Egersund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.
Egersund
Egersund sentrum fra Kråkefjell. Foto: Pål Rake
LandNorges flagg Norge
FylkeRogaland
Grunnlagt1798
Areal7,09 km²
Befolkning11 629 (2023)
Bef.tetthet1 828,46 innb./km²
Høyde o.h.42 meter
Bystatus1798
Nettsidewww.eigersund.kommune.no
Posisjonskart
Egersund ligger i Rogaland
Egersund
Egersund
Egersund (Rogaland)
Kart
Egersund
58°27′00″N 6°00′24″Ø
Egersund på Commons

Egersund er en kystby i Rogaland fylke, gjerne kalt sørlandsbyen på vestlandet, eller «okka by». I 1998 ble Egersunds tohundreårsjubileum som by (1798–1998) feiret. Egersund ligger i Eigersund kommune, som har 14 346 (SSB, 1. januar 2011) innbyggere, derav bor 11 629 i byen per 1. januar 2023[1]. Byen har en størrelse på 7,09 km².

Egersund var en viktig havn med tettbebyggelse allerede i vikingtiden. Stedet var tidlig et viktig kultsted for hedensk gudsdyrkelse og fikk kirke tidlig i middelalderen.

Egersund var tidligere en selvstendig kommune opprettet som Egersund formannskapsdistrikt i 1837. I 1947 ble en del av Eigersund med 515 innbyggere overført til Egersund.

Den 1. januar 1965 ble Egersund kommune slått sammen med Helleland og Eigersund kommuner samt deler av Heskestad kommune til den nye Eigersund kommune.

Byen har en av de bedre naturlige havner i Norge, og er blant annet Norges største fiskerihavn målt i kvantum ilandført fisk. Mange internasjonalt kjente bedrifter holder til her, og blant annet Navico (tidligere Robertson, autopilot-produsent) og Jeppesen (produsent av blant annet elektroniske sjøkart) har lokale avdelinger. Aker Solutions har også en stor avdeling her. Det meste av industri er sjø- og båtrelatert.

Severdigheter i og nær byen inkluderer Fayancemuseet, Dalane Folkemuseum og Eigerøy fyr. En mer ukjent severdighet er «Stoplesteinan», en mer enn tusen år gammel steinring som kan minne litt om Stonehenge i England. Stoplesteinan befinner seg rett ovenfor Skårabrekkå i Egersund. Egersund ble i 2007 kåret til Norges vakreste småby.

Historie[rediger | rediger kilde]

