Ehrhardt 7,5 cm modell 1901
| Ehrhardt 7,5 cm modell 1901 | |||
|---|---|---|---|
 M/1901 på utstilling i Trondheim | |||
| Type | Feltkanon | ||
| Opprinnelse | Tyskland | ||
| Utviklet av | Rheinmetall | ||
| Produsent | Rheinmetall | ||
| Antall | 138 | ||
| Brukshistorie | |||
| Tjenestetid | 1901-1947 | ||
| Bruker(e) |  Norge Finland Nazityskland | ||
| Konflikter | Vinterkrigen Andre verdenskrig Fortsettelseskrigen | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Vekt | 1,037 kilogram | ||
| Løpslengde | 2,167 meter L/31 | ||
| Kaliber | 75 mm / 7,5 cm | ||
| Granat | 6,5 kilogram | ||
| Lukkemekanisme | Skruemekanisme | ||
| Skuddtakt | 8 skudd per minutt | ||
| Maks rekkevidde | 10,000 meter | ||
| Elevasjon | 7° til +15,5° | ||
| Sideretting | 7° | ||
Ehrhardt 7,5 cm modell 1901 var en feltkanon som ble konstruert og bygget av det tyske firmaet Rheinische Metallwaren- und Maschinenfabrik og solgt til Norge i 1901 som hovedvåpen til Posisjonsartilleriet. Denne kanonen forble den viktigste feltkanonen i det norske forsvaret frem til den tyske invasjonen av Norge i 1940. De tyske styrkene overtok dem, og de ble benyttet gjennom hele krigen både som feltartilleri, kystartilleri og som antitank-kanoner. Et tyvetalls kanoner ble før krigen sendt til Finland som benyttet dem både i Vinterkrigen og i fortsettelseskrigen. Modell 1901 var umoderne allerede i mellomkrigstiden og ble tatt ut av aktiv bruk etter krigen. Flere av dem er fortsatt i bruk som saluttkanoner, blant annet ved Akershus festning.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Den norsk-svenske artillerikommisjonen[rediger | rediger kilde]
I 1890-årene hadde artillerivåpenet gjennomgått omfattende teknologiske endringer med innføring av bakladesystem, rekylsystem og ammunisjonsutvikling samt økning i skuddhastighet. Allerede i 1899 ble et begrenset antall kanoner med moderne rekylbrems kjøpt for landstormen, 7,5cm feltkanon M/1898 som i 1902 ble overført til Posisjonsartilleriet.[1] I juli 1899 ble det nedsatt en norsk-svensk artillerikommisjon for å fastsette krav til det feltartillerimateriell som begge land ønsket å anskaffe seg med siste nytt innenfor rekylbrems som gjør hurtigladning mulig i felt. Kommisjonen besto av seks offiserer, tre svenske og tre norske. En av de norske offiserene var kaptein Georg Stang, den fremtidige forsvarsminister i 1900-1902 og 1902-1903.[2]
Den norsk-svenske kommisjonen gjennomførte prøver med materiellet man viste interesse for i både Norge og Sverige, kanoner fra Cockerill, St. Chamond, Rheinische Metalwaren- und Maschinenfabrik (senere Rheinmetal) og Schneider-Canet på høsten og vinteren 1899-1900.[1] Med bakgrunn i testene av en fransk Schneider-Canet Model 1898 feltkanon som hadde blitt kjøpt som 7,5 cm feltkanon M/1898, konkluderte kommisjonen at det nye våpenets kaliber skulle være 7,5 cm. På dette tidspunktet var fire M/1898 kanoner levert fra Frankrike, og 16 til var underveis.[1] Mens svenskene ønsket å oppnå en konklusjon om hvilket våpen man skulle kjøpe, var nordmennene innstilt på å fullføre sine studier av alternativene før en avgjørelse skulle fattes. Den norske hæren hadde fått sine første bakeladeskyts i 1887 med 8,4 cm M/1887, og det siste eksemplaret av denne serien ble levert i 1896, mens svenskene allerede i 1883 hadde anskaffet bakeladeskyts for sin hær.
