Elektronlokaliseringsfunksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elektronlokaliseringsfunksjonen til kryptonatomet på teorinivået Hartree–Fock / cc-pV5Z. Også vist er den radielle tettheten, 4πr2ρ(r), skalert med en faktor på 0,0375.

I kvantekjemi er elektronlokaliseringsfunksjonen (ELF) et mål på sannsynligheten for å finne et elektron i nabolaget til et referanseelektron lokalisert ved et gitt punkt og med samme spinn. Fysisk måler dette omfanget av romlig lokalisering av referanseelektronet og gir en metode for kartlegging av elektronpar sannsynlighet i multielektroniske systemer.

ELFs nytte kommer fra observasjonen at den lar elektronlokalisering analyseres på en kjemisk intuitiv måte. For eksempel er skallstrukturen til tunge atomer åpenbar når man plotter ELF mot den radielle avstanden fra kjernen; ELF for radon har seks klare maksima, mens den elektroniske tettheten avtar monotont og den radielt vektede tettheten klarer ikke å vise alle skall. Når den brukes på molekyler, viser en analyse av ELF et tydelig skille mellom kjerne- og valenselektronet, og viser også kovalente bindinger og ensomme par, i det som har blitt kalt "en trofast visualisering av VSEPR-teorien i aksjon".[1] Et annet trekk ved ELF er at det er invariant når det gjelder transformasjonen av de molekylære orbitalene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Becke, A. D.; Edgecombe, K. E. (Mai 1990). «A simple measure of electron localization in atomic and molecular systems». The Journal of Chemical Physics. 9 (engelsk). 92: 5397–5403. ISSN 0021-9606. doi:10.1063/1.458517. Besøkt 30. oktober 2022.