NS Krums kart over Egersund fra 1896.
Egersund sentrum fra Varberg
Foto: Jon Magne Bøe
  • Det har bodd mennesker i distriktet rundt Egersund helt fra steinalderen av, og man kan flere plasser finne rester etter bosettinger som kan dateres tilbake til folkevandringstiden (400–600 år e.Kr.). Egersund stammer fra den gammelnorske betegnelsen på leia mellom Eigerøya og fastlandet som het Eikundarsund. Navnet på Eigerøya, Eikund, kommer av de rike forekomstene av eiketrær på øya i gammel tid. Navnet er blant de eldste stedsnavn i Norge. I formen Eikundarsund finner vi det alt i Olav den helliges saga i Heimskringla. Fra 1000-årene lå Olav den hellige sin flåte ofte her. Vi finner også navnet i tekster og skaldekvad i Olavs saga.
  • Det lå i gammel tid en kirke her, St. Maria kirke, nevnt i 1292 i et avlatsprivilegium utstedt i Roma 5. februar 1292 av pave Nicolaus IV. Der kalles den Ecclesia beatæ Mariæ de Eikundarsund. Den var den første kirke i Eikundarsund (Egersund), og var sognekirke i Maria kirkesogn. Man tror den stod på samme sted som Egersund kirke står i dag.
  • Det sto også et kapell her, St. Laurenti kapell, nevnt i et brev av 5. februar 1308 som Ecclesia beati Laurentii de Eikundarsund, hvor pave Clemens V gir kong Håkon 5. Magnusson utstrakte privilegier vedrørende kongens fjorten kapeller (deriblant St. Laurenti kapell), som var grunnlagt av ham selv eller hans far kong Magnus Lagabøte og hans bestefar kong Håkon Håkonsson. Siden disse kapellene ofte ble bygget på kongsgårder antas det å ha stått på grunn eid av Husabø gård. En gammel tradisjon går ut på at det har stått en kirke ved Strandgata 43, men den nøyaktige posisjonen er noe usikker.
Egersund kirke
Foto: Kjetil Ree
  • 1623 ble den gamle kirken (sannsynligvis St. Maria kirke) jevnet med jorden og gjenreist som en ny kirke. Det er den samme kirken som står i dag (se Egersund kirke).
  • 18. juli 1798 regnes Egersunds bystatus fra, da ble byen godkjent som ladested, det vil si at Egersund fikk et eget tolldistrikt og kunne drive med egen handel og import, uten å måtte gå om Stavanger. Egersund hadde søkt om slike kjøpstadsretter i 1745, og det skulle altså gå 53 år før de fikk innvilget sin søknad. Egentlig er Egersund som by mye eldre enn fra 1798, da den fikk status som by. Selve oppbyggingen til å bli en by skjedde på begynnelsen av 1700-tallet. I 1701 hadde Egersund cirka 200 innbyggere, og allerede i 1745 hadde byen fått 500–600 innbyggere. I 1758 hadde byen 682 innbyggere, mer enn 3 ganger så mange innbyggere som byen hadde 57 år før. Til sammenligning kan det nevnes at Sogndalstrand, som på den tiden hadde blitt regnet som ladested allerede fra 1638, bare hadde 80 innbyggere i 1701, i 1745 kun 100 og i 1758 var det 109 innbyggere der.
  • Ved bybrannen i 1843 brant 2/3 av bebyggelsen i Egersund sentrum ned. Brannen startet på ettermiddagen torsdag 14. september 1843. Ilden spredte seg meget raskt fra hus til hus på grunn av den svært tette trehusbebyggelsen. Brannen viste seg å være nesten umulig å stoppe, men endelig fikk man stoppet den klokken 7, rett før den tok kirken med seg. 700 mennesker stod igjen uten hus etter brannen, men ingen hadde omkommet i brannen. Etter brannen forsto man at husbyggingen til nå hadde vært alt for tett. Det ble utnevnt en reguleringskommisjon som skulle ta for seg planlegging av gater og eiendommer. Mens det før brannen hadde vært trange og kronglete gater som mange plasser var for trange til å kjøre kjerre gjennom, fremsto sentrum nå som en helt ny by. Man tok utgangspunkt i planidealet på den tiden, nemlig å bygge byen i et rutenettmønster, da man tegnet opp nye tomtegrenser og gater. Hustomtene ble nå samlet i kvartaler, med brede gater rundt for å få tilstrekkelig avstand og luft mellom husene. Strandgaten ble hovedgaten utover langs sjøen, og det ble anlagt en brannallmenning, nemlig Skriverallmenningen.
  • 1847 ble Egersunds Fayancefabriks Co. A/S grunnlagt av Johan Feyer. Fabrikken var hjørnestensbedriften i kommunen frem til sin nedleggelse i 1979. Fajanse fra Egersund er i dag populære samleobjekter.
  • 7. juli 1859 ble Egersund rammet av en ny brann. Denne gangen var ikke brannen like alvorlig som den forrige, men tok allikevel hele bystrøket rundt Lervika fra Lerviksbakken til Bøckmansgate. Man benyttet denne gangen sjansen til å lage gater som var breie og ga mellomrom mellom husene, samt at man satte to branngater på reguleringsplanen, nemlig Nyaldmenningen (Johan Feyersgate) og Lerviksallmenningen (Lerviksbakken). Endelig hadde man forstått hvor sårbar og lettantennelig byen var uten skikkelig godt planlagte gater.
  • 20. oktober 1862 skulle nok en gang byen bli rammet av en brann. Brannen var i samme området som brannen i 1859. Denne gangen var man bedre forberedt. Nyaldmenningen og brannmennene og frivilliges innsats gjorde at man fikk slukket brannen etter bare 5–6 timer. I denne, som i de to andre brannene, mistet ingen mennesker livet.
  • 1878 ble jernbanen fra Stavanger til Egersund åpnet.
  • Jernbanen ble videreført til Flekkefjord i 1904.
  • 1905 fikk Egersund som første by i Rogaland elektrisk belysning. Elektrisiteten kom fra et kraftverk ved Øgreifossen.
  • 9. april 1940 var Egersund blant de første byene i Norge som ble invadert av tyskerne under 2. verdenskrig, på grunn av den gode havna og telegraflinjen mellom Norge og England som gikk her. Tyskerne bygde opp store leirområder i distriktet (Slettebø, Stapnes og Nordre Eigerøy), og flere viktige hendelser utspant seg i området. I lokalmiljøet var det ei motstandsgruppe ved navn «Aakre-gjengen» som holdt til oppi heia ved Mysingehålå.
  • 1944 ble jernbanen i Egersund knyttet til Sørlandsbanen via Sira.
  • 1947 etableres Bakkebø hjem og arbeidsskole, sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede opprettet av Norges Røde Kors. Avviklet på begynnelsen av 1990-årene i forbindelse med ansvarsreformen (HVPU-reformen).
  • 1972 ble kommunevåpenet først tatt i bruk, og er tegnet av daværende førstearkivar i Riksarkivet Hallvard Trætteberg. Eikebladet i kommunevåpenet henspiller på navnet Eigersund. Eika vokser over hele kommunen, til dels som ren eikeskog og større eikelunder. Som symbol blir eikeblad ofte brukt, men Eigersund er alene om å ha ett opprett eikeblad i våpenet.
  • 1979 ble fajansefabrikken nedlagt, som for en kort periode medførte at omkring 600 personer var arbeidsløse. Men Kværner hadde noen år før åpnet en avdeling i Egersund, der omtrent samtlige av de tidligere fajansearbeiderne fikk arbeid.

