Ekraelva (Asker)
| Ekraelva | |||
|---|---|---|---|
| Liten elv ved Filtvet på Hurumlandet | |||
| Fylke | Akershus | ||
| Kommune | Asker (Hurumlandet) | ||
| Lengde hovedløp | 2,4 km | ||
| Nedbørfelt | 13,4 km²(NVE Regine) | ||
| Fjerneste kilde | Svartvann | ||
| – Høyde | 272,4 moh. | ||
| – Koord. | 59°37′45″N 10°33′33″Ø | ||
| – Vannstreng | Svartvann, navnløs bekk, Lille Husebyvannet, Husebyvannet, Ekraelva | ||
| Munning | Ekrebukta, Ytre Oslofjord | ||
| – Koord. | 59°34′10″N 10°36′48″Ø | ||
| Innsjøer | Aklangen (267,8 moh) Husebyvannet (234,2 moh) | ||
Ekraelva, også kalt Filtvetelva, er ei elv og et vassdrag ved Filtvet sørøst på Hurumlandet i Asker kommune (tidligere i Hurum kommune). Ekraelva er det syvende største vassdraget i Asker kommune, med et nedbørsfelt på rundt 13,4 kvadratkilometer og et årlig tilsig på rundt 9,35 millioner kubikkmeter.
[rediger | rediger kilde]
Opprinnelig har elva trolig hett *Eika eller *Eikra. Gården ved elvas utløp i Ytre Oslofjord het opprinnelig *Eikarhǫfuð, og sikter trolig til odden som stikker ut i sjøen på østsida av Ekrebukta. Den øverste gården som elva renner forbi heter også «Eik».*Eikarhǫfuð ble liggende øde i seinmiddelalderen. På 1600-tallet ble to nye gårder, kalt Ekra/Ekern østre og vestre rydda på hver sin side av elva, og slik fikk elva navnet «Ekraelva».[1][2]
Ekraelva har tidligere også blitt omtalt som Bjørnstadelven [3] og Bjørnstad bæk [4], etter Bjørnstad-gårdene som ligger nordøst for elven om lag en kilometer nord for Filtvet. Elvestrekket nedenfor Husebyvannet har blitt omtalt som Husebyelva.[5]
Elveløp og innsjøer[rediger | rediger kilde]
Ekraelvas øverste kilder kommer fra Svartvann, som ligger innunder vestsida av Nilsåsen, og fra tjernet Ausene, som har utløp både nordover til Stikkvannet og sørover til Aklangen. Ved Ausene møtes forøvrig nedbørsfeltene til tre av Hurumlandets største vassdrag, der Sætreelva renner mot nordøst fra Stikkvann, Tofteelva renner mot sør fra Rødvann, og Ekraelva renner mot sørøst fra Aklangen.
Elva har to hovedløp. Det vestre løpet renner sørover fra Aklangen, og ned i det lille vannet ved navn Fjellfiske. Det østre løpet renner sørover fra Svartvann via Lille Husebyvannet inn i Husebyvannet, som er regulert, og benyttes som drikkevannskilde for Filtvet vannverk. De to hovedløpene renner sammen i dalen ovenfor gården Eik. Ved Eik møtes også flere bekker. En bekk som kommer fra vest drenerer området rundt Røstad og området rundt Siljukollen. En bekk fra nord drenerer myrene og de små dalene rundt Eik.
Nedenfor Eik kaster Ekraelva seg utfor i fosser og stryk. Nord for gården Røttervoll er det en stor forkastning i berggrunnen, som har oppstått i permtida, i forbindelse med den vulkanske aktiviteten ved Husebykollen. Forkastningen kan tydelig sees ved at elva her renner i to, motstående vinkelrette svinger i den harde berggrunnen, og høydeforskjellen i forkastningskanten har ført til at elva her danner en foss. Gjennom forkastningssprekken får elva her også tilførsel fra en sidebekk som kommer fra gården Huseby og en del store myrområder i nord, slik at vannføringa øker betraktelig nedenfor dette punktet. Strekninga herfra ned til utløpet i fjorden regnes som elvas hovedløp, og er rundt 2,4 kilometer langt.
Videre sørover og østover renner elva gjennom vekslende bekkekløfter og trange ravinedaler med leirjord fram til utløpet i fjorden. Fra Bjørnstad og sørover er elveløpet stedvis menandrert. Dette området har også mye kvikkleire, og det har gått flere ras langs elva.
Kulturhistorie[rediger | rediger kilde]
I likhet med mange andre elver i Hurum ble vannkrafta i Ekraelva utnytta til oppgangssag og sagbruk fra 1500-tallet og utover. Bøndene på gårdene Bjørnstad og Filtvet dreiv omfattende sagbruk her, og utskiping av trelast fra Ekrebukta danna det første grunnlaget for tettbebyggelsen som etter hvert ble til til tettstedet Filtvet i andre halvdel av 1700-tallet.[6] Tettstedet ble tidligere kalt Bjørnstadstranda/Filtvetstranda.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Oluf Rygh (1909). Norske Gaardnavne. 5 : Buskeruds Amt (1967 utg.). Kristiania: Fabritius forlag. s. 362.
- ^ Oluf Rygh (1904). Norske Elvenavne (1971 utg.). Kristiania: Fabritius forlag. s. 62.
- ^ Busland, H.K. (1902). Hurum før og nu. Kristiania: A.M. Hanches forlag. s. 99, 123.
- ^ Oscar Albert Johnsen (1903). Hurum herred : En historisk-topografisk beskrivelse. Kristiania: Cammermeyers forlag. s. 7-8.
- ^ Sigfred Loe Eier (1969). Hurums historie. 2. Hurum: Hurum bygdeboknemnd. s. 265.
- ^ Sigfred Loe Eier (1963). Hurums historie. 1. Hurum: Hurum bygdeboknemnd. s. 172-186, 296-306.
- ^ Oscar Albert Johnsen (1903). Hurum herred : En historisk-topografisk beskrivelse. Kristiania: Cammermeyers forlag. s. 144-145.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Lovdata: Forskrift om fiske etter anadrome laksefisk i vassdrag
- Faktaark om Ekraelva på vann-nett.no
- Bjørn Mejdell Larsen: Elvemusling i Hurum og Røyken kommuner, NINA-rapport 148, Trondheim: Norsk institutt for naturforskning 2006