Edward O'Rourke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Edward O'Rourke
Født26. okt. 1876Rediger på Wikidata
Basina
Død27. jan. 1943Rediger på Wikidata (66 år)
Roma[1]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1907–), katolsk biskop (1918–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversité de Fribourg
Universitetet i Latvia
Universität Innsbruck
Det tekniske universitetet i Riga
FarMichał O'Rourke
MorAniela Bochwic
NasjonalitetPolen
GravlagtOliwa Cathedral
Våpenskjold
Edward O'Rourkes våpenskjold
Edward O'Rourke på Commons
St.-Josefs-kollegiet i Chyrów, drevet av jesuittene.
St.-Jakobskatedralen i Riga
Oliwa-katedralen i Danzig

Edward O'Rourke, fullt navn Eduard Alexander Ladislaus Graf O'Rourke (polsk: Edward Aleksander Władysław O'Rourke; født 26. oktober 1876 i Basina i guvernementet Grodno i Det russiske rike, død 27. juni 1943 i Roma) var en katolsk prelat, biskop av Riga og den biskop av bispesetet i Fristaden Danzig (Gdańsk).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edward O'Rourke ble født i Basina i det overveiende polskspråklige russiske guvernementet Grodno til en aristokratisk familie med irske aner, mange av dem høye offiserer i det russiske militæret. Den mest fremtredende var Joseph Cornelius O'Rourke (Иосиф Корнилович Орурк, 1772–1849), general i det russiske kavalleri som kjempet i flere berømte slag mot Napoleons hærer.

De hadde keiserlige titler av Det russiske rike av Det hellige tysk-romerske rike, men hadde også begjært å beholde sin irske grevetittel, noe som ble tillatt av tsaren i 1848. Hans far var Michael Graf O'Rourke og hans mor den baltertyske Angelika von Bochwitz. Han fikk en bred europeisk utdanning og lærte en rekke språk.

Etter eksamenirt i 1898 fra den berømte jesuittskole i Chyrów, den gang i Galizien i Østerrike-Ungarn, dro han til Riga for å studere. I 1903 ble han uteksaminert fra handels- og mekanikkfakultetet ved Universitetet i Riga. I 1903 flyttet han til Fribourg i Sveits, hvor han fortsatte studiene ved Universitetet i Fribourgs juridiske fakultet. Året etter begynte O'Rourke, formodentlig influert av biskopen av Vilnius Eduard Freiherr von der Ropp, på det teologiske fakultet ved Universitetet i Innsbruck i Østerrike-Ungarn.

Prest[rediger | rediger kilde]

Den 27. oktober 1908 ble han ordinert til prest i Wilno, for bispedømmet Žemaitia.[2] Han ble professor i kirkehistorie, tysk og fransk ved det erkebispedømmet Mohilevs presteseminar i Sankt Petersburg. Mellom 1912 og 1915 var han sogneprest i den flerspråklige menighet St. Stanislaus i Sankt Petersburg.[3]

Etter februarrevolusjonen i Russland bestemte kirken seg for å reetablere bispedømmet Minsk; O'Rourke ble utnevnt til dets administrator og midlertidig leder for den katolske kirke i Russland. Han møtte erkebiskop Achille Ratti for første gang; han var apostolisk visitator for de baltiske landene. Hen ble senere valgt til pave - Pius XI.

I Sankt Petersburg opplevde O'Rourke i 1917 Den russiske revolusjon, og hans opplevelser da preget hans holdning livet ut til kommunisme og bolsjevisme. De den første russiske regjering under Kerenski i 1917 bestemte seg for å gjenopprette bispedømmet Minsk, bestemte han erkebiskopen av Vilnius, Jan Feliks Cieplak, til bispedømmeadministrator. Pave Benedikt XV gjorde ham til foreløpig leder avb den katolske kirke med sete i Minsk.

Biskop av Riga[rediger | rediger kilde]

På grunn av den Latvias foreslåtte uavhengighet Latvia ble bispedømmet Riga opprettet i 1918. O'Rourke ble utnevnt til biskop av Riga etter anbefaling fra erkebiskop Ratti 29. september 1918.[3] Bispevielsen ble foretatt den 15. desember 1918 av Jurgis Matulaitis, biskop av Vilnius, den 15. desember 1918; medkonsekrerende av biskop Pranciškus Karevičius av Žemaičiai, og Zygmunt Konstanty Antoni Łoziński, biskop av Minsk.