Festivaler[rediger | rediger kilde]

I Egersund preges sommerhalvåret av diverse festivaler. Disse har i utgangspunktet vært holdt i hele byens storstue; byteltet. Byteltet ble tatt ned for siste gang, da det var utslitt etter ti års tjeneste i vær og vind, men festivalene har bestått. Eigersund kommune gikk senere inn for å investere i nytt telt, som kom opp sommeren 2010.

Her er en oversikt over diverse festivaler og årlige arrangement i Egersund:

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Egersund er kjent for fajanse og fiske. Egersund Fayancefabrik ble nedlagt i 1979, men Egersund er fremdeles stor innen fiske og sildolje. De første næringsveiene i kommunen var knyttet til sjøen, jordbruk og fedrift. I vikingtiden var handelsvirksomhet viktig for kommunen. Hele tiden har fiske vært svært viktig for kommunen. Hele kystbefolkningens eksistens var lenge svært avhengig av fiske. Av størst betydning var vårsildfiske, men silden har vært lunefull. Silden forsvant i perioder helt fra gyteplassene og skapte nedgangstider for kommunen. I senere tid fikk havna i Egersund et kraftig oppsving i første halvdel av 1990-årene, og hadde noen år status som Norges største fiskerihavn, målt i ilandført kvantum.[trenger referanse] Mengden fisk over Egersund havn har avtatt de siste årene. Byen har fortsatt en forholdsvis stor fiskerihavn. Omkring 90% av matjessilden (lett saltet sild) som forbrukes i Nederland kommer fra Sørvestlandet mens matjes er lite kjent i Norge.[trenger referanse]

