin kone. Etter returen til Italia reiste Danielson-Gambogi alene til Finland på slutten av 1902, og hun ble der til 1903.[11]

I 1905 flyttet Gambogi-paret til Volterra, hvor det var et berømt psykiatrisk sykehus, for at Gambogi skulle få best mulig behandling. De ble boende i Volterra til rundt 1910. Deretter bodde de vekselvis i Firenze og Antignanon.[11]

Danielson-Gambogi besøkte Finland fire ganger mellom 1907 og 1913. I løpet av disse besøkene malte hun mange portretter på bestilling: I 1909 malte hun hele tolv portretter på ni måneder, og i 1911 malte hun sju portretter i løpet av et åtte måneder langt opphold der.[13]

Hennes siste tiår var vanskelig. Hun opplevde økonomisk motgang, delvis fordi krigen gjorde kontakten med Finland nesten umulig, og delvis på grunn av mannens sykdom. Hun klarte likevel å male mye og delta på flere store utstillinger i Italia, som Veneziabiennalen.[12]

Etter 1913 så hun aldri Finland igjen. Hun døde av lungebetennelse i Antignanon på nyttårsaften 1919.[17]

Kunst

[rediger | rediger kilde]
De trolovade (1906). Et av hennes få impresjonistiske malerier

Elin Danielson-Gambogi var en av de sentrale kunstnerne i den såkalte gullalderen i finsk kunst, som regnes fra rundt 1880 til 1920. Dette var en periode da Finland var delvis selvstyrt under det russiske keiserdømmet, den finske nasjonalfølelsen våknet, og kunstnerne søkte å finne – og vise – Finlands nasjonale egenart.[22][23][24]

Danielson-Gambogi hadde ingen fennomansk overbevisning. Påvirket av kunstnervennene fra Konstnärsgillet ble hun riktignok en tid interessert i karelianismen,[12] men hennes interesse for den nasjonale kunsten avtok snart. Den avtok spesielt på midten av 1890-årene, etter at hun hadde mottatt det Hovingska stipendiet og for første gang reiste til Italia i 1895. Etter den tid ble det toskanske landskapet hennes kjæreste miljø. I løpet av 1890-årene siste del malte hun norditalienske landskap i stort format, samt fiskere og bønder ved Adriaterhavets kyst.[12]

Hun var påvirket av akademisk kunst fra 1800-tallet. Det akademiske maleriet var utført med vekt på regler, for eksempel ble det lagt vekt på velutført tegning som grunnlag for maleriet.[25] Ved akademiene i Paris lærte Danielson-Gambogi raskt mer avanserte maleteknikker enn hun kjente til tidligere. Lærerne hennes, som Gustave Courtois og Raphaël Collin, representerte den dominerende kunstbevegelsen på denne tiden, naturalismen, som kom til å bety mye for henne. Naturalismen hennes har trekk fra både impresjonisme og akademisk maleri,[26] men bare noen få av verkene hennes (eksempel: Levolle, 1897) er direkte impresjonistiske.[27]

Motiv

[rediger | rediger kilde]
Portrett av Hilma Westerholm (1888)
Tant Baldas tidsfördriv (1886) og Avslutad frukost (1890). Tant Baldas tidsfördriv (1886) og Avslutad frukost (1890).
Tant Baldas tidsfördriv (1886) og Avslutad frukost (1890).

De tidlige verkene som ble skapt i Finland er hovedsakelig stilleben, blomster- og portrettmalerier. I Frankrike malte hun også aktstudier som studioarbeider, og på fritiden portretter og utsikt over Paris. Hennes kritiske holdning til samfunnets forventninger til kvinner ga seg også uttrykk i sjangermaleriene, kvinneportrettene. Det første kvinneportrettet som ble et samtaleemne, var et portrett av Hilma Westerholm fra 1888. Westerholm var en venn fra Önningebykolonien. Hun er ikke fremstilt etter tidens underdanige ideal. Hun sitter med et direkte blikk på betrakteren (maleren).[9] Dette var et portrett, men alle Danielson-Gambogis malerier med kvinner som motiv, kalles kvinne-portretter, selv om hun i dem sjelden søkte å vise likhet med modellen hun malte. Hun ville vise deres situasjon. Hun fokuserte stadig tydeligere på kvinners hverdagsliv, og i siste halvdel av 1880-årene skapte hun det som ble oppfattet som dristige kvinneportretter: Halvveis påkledde kvinner i rotete interiører. Den sterkeste reaksjonen blant kvinneportretterne vakte Avslutad frukost (1890). Dette viser søsteren, som sitter lent mot bordet og røyker en sigarett. Det var sigaretten som ble sett på som et slags tegn på den bohemske «nye kvinnen». Hun avbildet også røyking i mange andre av sine malerier. Dette er omtalt som et opprør mot småborgerligheten.[9]