Testene og valget[rediger | rediger kilde]
I løpet av testene ble ni forskjellige artillerisystemer vurdert av nordmennene, som deretter arrangerte ulike prøver for åtte ulike artillerisystemer på egen grunn i Norge. Testperioden strakk seg fram til året 1901 etter hvert som feltkanonene ble prøvd av det norske artillerivåpenet i felt både sommer og vinter, fram til to kandidater ble valgt ut. Det sluttet med en sammenlignende test mellom Schneider-Canet feltkanonen og den tyske Erhardts feltkanonen fra Rheinische. Til denne testen ble det sendt en forhåndsbestilling på 6 kanoner fra Rheinische.[1] Det viste seg at M/1901, som var foretrukket av Stang som hadde blitt forsvarsminister i mellomtiden, ble ansett å være det beste valget. Det kom politiske reaksjoner fra det konservative partiet Høyre om at man burde få det nyeste alternativet fra Krupp testet før valget ble kunngjort, men forsvarsministeriet holdt på sin avgjørelse om å velge Erhardt M/1901 som den nye standardkanonen for den norske hæren. De krevende testene, deriblant en marsj over Dovrefjellene til Stjørdal i Nord-Trøndelag viste behovet for modifikasjoner.[3]
Anskaffelsen av M/1901[rediger | rediger kilde]
Det ble leverte 138 av den nye typen som fikk betegnelsen 7,5 cm feltkanon L/31 M/1901, Rheinische fra den tyske fabrikken til Norge, som dermed ble alene om denne spesifikke feltkanontypen som skulle ha norskproduserte komponenter i fremtiden. Den første kontrakten på 6 kanoner som var inngått i forveien, var blitt etterfulgt av en kontrakt på bygging og levering av 132 stykker, hvor produksjonen ble overvåket av kontrollører fra Kanonkontrollen.[1] Alle kanonene skulle ha 3 mm tykke skjold, som også var blitt montert på M/1898 kanonene fra 1904. Hovedskytset ble ikke den første feltkanonen med rekylbrems, men var moderne med en avansert rørrekyl som besto av et hydraulisk bremsesystem, som defineres som væskebrems ettersom fjæreffekten oppnås med væske som oljeblanding og komprimert luft. Dette rekylsystemet ble tatt i bruk av de fleste kanonprodusenter etter århundreskiftet, for å oppnå høy skuddhastighet og stabilitet under avfyring. Dermed hadde den norske hæren et moderne våpen, hvis anskaffelse var motivert av den militære opptrappingen i forkant av unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905.[4]
Feltkanonen[rediger | rediger kilde]
Det nye artilleristykket besto av et kanonløp med kjernerør og 28 rifler, en skruemekanisme av type Norden som lukkemekanisme og et rekylsystem som besto av et hydraulisk rørsystem montert like under kanonløpet, slik at det rekylerte langt bakover for deretter å returneres tilbake i skytestilling ved hjelp av fjærene. Skuddhastigheten ble dermed på åtte skudd per minutt, men med øvet betjening var det mulig å oppnå 20 skudd eller mer per minutt.[1] Med en standard 6,5 kg granat var det mulig å nå maks. rekkevidde på 10 km fra kanonen som med en vekt på bare 1 tonn er meget mobilt som hestetrukket affutasje.[5] M/1901 uten affutasje var 2,235 meter lang, med et kanonløp på 2,167 meter, og selve affutasjen hadde en blokksvans bakerst (anker) med spade. Blokksvansen forhindret større elevasjon på kanonen. Skjoldene kunne monteres og tas av etter behov.[3]
Forbedringene i Norge[rediger | rediger kilde]
I de første årene etter leveransen ble det klart at sikteutstyret man hadde, ikke gjorde det mulig å utnytte feltkanonens potensial siden siktemidlene var enkle og beregnet på direkteskytning mot synlige mål. Det ble kjøpt inn kikkertsikter, såkalte panoramakikkerter, fra Görtz i Tyskland fra 1911, med oppsatsutstyr levert fra Kongsberg våpenfabrikk. Med innføringen av artilleriobservatører som taktisk løsning ble det mulig å benytte indirekte ild for å kunne treffe mål på lengre hold.[6]