Egersunds næringsliv som ikke relaterer seg direkte til fiske er i stor grad relatert til sjø og båt. Det maritime industrimiljøet inkluderer lokalt drevne internasjonalt kjente bedrifter som Navico Egersund (produsent av autopiloter og lignende, tidligere kjent som Simrad og Robertson), C-Map (elektroniske sjøkart) og en del andre trålverksteder (Egersund Trål og Nordsjønot), sildoljefabrikker (Welcon og Egersund sildoljefabrikk) og lignende. Blant annet Aker Solutions har etablert seg i Egersund. Berentsens Brygghus (brus- og ciderprodusent) og Nortura (tidligere Gilde) slakteri har anlegg i byen. Ferjeselskapet Fjord Line har hovedkvarter i Egersund.

Kommunikasjoner[rediger | rediger kilde]

Via riksvei 426 er det veiforbindelse østover til Vest-Agder via E39 som også går videre nordover i Rogaland gjennom innlandet til Sandnes og Stavanger. Riksvei 444 går nordover gjennom Jæren til Sandnes og Stavanger, og sørover gjennom Sokndal og Jøssingfjord til Flekkefjord.

Egersund hadde en ferjeforbindelse til Hanstholm i Danmark, som ble drevet av Fjord Line. Denne ble flyttet til Stavanger i oktober 2008. Før denne var det ferjeforbindelse med Hirtshals i Danmark, som ble drevet av Fred-Olsen Line (nåværende Color Line).

Egersund ligger en times kjøring fra Stavanger lufthavn, Sola.

Vestlandets første jernbane, jernbaneforbindelsen mellom Egersund og Stavanger (Jærbanen) åpnet 27. februar 1878.

Bydeler[rediger | rediger kilde]

Oversikt over deler av Egersund
Foto: Kjetil Ree
Gågaten i sentrum av Egersund
Foto: Kjetil Ree

EGERSUND: Bydeler

  • Sentrum
    • Damsgård
    • Havsøyne
    • Husabø
    • Lervige
    • Mosbekk
    • Sandbakkan
    • Årstad
    • Årstaddalen
  • Eie
  • Eigerøy (også kalt Øyne)
  • Hestnes
  • Lagård (inkludert Grøne Bråden, Langevann og Egebakken)
  • Rundevoll (også kalt Golan)
  • Slettebø (Bakkebøområdet)
  • Tengs

