Einar Høigård

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Einar Høigård
Født18. okt. 1907[1]Rediger på Wikidata
Stavanger
Død25. nov. 1943[1]Rediger på Wikidata (36 år)
fengsel
BeskjeftigelseBibliotekar, filolog Rediger på Wikidata
BarnCecilie Høigård
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre Aker kirkegård

Einar Musæus Høigård (født 18. oktober 1907 i Stavanger, død 25. november 1943)[2] var en norsk skolemann og historiker, og motstandsmann under andre verdenskrig.

Einar Høigård, ungdomsbilde

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

I oppveksten på Våland utmerket han seg lokalt i friidrett. Etter examen artium ved Kongsgård skole i Stavanger flyttet han til Oslo i 1927 for filologi-studier under blant andre Fredrik Paasche, han fikk embedseksamen i 1934, og virket ved Universitetet i Hamburg i 1935. Deretter ble han tilsatt ved Oslo katedralskole i 1936 som bibliotekar og lektor. Som universitetsstipendiat ved det nylig etablerte Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo (1938–) arbeidet han blant annet med Helga Eng i etableringen av pedagogikk som universitetsfag. Med Kay Waldemar Kielland Piene og andre satt han i Carnegiekomiteen for eksamensformer frem til 1939.

Under andre verdenskrig ble han i kraft av vervet som sekretær i Undervisningsrådet, sentral i den illegale ledelsen av lærerfronten og utformet «de fire kardinalpunkt»

  • Krav om medlemskap i eller lojalitetserklæringer til NS avvises.
  • Et hvert forsøk på å bringe NS-propaganda i skolen avvises.
  • Avvis enhver ordre fra ikke-kompetent hold.
  • Avvis enhver medvirkning i NSUF (Nasjonal Samlings Ungdomsfylking).
Husk alltid: Enhver har rett til og derfor krav på betenkningstid, når han stilles overfor spørsmål som har konsekvenser for hans fremtid.

Han ble arrestert under flukt til Sverige i oktober 1943, og satt i fengsel (Bredtvedt fengsel) til han døde. Han ble torturert på Bredtvedt (observert av patolog). Pedagogisk forskningsinstitutts første dr.philos.-grad ble tildelt ham posthumt (1945), og i Antarktis finner man formasjonen Høigårdbrekka, oppkalt etter ham. I Stavanger finner man Lektor Einar Høigårds Gate, og i 1987 ble Einar Høigårds vei opprettet på Tåsen i Oslo. Einar Musæus Høigård ble i 1934 gift med cand.mag. Elfrida Glomnes (1906–1984), datter av grosserer Mathias Glomnes (1869–1956) og Samuline Skrede (1870–1957). Einar Musæus Høigård var far til fire barn: lege Berit Hovig (født Høigård), lektor Tore Høigård, arkeolog Ellen Høigård Hofseth og kriminolog Cecilie Høigård.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Gatenavn[rediger | rediger kilde]

Einar Høigård er hedret med gatenavn i Oslo og Stavanger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Einar Musæus Høigård, Norsk biografisk leksikon ID Einar_Høigård, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Reidar Frafjord, Han ga sitt liv i lærerkampen, Stavanger Aftenblad (25.11.2003)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]