Farger og lys

[rediger | rediger kilde]

I løpet av studiene lærte hun å få frem form gjennom lys, ikke bare ved å tegne formens omriss. Dermed ble lyset en viktig del av hennes kunst.[28] Gjennom studiene under Adolf von Becker i Helsingfors og Gustave Courtois i Paris ble hun grundig skolert i valørmaleri, en teknikk der man benytter lys- og skyggevirkninger for å skape dybde og tredimensjonal form i motivet.[29] I motsetning til flere av kunstnerkollegene som hadde sterkt fokus på friluftsmaleri, var hun også interessert i effekten av innendørs belysning og lampelys.[12]

Mange av kunstnerne ved akademiene, også Danielson-Gambogi, reiste til Bretagne for å male landskapet der. Hun var der sommeren 1884 og våren 1885. Der møtte hun maleren Jules Bastien-Lepage, som påvirket henne til å lysne fargene på paletten.[8]

Kveldsstemning (1900), et av få malerier der ektemannen Raffaello, her med gitar, er del av motivet og En solskinnsdag (1900). Kveldsstemning (1900), et av få malerier der ektemannen Raffaello, her med gitar, er del av motivet og En solskinnsdag (1900).
Kveldsstemning (1900), et av få malerier der ektemannen Raffaello, her med gitar, er del av motivet og En solskinnsdag (1900).

Da hun på slutten av 1890-årene var i Italia og malte sjølandskap ved Middelhavet, kom det lokale lyset til å bety mye for fargevalget hennes. Den enhetlige fargetonen i disse maleriene var også påvirket av den franske symbolismen. Forandringen hadde begynt allerede i Finland, men ble forsterket i Italia. Årene rundt sekelskiftet 1800/1900, var en viktig periode i hennes produksjon. Påvirkning fra ektemannen og italiensk maleri styrket betoningen av lys og farge som allerede var til stede i kunsten hennes, og ga den en lysere tone. Mange av maleriene fra denne perioden er i store formater, og fargene virker, ifølge en omtale: «som de har bleknet i solens sterke lys. Måten å male på er realistisk, på grensen til fotografisk nøyaktighet» (Eksempel: En solskensdag). I tillegg til kystmotiv malte hun ulike varianter av temaet «I lampans sken», et motiv hun også hadde vist interesse for tidligere. I disse maleriene utnytter hun mesterlig spillet mellom lys og skygge.[12]

Utstillinger og utmerkelser (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
Mor (1893) og Selvportrett (1900) Mor (1893) og Selvportrett (1900)
Mor (1893) og Selvportrett (1900)

De sentrale kildene til informasjon om Danielson-Gambogi skriver at hun deltok på flere utstillinger, både i inn- og utland, men det er få detaljerte opplysninger om hvor og når.[9][12]

Hun hadde sin første utstilling i 1880, samme år som hun avsluttet utdannelsen ved von Beckers akademi.[30]

I 1885 oppnådde hun sin første betydelige utstillingssuksess, med maleriet Mor (1893) på Finska konstföreningens allmänna utställning i Helsingfors.[9]

Etter 1887 fulgte en periode med mange vellykkede utstillinger i Finland, selv om bildene av de moderne kvinnene i hverdagsaktiviteter til dels vakte harme.[12]

Mellom 1899 og 1900 deltok ekteparet Gambogi sammen på flere italienske kunstutstillinger, også på verdensutstillingen i Paris i 1900.[18]

I 1900 viste hun et selvportrett der hun står ved staffeliet med en palett i hånden. Selvportrettet ble utstilt i Firenze, og hun mottok en sølvmedalje for det. Det ble anbefalt innkjøpt av Uffizi-galleriet, noe som imidlertid ikke skjedde.[17]

Hun mottok bronsemedalje på Verdensutstillingen i Paris, både i 1889 og 1900. I 1899 fikk hun byen Firenzes kunstpris – og i 1901 fikk hun andrepremie i den finske statlige portrettmalingskonkurransen.[9]

Posthume utstillinger er nevnt under «Ettermæle».

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Gravminne på Misericordia kirkegård i Livorno. Kunstner: Antonio Vinciguerra, 2004

Første verdenskrig gjorde at Danielson-Gambogi mistet kontakten med Finland, og kunsten hennes ble i stor grad glemt, både av kunstpublikum og finsk kunsthistorie. Noe av årsaken skal ha vært at hun ikke lenger oppholdt seg i Finland.[31] Hun ble heller ikke lenger ansett som stilistisk nyskapende. Radikalismen i verkene hennes er imidlertid ikke knyttet til produksjonsmetoden, men til den åpenheten hun avbildet spesielt kvinner med. Hun endret den rådende tradisjonen for kvinneportretter i kunsten.[32]

