Edvard den eldre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edvard den eldre
Konge av angelsakserne
Edvard den eldre
Navn Edvard den eldre
Regjeringstid 899924
Født ca. 874–877
Død 17. juli 924
Farndon
Foreldre Alfred og Ealhswith
Ektefelle Ecgwynn , Ælfflæd, Ædgifu
Barn Æthelstan, Edmund, og Eadred og en rekke andre

Edvard den eldre (angelsaksisk: Eadweard cyning; født ca. 874877, død 17. juli 924) var konge av Wessex fra 899 ved å etterfølge sin far Alfred den store og til sin død da han var konge av meste av dagens England. Han ville normalt være regnet som Edvard I, men etter normannisk tradisjon begynte man etter Vilhelm Erobreren å telle på nytt, slik at det tre kongene som het Edvard før den tid er kjent ved sine tilnavn.

Tittelen han arvet fra sin far var konge av Wessex, men på dette tidspunkt kontrollerte Wessex store deler av dagens England og han regnes derfor som konge av England og ikke bare av Wessex. Hans hoff var i Winchester, tidligere hovedstaden i kongeriket Wessex. Han erobret østlige Midlands og East Anglia fra danene i 917 og ble hersker av kongedømmet Mercia i 918 ved sin søster Æthelflæds død. Alle unntatt to av hans chartere har gitt ham tittelen som Anglorum Saxonum rex, «konge av angelsakserne».[1] Han var den andre kongen av angelsakserne da denne tittelen ble opprettet av Alfred.[1] Edvards mynter var preget med EADVVEARD REX.[2] Kronikørene nedtegnet at hele England «aksepterte Edvard som herre» i 920,[3] men fakta er at York fortsatte å prege sine egne mynter, noe som antyder at Edvards autoritet ikke var akseptert i det norrøne Northumbria.[4] Edvards tilnavn «den eldre» ble første gang benyttet i Wulfstans helgenbiografi Livet til sankt Æthelwold (ca 996) for å skille ham fra den senere kong Edvard Martyren

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ætheling[rediger | rediger kilde]

Edvard var den andre overlevende barn og eldste sønn av Alfred den store og hans dronning fra Mercia, Ealhswith. Edvards fødsel kan ikke bli datert med sikkerhet. Hans foreldre giftet seg i 868 og hans eldre søster Æthelflæd ble født kort tid etterpå ettersom hun ble selv gift i 883. Edvard ble antagelig født noe senere, en gang på 870-tallet, og antagelig mellom 874 og 877.[5] Krøniken til Peter av Langtoft (død ca 1308, og således skrevet flere århundrer senere) kalt ham for «meget sterk og kjekk, og med stor intelligens».[6][7]

Assers biografi over kong Alfred forteller at Edvard ble utdannet ved hoffet sammen med sin yngre søster Ælfthryth. Hans andre søster, Æthelgifu, var utpekt for et religiøst liv fra tidlig alder da det var en skikk i middelalderen at adelsfamilier «ga» et barn til kirken, og hun ble senere abbedisse av Shaftesbury. Den yngste søsken, Æthelweard, ble utdannet ved en hoffskole hvor han lærte latin, noe som antyder at også han var utsett for et religiøst liv. Edvard og Ælfthryth, mens de lærte morsmålet, mottok en hoffutdannelse, og Asser referer til at de tok del i «beskjeftigelsen av dette nåværende livet som er passende for adelen».[8]