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

  • Dalane Folkemuseum: Dalane Folkemuseum er regionmuseum for Dalane. Museet har bygninger og anlegg i alle kommunene i Dalane. Museets hovedanlegg er i åtte bygninger på Slettebø, Eigersund. Bygningene er i seg selv godt bevart lokalhistorie. Den store hovedbygningen er bygget rundt 1850 som sommerbolig for sorenskriver Feyer. Utstillingene av gjenstander fra liv og virke i distriktet gir et bredt og mangfoldig bilde av samfunnet i tidligere tider. Sommeren 1998 åpnet også den nye museumskaféen og museumsbutikken i det som tidligere var vognskjulet. Museet ligger vakkert til i Feyers gamle hage, og er et velegnet besøksmål både for ung og gammel.
  • Egersund Fayancemuseum: En avdeling av Dalane folkemuseum. Det er Norges første og eneste fajansemuseum og ble åpnet i 1986 på Eie i Egersund. Steintøyindustrien som gjennom 132 år ga levebrød til et stort distrikt, er i dag en stor kulturattraksjon. Museet markerte 150-årsjubileet i 1997 for etableringen av fayancefabrikken med ny utstilling. Her kan spesielt nevnes koppeutstillingen som viser et utvalg av fabrikkens mangfoldige koppeproduksjon gjennom tidene – både hverdagskopper og «bestekopper». Også fabrikkens siste designer Kaare Block Johansen som arbeidet fra slutten av 1950-årene er gitt en vesentlig plass.
  • Stoplesteinan: En nokså ukjent attraksjon, fordi den ikke er godt skiltet, samt at turveien dit ikke er mye å skryte av. Stoplesteinan er en «Stonehenge» (England) i mindre versjon, dvs. en steinsetting. Den er over 1000 år gammel, og noen mener den kan være oppmot 2000 år gammel. Hvem som har bygget den og hvorfor, er ukjent. Steinsirkelen står ovenfor Skårabrekkå rett utenfor Egersund sentrum.
  • Trollpikken: Steinformasjon en halv mil nordøst for byen, som ble "verdenskjent" da den ble kuttet i to sommeren 2017. Lokale ildsjeler fikk heist steinen på plass igjen noen uker senere, og siden har folk valfartet opp i heia for å se den.
  • Egersund sentrum: I dag kan egersunderne takke dårlig økonomi i tidligere tider for et bysenter med flere arkitektonisk verneverdige bygg. Gjennom hele det forrige hundreår har kommunen utarbeidet reguleringsplaner som hadde til hensikt å rasere den gamle bebyggelsen og erstatte den med nye, moderne betongblokker. På grunn av pengemangel, ble planene ikke gjennomført. Dette har vært en viktig faktor for bevaringen av den gamle trehusbebyggelsen i Egersund. I dag fremstår Egersund by med en av den best bevarte trehusbebyggelsen i Norge. Store deler av byområdet er nå regulert til antikvarisk spesialområde. Grand hotell, tidligere Eiger-Hotell, er et eksempel. Det viser sammenslåing av forskjellige bygninger en prisbelønnet restaureringsarkitektur med en drage- og sveitserstil fra slutten av 1800-tallet, en 1930-årene funkisstil og en tilpasningsarkitektur fra 2005.[trenger referanse]
    • Strandgaten: Strandgaten har en tett og variert bebyggelse. Strandgaten var tidligere byens hovedgate. Den ble til etter en regulering som ble gjort i 1843 etter bybrannen. Ved gjenoppbyggingen ble brannområdet regulert etter renessansebyens prinsipper, og byen fikk en byplan etter rutenettsmodellen, dvs. rette gater i jevnt rutemønster. Mot sjøen lå kjøpmennenes og skipsredernes eiendommer, mens sjømenn, håndverkere m.v. holdt til i skråningene på motsatt side av gaten. Strandgaten blir gjerne betegnet som en gate i sen-empire stil.
    • Havnen: Byens fasade mot sjøen bærer tydelig preg av den betydning fiske og skipsfart har hatt. Her finner man fortsatt sjøbuer satt opp under det rike sildefisket på 1800-tallet, og vi finner handelsfirma som ble etablert for å betjene skipsfarten. Byen legger stor vekt på å beholde den historiske identiteten. På andre siden av Vågen i den nåværende aktive havnen ligger fiskeforedlingbedrifter og annen virksomhet.
    • Storgaten: Som navnet sier har dette også vært hovedgaten i Egersund før bilismen for alvor gjorde sitt inntog og krevde en annen standard på vegnettet. Men gata lever videre og er fremdeles en livlig handelsgate. Tilrettelagt for fotgjengere og med et bredt utvalg av koselige og personlige forretninger. I krysset ved Kirkegaten ligger Grisatorget, stedet hvor tidligere tiders handel med smågriser foregitt. Skule Vaksviks skulptur på plassen minner oss om dette.
    • Hauen: På en måte Egersunds "middelalderby". Selv om bygningene opp gjennom tidene sikkert har gjennomgått stadige endringer, er tuftene de samme som da området ble utbygd, sannsynligvis i tiden 1750–1800. Hauen har grodd opp av seg selv, utviklet seg fra behov og bruk, ikke etter noen byplan. Her var boliger, uthus, verksteder, løer og fjøs i skjønn forening. Området var sterkt truet av riving på slutten av 70-årene, men fremstår nå i rehabilitert form med forretninger, kro, m.v.
  • Eigerøy fyr

Kjente personer fra Egersund[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Egersund&oldid=24368742»