Ammunisjon[rediger | rediger kilde]
Fram til 1921 var ammunisjonen for det norske artilleriet lite annet enn enhetspatroner med granat og granatkardeske med 19 sekunders dobbeltvirkende tidsbrannrør med sortkrutt og høyeksplosiv ladning, såkalte «brisante granater». Hæren hadde lenge ønsket å innføre ny ammunisjon, og nedsatte en felleskommisjon i 1920 for artillerivåpenet. Denne kommisjonen gjennomførte en rekke tester av nye prosjektilkonstruksjoner og brannrør, blant annet en høyeksplosiv granat med lengre rekkevidde. Det ble innført delte drivladninger og forsinkede tidsbrannrør. Men mye som hadde blitt utviklet av kommisjonen, kom ikke i regulær bruk som f.eks. gassgranaten som ble utviklet og godkjent for produksjon i 1921.[7][8]
Ombygging til motortrekk[rediger | rediger kilde]
M/1901 var opprinnelig laget for å trekkes av hester, men etter hvert som årene gikk begynte man å innse viktigheten av motortrekk, spesielt siden alderen tæret på feltkanonene. En motorisering av det norske forsvaret startet i 1930-årene, men det gikk langsomt siden budsjettrestriksjoner sto i vegen. Det var først i september 1939 ombyggingen av M/1901 feltkanonen til motortrekk med gummihjul startet, 12 stykker var ombygd 9. april 1940.[9] Siden det ikke ble innkjøpt noen erstatning i mellomkrigstiden, ble de eldre M/1901-kanonene overhalt så disse fremdeles utgjorde hovedskytset for hæren i 1940.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Felttoget i Norge i 1940[rediger | rediger kilde]
Den tyske invasjonen av Norge startet den 9. april 1940. De fleste viktige havnebyer langs kysten ble raskt tatt av tyske styrker som deretter konfronterte det norske forsvaret som var dårlig forberedt med utilstrekkelig kapasitet, eldre våpen og store organisatoriske problemer knyttet til ledelse og beredskap. Det norske feltartilleriet ble dermed hardt rammet av dette, bare en liten del av hadde man rukket å mobilisere og sette i stand til kamp, slik at mesteparten av de norske styrkene måtte klarte seg med lite artilleristøtte. Bare 6. divisjon i Nord-Norge og 4. brigade i Vest-Norge hadde tid til å mobilisere i ordnede former og var dermed bedre forberedt i møte med tyskerne. Under trefninger med pansrede kjøretøyer, stridsvogner, ble M/1901 benyttet som improvisert panserskyts på kloss hold. Alle eksemplarer som var ombygd til motortrekk var på forhånd sendt til Nord-Norge, med 4 stykker i Troms og åtte stykker i Finnmark ved krigsutbruddet. 7 av disse kanonene ble brukt i kamp under Slaget om Narvik, da de norske styrkene gikk til offensiv mot general Eduard Dietls Gebirgsjäger-styrker.[10]
I finsk tjeneste[rediger | rediger kilde]
Den norske regjeringen sendte materiell til en feltartilleribataljon som støtte til den finske kampen mot det sovjetiske angrepet. Kanonene ble tatt fra lagrene etter å ha blitt overskuddsmateriell som et resultat av nedskjæringene i det norske militærbudsjettet i mellomkrigstiden, og var dermed tilgjengelige. Den norske regjeringen valgte å bryte sin nøytralitetspolitikk ved å besvare den finske utenriksminister Väinö Tanners bønner om våpenleveranser til det finske forsvaret den 8. desember 1939. Dermed måtte leveransen skje i hemmelighet. Fra Bofors i Sverige ble det leverte 7 166 granater til de norske våpnene. Det ble sendt tolv M/1901 som straks kom i tjeneste under den finske betegnelsen 75 K 01. Det finske 9. Feltartilleriregiment overtok elleve av disse kanonene, og avfyrte 36 400 granater under konflikten. Etter den tyske erobringen av Norge ble mer ammunisjon gjort tilgjengelig for det finske militæret.
