Elián González-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eliáns reise fra Cuba til Florida
Elián González (i blå genser) sammen med sin far like etter gjenforeningen.

Elián González-saken (født 6. desember 1993Cuba) er en hendelse som startet med en liten cubansk gutt som ble funnet flytende på en bilring utenfor Floridas kyst i 1999. Gutten hadde rømt fra Cuba sammen med sin mor, men moren og de andre i følget hadde druknet i løpet av ferden. Gutten ble oppdaget av noen fiskere og senere tatt hånd om av slektinger i det eksil-kubanske miljøet i Miami. Deretter ble det strid om gutten skulle forbli i USA eller sendes tilbake til sin far på Cuba. Hele saken førte til en krangel mellom cubanske myndigheter og USA, og etterhvert utviklet det hele seg til en storpolitisk affære mellom de to landene.[1] Det endte med at gutten ble tilbakeført til sin far på Cuba.[1]

Bakgrunn for striden[rediger | rediger kilde]

Elian ble tatt hånd om av slektninger i Miami som hevdet at den seks år gamle gutten var politisk flyktning og derfor nektet å sende ham tilbake til faren på Cuba. Han ble raskt utnyttet som symbol på kampen mot Fidel Castro. Blant annet gikk USAs visepresident Al Gore gikk inn for at Kongressen skulle gi gutten fast oppholdstillatelse. Gores standpunkt adskilte seg fra Clinton-administrasjonens. Justisminister Janet Reno gikk inn for at gutten skulle hjem til faren på Cuba. Mange politiske kommentatorer mente at det ville være et alvorlig slag mot Gores presidentsjanser i Florida hvis Elian ble sendt tilbake til Cuba.[2]

Til eksilkubanernes store frustrasjon bestemte innvandringsmyndighetene 5. januar 2000 at faren, Juan Miguel González, hadde foreldreretten, og at gutten måtte sendes hjem. Etter en lang rettsprosess og langvarige forhandlinger nektet grandonkelen Lázaro González å utlevere ham, og Elian ble til slutt hentet av amerikansk politi i en dramatisk kommandoaksjon.[3] Eksilmiljøet i USA reagerte med voldsomme gateprotester, mens Elian ble gjenforent med sin far, som var kommet til Washington fra Cuba for å hente ham.[3] Det varte likevel enda noen måneder før USAs høyesterett bestemte at slektingene i USA ikke hadde rett til å søke asyl på guttens vegne og at bare faren kan ta beslutninger på vegne av gutten.[4] Dermed kunne far og sønn reise tilbake til Cuba.[4]

Etter striden[rediger | rediger kilde]

Det kubanske eksilmiljø endte opp med å bli diskreditert og mange amerikanere oppfatter dem som fanatikere som. Stikk i strid med deres ønsker bidro dramaet til at den amerikanske kongressen lettet litt på den nesten 40 år gamle blokaden av Cuba.[5][6]

Janet Reno, som var generaladvokat og som hadde gitt ordre om å gripe gutten med makt mottok en del kritikk for måten gutten ble hentet på.[3]

I 2005 ble Elian intervjuet av 60 Minutes hvor han fortalte at han trivdes og at han betraktet Castro som en venn.[7]

Hendelsen har blitt overført til film flere ganger. Blant annet en dramafilm for TV allerede i 2000[8] og en dokumentarfilm i 2017.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b NRK (2010). «Cubas superkjendis har blitt voksen». NRK (norsk). Besøkt 31. mai 2017. 
  2. ^ «Gore går inn for å beholde Elian i USA». Dagbladet.no (norsk). 30. mars 2000. Besøkt 25. juli 2017. 
  3. ^ a b c «Elian hentet i sjokkaksjon». Dagbladet.no (norsk). 22. april 2000. Besøkt 31. mai 2017. 
  4. ^ a b «Farvel Amerika». VG (norsk). 28. juni 2000. Besøkt 31. mai 2017. 
  5. ^ «USA letter på Cuba-blokaden». Dagbladet.no (norsk). 28. juni 2000. Besøkt 31. mai 2017. 
  6. ^ Padgett, Tim (22. april 2010). «After 10 Years, Revisiting the Elián González Fiasco». Time (engelsk). ISSN 0040-781X. Besøkt 31. mai 2017. 
  7. ^ «BBC NEWS | Americas | Elian interview sparks Miami row». news.bbc.co.uk. 2005. Besøkt 31. mai 2017. 
  8. ^ «A Family in Crisis: The Elian Gonzales Story (2000) Esai Morales, Alec Roberts, Miguel Sandoval, Laura Harring, Seidy Lopez - movie review on The Movie Scene». www.themoviescene.co.uk. Besøkt 31. mai 2017. 
  9. ^ «'Elian': Film Review». The Hollywood Reporter (engelsk). 2017. Besøkt 31. mai 2017.