Første gang Edvard omtales i kildene er i 892 i et charter som bevilget land ved North Newnton, i nærheten av Pewsey i Wiltshire, til ealdorman Æthelhelm, og hvor han kalles for filius regis, latin for kongens sønn.[9] Selv han var den regjerende kongens eldste sønn kunne ikke Edvard være sikker på å etterfølge sin far. Fram til 890-tallet var de opplagte arvingene til tronen Edvards fettere Æthelwold og Æthelhelm, sønnene til Æthelred, Alfreds eldre bror og forgjenger som konge. Æthelwold og Æthelhelm var rundt ti år eldre enn Edvard. Æthelhelm forsvant fra syne på 890-tallet, tilsynelatende død, men et charter fra dette tiåret viser at Æthelwold sto oppført som vitne før Edvard, og rekkefølgen til vitnene er antatt å være knyttet til deres status.[10] Foruten hans eldre alder og erfaring kan Æthelwold ha hatt en annen fordel over Edvard angående etterfølgelsen til tronen. Mens Alfreds hustru Ealhswith aldri ble beskrevet som dronning og aldri ble kronet, var Æthelwold og Æthelhelms mor Wulfthryth karakterisert som dronning.[11]

Etterfølgelse og første år[rediger | rediger kilde]

Sølvbrosje som etterlignet pregingen av mynt av Edvard, ca. 920, funnet i Roma. British Museum.

Da Alfred døde den 26. oktober 899[12] krevde Edvards fetter Æthelwold, sønn av kong Æthelred av Wessex, tronen. Da stormennene åpenbart hadde forventet at Edvard skulle etterfølge sin far som konge, gjorde Æthelwold opprør. Han okkuperte med makt de kongelige eiendommene Wimborne i Dorset, hvor hans far var gravlagt, og deretter Christchurch (den gang i Hampshire, nå i Dorset), og erklærte seg selv klar for å stå imot en beleiring Wimborne. Edvard marsjerte med en hær mot Badbury Rings, en førromersk bygdeborg, 6 km nord for Wimborne, og tok stilling innenfor. Han utfordret fetteren til kamp, men Æthelwold nektet forlate Wimborne. Hans posisjon kan umulig ha vært trygg for han rømte i ly av natten og etterlot seg en nonne han hadde røvet.[13] Han ble tatt imot av danene i Northumbria som i henhold til en krønike lot ham utrope som konge, men det er ikke bekreftet fra andre kilder.[14] I mellomtiden ble Edvard kronet den 8. juni 900, antagelig ved Kingston upon Thames.[15]

Historikeren Frank Stenton mener at episoden med Æthelwold viser at forholdet mellom angelsaksere og daner hadde endret seg etter at nordboerne hadde vært i England i en generasjon. Angelsakserne hadde blitt vant med nordboernes språk og skikker, og danene hadde begynt å ta til seg angelsaksernes religion. At sønnen til en engelsk konge kunne bruke en dansk hær for egne interesser uten å plassere seg utenfor sivilisasjonens grenser viser endringer i endringene.[16]

Høsten 901 seilte Æthelwold fra sin norrøne allierte i Northumbria og til Essex.[12] I 902 overtalte han hæren i East Anglia til å bli med på et angrep på Mercia og nordlige Wessex. Som gjenytelse herjet Edvard områder i East Anglia. Deretter trakk han hæren sørover, unntatt hæren fra Kent som var ulydige mot hans ordre og ble angrepet av en dansk hær. I det påfølgende slaget ved Holme den 13. desember 302 var danskene seierrike, men med store tap, i henhold til Den angelsaksiske krønike. Blant de som falt var deres høvding Eohric (angelsaksisk for Eirik), men også Æthelwold selv. [16][17]

Edvards posisjon ble forsterket med Æthelwolds død og sikret resten av hans tid som konge. Etter at flere danske høvdinger var døde kunne han langsomt sikre områdene nordover, men forholdene med danene var problematiske i flere år. Den angelsaksiske krønike nevner at han inngikk fred med danene i East Anglia og Northumbria «av nødvendighet». Krigen brøt ut igjen i 909 da han sendte en hær fra Mercia og Wessex mot danene i Norhumbria som herjet landet i nord i flere uker inntil danene gikk med på en ny fredsavtale diktert av Edvard.[18] Allerede året tok mennene i Norhumbria hevn ved å angripe Merica og herjet så langt som til Bristol Avon, men de ble møtt av samlet hær fra Mercia og Wessex i slaget ved Tettenhall den 5. august 910 hvor danene ble knust og tre av deres høvdinger eller konger drept. Fra det tidspunktet angrep danene aldri mer sør for elven Humber.