Strindbergs konstsalong i Helsingfors stilte ut et utvalg av hennes kunst i 1935, men utstillingen vakte liten interesse. Hennes realistiske stil var ikke lenger populær.[12] Det var ikke før i 1980-årene, med den nyoppvåknede interessen for realisme, naturalisme og kvinners kunst, at Danielson-Gambogi gjenvant oppmerksomheten i kunstkretser, da spesielt på grunn av kvinnemaleriene.[12] Hun var representert på flere temautstillinger både i Sverige og Norge. I 1995 arrangerte Hämeenlinna kunstmuseum en separatutstilling med kunsten hennes. Riitta Konttinen og U. Savojärvi utga da en bok om henne. Etter den tid er det også publisert flere bøker og utstillingskataloger om hennes kunst.

I 1997 satte Didrichsen kunstmuseum i Helsingfors sammen utstillingen Elin Danielson-Gambogi i italienskt ljus. Utstillingen presenterte malerier fra hennes italienske periode som ikke hadde vært vist i Finland før. I 2011 ble kunsten til Elin Danielson-Gambogi og Raffaello Gambogi vist i en fellesutstilling på Retretti konstcentrum i Punkaharju.[33]

I 2026 åpner Didrichsen kunstmuseum igjen en stor utstilling med Danielson-Gambogis kunst.[34]

I Finland er Danielson-Gambogis kunst representert i Åbo Akademi[35] og ved disse museene: Ateneum kunstmuseum i Helsingfors, Turku kunstmuseum, Tampere kunstmuseum, Joensuun taidemuseo, K. H. Renlunds museum i Karleby; Kirpilä-kunstnerhjemmet, den finske kulturstiftelsen i Helsinki, Lauri og Lasse Reitz-stiftelsen i Helsingfors, Satakunda-museet i Pori, Ett Hem-museet i Turku, Aines kunstmuseum i Tornio.[9]

I 2011 ble det reist et monument over Elin Danielson-Gambogi i Norrmark, for å markere 150-årsjubileet for hennes fødsel.[36] Kunstner var Anja Karkku-Hohti. Minnesmerket viser silhuettene av Norrmark i Finland, der hun hadde sine røtter, og den italienske byen Livorno, der hun tilbrakte store deler av livet.[37]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Han «finskgjorde» navnet offisielt til Axeli Gallen-Kallela i 1907.
  2. ↑ Enkelte kilder oppgir at hun mottok Hoving-stipendet i 1895 og at 1896 var hennes første år i Italia.
  3. ↑ I enkelte kilder er det oppgitt at kong Umberto I kjøpte maleriet Sommar, men ingen tilgjengelige oversikter viser noe maleri med nøyaktig denne tittelen.
  4. ↑ Denne kilden er en blogg. Opplysningen er ikke funnet noe annet sted