Etter fortsettelseskrigens utbrudd i 1941 ble kanonene først overført til befestningsartilleriet, deretter i 1942 til kystartilleriet.
I tysk tjeneste[rediger | rediger kilde]
Etter å ha beseiret Norge i 1940 fikk tyskerne et stort krigsbytte deriblant det norske artillerivåpenet. M/1901 feltkanonene ble deretter tatt inn i tysk tjeneste, blant annet i kystartilleriet, under betegnelsen 7,5 cm FK 246(n). I løpet av den tyske okkupasjonen av Norge ble 17 M/1901 kanoner ombygd til panservernskyts.
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Ved krigens slutt ble alle gjenværende 7,5 cm feltkanon M/1901 erstattet med nyere artilleri i den norske hæren. Siste gang det gamle artillerisystemet ble brukt på øvelse med skarpskyting var i august 1947 på Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell med offisersskolekadettene fra feltartilleriet. Deretter ble kanonen tatt i bruk som saluttkanon på flere festninger, blant annet på Akershus festning. Da jubileet for unionsoppløsningen fant sted i 2005, hadde kanonen en sentral rolle i markeringen av denne historiske begivenheten.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f Materiellforvaltning i hæren. s. 125
- ^ Feltkanon M/1901, Norges Forsvarsforening
- ^ a b Zeiner-Gundersen 1986, s. 396
- ^ Zeiner-Gundersen 1986, s. 50
- ^ Gamst 1998, s. 25
- ^ Zeiner-Gundersen 1986, s. 398
- ^ Materiellforvaltningen s. 204
- ^ Zeiner-Gundersen 1986, s. 51
- ^ Materiellforvaltningen s. 202
- ^ Zeiner-Gundersen 1986, s. 207
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Aarsand, Johs. Materiellforvaltning i hæren - en historisk oversikt 1999 ISBN 82-995310-0-4
- Chamberlain, Peter & Gander, Terry. Light and Medium Field Artillery. New York: Arco, 1975
- Gamst, Thorbein (1998). Befalsskolen for Feltartilleriet: 1931-1996 (norsk). Oslo: Artilleriregimetet og Artilleriets Offisersforening. ISBN 82-994652-0-6.
- Hobson, Rolf (2001). Norsk forsvarshistorie bind 3: 1905-1940. Bergen: Eide Forlag. ISBN 82-514-0618-8.
- Holm, Terje H. (1987). 1940 – igjen?. Oslo: Norsk forsvarsmuseum. ISBN 82-991167-2-4.
- Kristiansen, Tom (2008). Tysk trussel mot Norge? Forsvarsledelse, trusselvurderinger og militære tiltak før 1940. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-0674-2.
- Zeiner-Gundersen, Herman Fredrik (1986). Norsk artilleri gjennom 300 år. Arendal: Agdin Forlag. ISBN 82-7360-003-3.
Andre kilder[rediger | rediger kilde]
- Gander, Terry and Chamberlain, Peter. Weapons of the Third Reich: An Encyclopedic Survey of All Small Arms, Artillery and Special Weapons of the German Land Forces 1939-1945. New York: Doubleday, 1979 ISBN 0-385-15090-3
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Ehrhardt 7.5 cm Model 1901 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Robert Mårtensson. «Norwegian weapons». Norway 1940. Arkivert fra originalen . Besøkt 21. november 2009. Arkivert 11. august 2014 hos Wayback Machine.