Følgene av dette slaget var det åpnet opp for ytterligere ekspansjoner nordover. Edvard begynte å bygge en rekke festninger (burher) ved Hertford, Witham og Bridgnorth. Det er også sagt at festning ble bygget ved Scergeat, men dens lokalisering har ikke blitt identifisert. Disse festningene holdt danene tilbake. Andre festninger ble bygget ved Tamworth, Stafford, Eddisbury og Warwick. Alle disse burher ble bygd etter samme spesifikasjoner (innenfor centimeter) som de innenfor området som hans far hadde kontrollert.[19] Den gradvise reduksjonen av danske Midland hadde ikke skjedd uten at det danske Norhumbria var blitt svekket. Samtidig kom en bølge av norrøne med opphav i Norge fra Irland til nordlige England. Mens Edvard fikk alle danene i sørlige England til underkaste seg, hadde hadde nordboerne fra Irland ved 919 opprettet et nytt norrønt kongerike i York.[20]

Landevinninger[rediger | rediger kilde]

Mynter preget av kong Edvard.

I 911, øret etter seieren ved Tettenhall, døde Æthelred av Mercia. Ved hans død overtok hans enke Athelflæd, og søster av Edvard, ledelsen av Mercia, og ble anerkjent som «frue av mercianerne». Med denne særegne tittelen hersket hun over Mercia i åtte år og ledet landets hær på tokt som hun selv planla. Som Edvard bygde hun rekke festninger for beskyttelse av landet, og den beste autoriteten for kronologien, den såkalte Mercina Register, plasserte byggingen av hennes første dokumenterte festning allerede i 910 før Æthelreds død. Det var via tilliten til Mercias allianse at Edvard kunne begynne framgangen mot de sørlige danene, «som er det mest framstående kjennetegnet for hans styre», i henhold til Frank Stenton.[20]

Edvard strekte til sist Wessex' kontroll over hele Mercia, East Anglia og Essex, erobret landområder som var okkupert av danene og avsluttet Mercias selvstyre i 918 da hans søster Æthelflæd døde. Æthelflæds datter Ælfwynn ble navngitt som hennes etterfølger, men Edvard avsatte henne og la Mercia direkte inn under sitt rike. En hovedårsak til Edvards framgang var danenes mangel på felles innsats, og med egen framgang ble han mindre avhengig av støtte fra Mercia. Han hadde allerede annektert byene London og Oxford, og de omliggende landområdene Oxfordshire og Middlesex i 911. Den første halvdelen av 900-tallet var avgjørende i utviklingen av shirer som administrativ enhet i England. Shire var den opprinnelige betegnelsen for hva som i dag er kjent som county, grevskap, som ble introdusert med den normanniske erobringen i 1066.[21] Edvard var antagelig ansvarlig for inndele Mercia og østlige Danelagen i shirer.[22]

Waliserne hadde formelt underkastet seg hans far Alfred grunnet trusselen fra Æthelred av Mercia. Da Edvard underla seg Mercia fikk han direkte grense mot den vestlige delen av Wales, og de walisiske fyrstene underla seg frivillig, om enn ikke ivrig. Med Wales pasifisert vendte Edvard oppmerksomheten mot de siste uavhengige danske områdene sør for Humber, som var omringet av angelsaksiske festninger, og uten kontakt med deres naturlige allierte i York. Før slutten av 918 overga de seg uten kamp. Befestningen av Nottingham ble forsterket med en ny festning bemannet med både daner som angelsaksere. Grensen nordover var da endelig fastsatt ved Humber.[23] Ved 918 hadde alle daner sør for Humber underkastet seg Edvard og ved slutten av hans styre hadde nordboerne, skottene og waliserne anerkjente Edvard som «far og herre».[24] Denne anerkjennelsen av Edvards nominelle overherredømme over Skottland førte til at hans etterfølgere krevde overhøyhet over det skotske kongedømme, og kilden til krig og ufred mellom det engelske og skotske kongerikene i flere århundrer.