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Biografiskt lexikon för Finland, «Elin Danielson-Gambogi», Biografisk leksikon for Finland ID (urn.fi) 4730-1416928957336[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 3 Register of the Artists' Association of Finland[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ RKDartists, RKD kunstner-ID 121858, besøkt 23. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Aware, AWARE ID elin-danielson-gambogi, besøkt 18. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo20251277722, besøkt 2. november 2025[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ «Elin Danielson i Finlands geistlige folketellinger og Pre-konfirmasjonsbøker 1657-1915». www.myheritage.no. Besøkt 12. februar 2026.
  7. 1 2 Wikborg, Tone (2019). Gustav Vigeland : En biografi. Vidarforlaget, Solum bokvennen. ISBN 9788279904205. [Forholdet til Elin Danielson er omtalt på flere sider]
  8. 1 2 3 4 5 «Elin Danielson-Gambogi». AWARE Women artists / Femmes artistes (på engelsk). Besøkt 7. februar 2026.
  9. 1 2 3 4 5 6 7 8 «Biografiasampo». biografiasampo.fi. Besøkt 11. februar 2026.
  10. ↑ Østby, Leif (18. september 2025). «Kunst i Finland». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 13. februar 2026.
  11. 1 2 3 4 5 6 Giovanna Bacci di Capaci Conti. «Danielson Gambogi Elin». Studio d’Arte dell’800. Besøkt 16. februar 2026.
  12. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 «BLF». www.blf.fi. Besøkt 9. februar 2026.
  13. 1 2 «Elin Danielson-Gambogi». Bukowskis (på engelsk). 2. februar 2026. Besøkt 9. februar 2026.
  14. ↑ «Elin Danielson-Gambogi, Portrait of a young woman.». Bukowskis (på engelsk). 4. februar 2026. Besøkt 11. februar 2026.
  15. 1 2 «Elin Danielson-Gambogi - Önningebymuseet». onningeby.com. Besøkt 16. februar 2026.
  16. ↑ «Impressionismen via Åland till Finland». Sundsvalls Tidning (på svensk). 13. desember 2007. Besøkt 11. februar 2026.
  17. 1 2 3 4 5 «YLE Teema | Sininen laulu | Taiteilijat | Kuvataide | Danielson-Gambogi Elin». vintti.yle.fi. Besøkt 16. februar 2026.
  18. 1 2 palianshow (3. september 2024). «Elin Danielson-Gambogi (1861-1919)». Art by Women - Women in Arts #PalianShow (på engelsk). Besøkt 16. februar 2026.
  19. ↑ «Ahlainen kyrka». Visit Pori | Tourist information (på svensk). 11. november 2022. Besøkt 11. mars 2026.
  20. ↑ «Antti Alanen: Film Diary». anttialanenfilmdiary.blogspot.com. Besøkt 17. februar 2026.
  21. ↑ «Radikaalista naiskuvaajasta sovinnaisten maisemakuvien tekijäksi». ts.fi (på finsk). 20. juni 2007. Besøkt 15. februar 2026.
  22. ↑ Elisa (8. august 2022). «Kultakauden taiteilijat merkittävä osa Suomen historiaa». taidekeskuskasarmi.fi (på finsk). Besøkt 11. februar 2026.
  23. ↑ Rajavuori, Tuuli (31. juli 2025). «Ny biografi om Elin Danielson-Gambogi skildrar ett händelserikt och passionerat konstnärsliv». SLS (på svensk). Besøkt 11. februar 2026.
  24. ↑ Salo, Maria (21. februar 2017). «Den finske kunstens gullalder og kunstnerens gullalder». Finsk kritikerforening. Besøkt 14. februar 2026. «Den anerkjente, kunsthistoriske gullalderen for finsk malerkunst er kunsten basert på nasjonalromantikk og karelianisme på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I løpet av denne gullalderen fikk også andre kunstformer foruten maleri, som finsk musikk og arkitektur, nasjonal betydning.»
  25. ↑ Mørstad, Erik (24. februar 2025). «akademisk kunst». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 11. mars 2026.
  26. ↑ «Elin Danielson-Gambogi (1861-1919) Finland | Barnebys». Barnebys.com (på engelsk). 29. januar 2024. Besøkt 12. mars 2026.
  27. ↑ natashamoura (13. juni 2018). «To bed by Elin Danielson-Gambogi». Women'n Art (på engelsk). Besøkt 12. mars 2026.
  28. ↑ «Små Handarbetare». www.artera.ae. Besøkt 12. mars 2026.
  29. ↑ Mørstad, Erik (11. august 2025). «valør – billedkunst». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 12. mars 2026.
  30. ↑ Lahelma, Marja; m.fl. (2015). Det magiske nord : Finsk og norsk kunst omkring 1900. Oslo: Nasjonalgalleriet og Ateneum. s. 205. ISBN 978-82-8154-099-6.
  31. ↑ «Fortbildningscentralen vid Åbo Akademi». web.abo.fi. Besøkt 18. februar 2026.
  32. ↑ «Etusivu». kansallisbiografia.fi. Besøkt 16. februar 2026.
  33. ↑ «Konstnärspar på Retretti i sommar». Svenska Yle (på svensk). 5. oktober 2010. Besøkt 16. februar 2026.
  34. ↑ «Elin Danielson-Gambogi - MyHelsinki». www.myhelsinki.fi (på engelsk). Besøkt 16. februar 2026.
  35. ↑ «The Åbo Akademi University Foundation – Finnish Fine Arts Foundations» (på engelsk). Besøkt 14. februar 2026.
  36. ↑ Vehkalahti, Teuvo (22. oktober 2011). «Teuvon kuvat -Teuvo images: Taiteilija Elin Danielson-Gambogi muistomerkin paljastus valokuvia Noormarkusta. Konstnären Elin Danielson-Gambogi monument avtäckningen av fotografier Noormarkku.Artista Elin Danielson-Gambogi monumento inaugurazione di Noormarkku fotografie.Artist Elin Danielson-Gambogi monument unveiling of photographs Noormarkku.». Teuvon kuvat -Teuvo images. Besøkt 16. februar 2026.
  37. ↑ «Ahlström Noormarkku». Reveel (på engelsk). Besøkt 16. februar 2026.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Salla Leponiemi (2025). Utan konsten inget liv : Elin Danielson-Gambogi 1861–1919
  • Virve Heininen (2007). Elin Danielson-Gambogi, i italienskt ljus. ISBN 952-5567-11-7
  • Riitta Konttinen og U. Savojärvi (1995). Elin Danielson-Gambogi.
  • Riitta Konttinen (1991). Sannhet mer enn skjønnhet.
  • Riitta Konttinen (1988). Finska konstnärinnors 1880-tal. Ljus, luft och färg. ISBN 91-86828-38-X

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elin_Danielson-Gambogi&oldid=25699529»