Ekranoplan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ekranoplan.

Ekranoplan (russisk экраноплан), også kjent som Wing in Ground (WIG) Effect Craft (engelsk) er betegnelsen på flylignende luftfartøyer som, ved å bevege seg få meter over havflaten eller jevne flater på landjorden, er i stand til å utnytte bakkeeffekten. Ekranoplanet er ifølge den internasjonale maritime organisasjon (IMO), klassifisert som et skip. Dette skyldes den såkalte bakkeeffekten hvor løftet skapes ved å presse sammen luften mellom vingeflaten og bakken, så en slags luftpute oppstå. Ekranoplanet kunne bare flyr ovenpå denne «luftputen», det var ikke mulig å stige høyere. Derfor er ekranoplanet mer et skip fremfor et fly. Ideen var kommet fra sovjetiske hydrofoilkonstruktører som bygde hydrofoiler. En gevinst med dette konseptet for å generere løft like over bakken er at luftmotstanden reduseres, slik at man bare trengt mindre motorkraft enn i konvensjonelle fly.

Ekranoplanet[rediger | rediger kilde]

Det første ekranoplanet som var bygd først og fremst for å utnytte bakkeffekten, var bygd av den finske oppfinneren Toivo Kaario i 1935, da han tok ut patent på et kjøretøy basert på en luftslede, propelldrevne sleder med skiunderstell. Til å begynne med var sleden med vingespennet tatt under slep, men så ble en propellmotor med ytelse på 16 hestekrefter montert. Kaario fortsatte med sine prosjektene til tross for avbruddet som skyldes krigen 1939-1945, og kom ut for problemet med utilstrekkelig ytelsesevne. Andre samtidige ingeniører fattet interesse for bakkeffekten som løftemiddel for motorkjøretøyer, blant annet svensken I. Troeng som bygd «flyvende vinger» kalt Aeroboat i slutten på 1930-tallet.[1]

Sovjetiske ekranoplaner[rediger | rediger kilde]

Navn Motorer Vingespenn Lengde Første flyving Vekt Noter Numre
bygd
SM-1 1 turbojet 5,0 m 20 m 22. juli 1961 2,830 kg Det første testfartøyet for testing av konseptet, retirert etter ulykke 1962 1
SM-2 2 RU-19-300 turbojet 5,0 m 20m 1962 3,200 kg Ombygd med ny vingedesign, omdøpt til SM-2P 1
SM-3 1 RU-19-300 turbojet 8,9 m 14,5 m 1962 3,400 kg 1
SM-4 1 KR-7-400 turbojet og 1 RU19-300 7,6 m 20,0 m 1963 4,800 kg Treseters forsøksfly med to motorer, den ene for ekstra skyvekraft. Retirert i 1966 1
SM-5 2 turbojet 19.4 m 18,0 m 1963 7,300 tonn Bygd som konseptfly for det større KM-ekranoplanet. 1
SM-6 2 RD-9B turbojet, 1 AI-20K turbopropmotor 14,8 m 31,0 m 1970 26,500 kg Prototype for Orlyonok-ekranoplanet 1
SM-2P7 1 KR7-300 turbojet 9.5 m 19,4 m 1964 6,300 kg Improvisert variant av SM-2 1
SM-8 1 turbojet 19,4 m 18,5 m 1967 8,100 kg Bygd som konseptfly for det større KM-ekranoplanet. 1
KM 10 Dobrynin VD-7 turbojet 37,6 m 97,4 m 14. august 1967 500,000 kg KM, Korabl Maket (skips-prototype), bedre kjent som «det kaspiske monsteret» 1
Oryonok 2 Kuznetsov NK-8-4K og 1 NK-12MK turbopropmotor 31,5 m 58,1 m 1972 125,000 kg Serieproduserte transportfly 3
Lun 8 Kuznetsov NK-87 turbofan 44 m 73,80 m 1986 286,000 kg Missilbærende ekranoplan, 10 fly var bestilt, bare ett fly var levert. 1
SM-9 1 130-hk propellmotor 9.85 m 11,14 m 1977 1,750 kg Propelldrevet ekranoplan 1

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Komissarov og Gordon, s. 319

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sergey Komissarov, Yefim Gordon; Soviet and russian Ekranoplans Midland Publishing 2010 ISBN 978-1-857803-32-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]