Edvard reorganiserte kirken i Wessex, opprettet nye bispedømmer ved Ramsbury og Sonning, Wells og Crediton. Til tross for dette er det få indikasjoner på at Edvard var særlig religiøs. Faktisk avleverte paven en reprimande til ham for å vise mer oppmerksomhet til sitt religiøse ansvar.[25]

Edvard inndelte antagelig Vest-Midlands inn i shirer mellom 919 og 924, overså tradisjonelle regionale og stammemessige grenser. Hans opplegg fremmet opposisjon i Mercia.[26] Han døde den 17. juli 924 ved Farndon-Upon-Dee mens han førte en hær mot et opprør ved garnison ved Chester med walisiske allierte. Han ble gravlagt i New Minster i Winchester, [27] som han selv etablerte i 901.[28] Etter den normanniske erobringen ble kirken erstattet av klosteret Hyde Abbey nord for byen. Edvards legeme ble overført dit. Hans siste hvilested er nå markert av korsmarkert steinplate innfor omrisset av det gamle klostermarkedet som er en offentlig park.

Familie[rediger | rediger kilde]

Edvard hadde fire søsken, inkludert Æthelflæd, fruen av mercianerne, og Ælfthryth, grevinne av Flandern. Han fikk selv rundt fjorten barn i tre ekteskap (eller i henhold til en del kilder, et utenomekteskapelig forhold og to ekteskap).

Edvard giftet seg først med Ecgwynn en gang rundt 893. Motstridende informasjon er gitt om henne fra ulike kilder, og ingen av dem er før den normanniske erobringen.[29][30] Deres barn var:

  • Den framtidige kong Æthelstan, på norsk omtalt som Adalstein (ca. 893 – 939)
  • En datter som ble giftet bort til Sigtrygg Caech, den norrøne kongen av Dublin og deretter av York (alternativt en datter av en av hans andre hustruer).

I giftet 899 Edvards seg med Ælfflæd, en datter av Æthelhelm, ealdorman av Wiltshire.[31] Deres barn var:

Edvard giftet seg for en tredje gang en gang rundt 919 til Ædgifu,[31] datter av Sigehelm, ealdorman av Kent. Deres barn var:

  • Den framtidige kong Edmund (922–946)
  • Den framtidige kong Eadred (død 955)
  • Sankt Edburga av Winchester (død 960)
  • Og en «Ædgifu», gift med en «Ludvig, fyrste av Aquitaine», hvis identitet er omstridt, og det samme er om denne datteren noen gang har eksistert.

Ædgifu overlevde sin ektemann og sine sønner, og var fortsatt i live under styret til sin sønnesønn, kong Edgar. William av Malmesburys historie De antiquitate Glastonie ecclesiae hevdet at Edvards andre hustru, Ælfflæd, også var i livet etter Edvards død, men dette er den eneste kjente kilden for denne påstanden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Keynes, Simon (2001), s. 57.
  2. ^ Higham (2001), s. 67
  3. ^ Higham (2001), s. 206
  4. ^ Higham (2001), s. 73, 206.
  5. ^ Oxford Dictionary of National Biography; Yorke.
  6. ^ Higham (2001), s. 7
  7. ^ Personal appearances of medieval people
  8. ^ Oxford Dictionary of National Biography; Yorke; Asser, c. 75.
  9. ^ Miller, Sean: «Edward the Elder», Oxford Dictionary of National Biography; PASE; s. 348; Yorke.
  10. ^ Oxford Dictionary of National Biography; s 356; Yorke.
  11. ^ Asser, c. 13; S 340; Yorke. Se Stafford, «King's wife».
  12. ^ a b «Edward the Elder», Anglo-Saxons.net
  13. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford University Press, s. 321.
  14. ^ Frank Stenton er ikke overbevist om kongeverdigheten. En sjelden mynt med teksten Alvvaldu har blitt tatt som bevis, men tilskrivelsen til Æthelwold er langt fra sikker, jf. Stenton (1971), s. 322
  15. ^ Ralph de Diceto, en kronikør fra 1100-tallet uttalte at kroningen skjedde ved Kingston, noe som har blitt akseptert av historikeren Simon Keynes, men Sarah Foot mener at Winchester er mer sannsynlig, jf. Keynes, 'Edward, king of the Anglo-Saxons', s. 48; Foot, Æthelstan, s. 74
  16. ^ a b Stenton (1971), s. 322
  17. ^ Lavelle, Ryan (23. september 2009): AEthelwold of Wessex 'King of the Pagans', Bernard Cornwell Bookgroup
  18. ^ Stenton (1971), s. 323
  19. ^ Det har blitt foreslått at på dette grunnlaget at Edvard bygde dem alle, jf. Keys, David (januar 2009): «Was Alfred really that great?» i: BBC History magazine 10 (1), s. 10–11
  20. ^ a b Stenton (1971), s. 324
  21. ^ shire (n.), Online Etymology Dictionary
  22. ^ Foot (2011), Æthelstan, s. 151
  23. ^ Stenton (1971), s. 330-331
  24. ^ «Edward the Elder: Father and Lord" of the North», Anglo-saxons.net
  25. ^ Edward the Elder, English Monarchs
  26. ^ Williams (1982), Princeps Merciorum Gentis, s. 162
  27. ^ Edward the Elder, King of the English, Early British Kingdoms
  28. ^ «Winchester, New Minster», Kemble: The Anglo-Saxon Charters
  29. ^ «Edward the Elder, king of the Anglo-Saxons», Anglo-Saxons.net
  30. ^ Lappenberg (1845), s. 98–99.
  31. ^ a b Lappenberg (1845), s. 99.
  32. ^ Crofton, Ian (2006): The Kings & Queens of England. Quercus Publishing, ISBN 978 1 84724 628 8, s. 8
  33. ^ Romsey Abbey. Pitkin Publishing. 2011. ISBN 978-1-84165-357-0.
  34. ^ Hill, Paul (2004): The Age of Athelstan: England's forgotten history, Stroud: Tempus, ISBN 0-7524-2566-8, s. 202.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Foot, Sarah (2011): Æthelstan: the first king of England. Yale University Press. ISBN 978-0-300-12535-1.
  • Keynes, Simon (2001): «Edward, King of the Anglo-Saxons» i: Higham, N.J. & Hill, D.H.: Edward the Elder 899–924. Routledge. ISBN 0-415-21497-1.
  • Higham, N.J. & Hill, D.H., reds. (2001): Edward the Elder, 899–924. Barbara Yorke, Simon Keynes. London: Routledge. ISBN 0-415-21497-1.
  • Lappenberg, Johann; Benjamin Thorpe, overs. (1845): A History of England Under the Anglo-Saxon Kings. J. Murray.
  • Poole, Reginald L. (April 1911): «Burgundian Notes» i: The English Historical Review 26 (102), s. 310–317. doi:10.1093/ehr/xxvi.cii.310.
  • Smyth, Alfred P. (1996): King Alfred the Great. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-822989-6.
  • Williams, Ann (1982): «Princeps Merciorum Gentis: the Family, Career and Connections of Ælfhere, Ealdorman of Mercia 956-983» i: Anglo-Saxon England, Cambridge, UK: Cambridge University Press, 10. doi:10.1017/s0263675100003240. ISBN 0 521 24177 4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Alfred 
Konge av England
(899924)
Etterfølger:
 Ethelweard