O'Rourkes situasjon i Riga var problematisk da tyske styrker okkuperte byen tidlig i 1919.[3] Ved slutten av første verdenskrig var den kirkelige organisasjon i stor grad ødelagt, og bare noen få prester var fortsatt der. O'Rourke talte ikke latvisk, men prøvde å oppmuntre til latviske prester.

Med samtykke fra latviske myndigheter brakte han utenlandske ordensfolk inn i landet, siden han knapt hadde noen prester tilgjengelig for en halv million katolikker. De fleste av presteskapet hadde flyktet til Tyskland eller Polen. Han prøvde også å bygge et presteskap med latvisk nasjonalitet. Etter råd fra O'Rourke utvidet Den hellige stol bispedømmet Riga med provinsen Kurland, som til da hadde tilhørt bispedømmet Kaunas. De kirkelige grenser falt nå sammen med den latviske statens. Samtidig ledet O'Rourke konkordatforhandlinger, som ble fulgt av den apostoliske nuntius i Warszawa, erkebiskop Achille Ratti.

Han trakk seg etter at en ny regjering i Latvia ble utnevnt og det var en folkebevegelse som etterlyste en etnisk latvisk biskop.

Han ble løst fra sitt embede i Riga i april 1920 og utnevnt til titulærbiskop av Canea,[4] og utnevnt til apostolisk delegat for de baltiske statene. I november 1921 ble han også utnevnt til pavelig delegat for russiske flyktninger i Danzig og Øst-Preussen, og i 1928 for katolske russere i Tyskland[3], «Päpstliche Hilfswerk für die Russen in Deutschland».

Biskop av Danzig[rediger | rediger kilde]

Fristaden Danzig ble urskilt fra Tyskland i 1920. Den 24. april 1922 utnevnte pave Pius XI (altså Ratti), biskop O'Rourke til oppgaven som apostolisk administrator av Fristaden Danzig, og 21. desember 1922, til titulærbiskop av Pergamon.[3] Etter opprettelsen av bispedømmet Danzig 30. desember 1925 ble O'Rourke utnevnt til første biskop av Danzig. Han etablerte gode forbindelser med myndighetene (som ga ham statsborgerskap 12. juni 1926) og med den overveiende protestantiske befolkning. Men etter at nazistene tok over området i 1933, kom han i konflikt med dem om deres politikk.[5]

Han var vertskap for en synode fra 10. til 12. desember 1935.

Økende press fra senatet som nå hadde med nazimajoritet, gjorde at han trakk seg som biskop av Danzig etter at han hadde forsøkt å utnevne ytterligere fire polske sogneprester.[6]

13. juni 1938 ble han utnevnt til titulærbiskop av Sophene. Han tok polsk statsborgerskap i desember 1938 og ble gjort til katedralkannik i Gniezno/Poznań.

Da tyskerne angrep Polen i september 1939 var O'Rourke på reise til Estland. Han reiste via Warszawa og Königsberg til Berlin, der han søkte om visum til Italia.[6] Etter å ha reist til Roma, prøvde O'Rourke å returnere til Poznań, men visumsøknaden ble avvist av tyskerne.[6]

Død, bisettelse, translasjon[rediger | rediger kilde]

O'Rourke døde i Roma 27. juni 1943. Hans etterfølger som biskop av Danzig (og senere Gdańsk) var Carl Maria Splett.

I 1972 ble O'Rourkes aske flyttet fra den romerske gravuund Campo Verano til hans tidligere bispesete, nå i Polen; den ble nedsatt i en krypt i Oliwa-katedralen.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sejm-Wielki.pl profil-ID psb.20951.1[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stefan Samerski: Eduard Graf O’Rourke (1876–1943). I: Samerski (utg.): Das Bistum Danzig in Lebensbildern. Ordinarien, Weihbischöfe, Generalvikare, apostolische Visitatoren 1922/25 bis 2000. Lit, Münster 2003, s. 39–52, her s. 41.
  3. ^ a b c d kirchenlexikon.de
  4. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XII. 1920. s. 148. 
  5. ^ Stefan Samerski: Das Bistum Danzig in Lebensbildern
  6. ^ a b c Samerski, Ein aussichtsloses Unternehmen
  7. ^ catholic-hierarchy.org orour, lest 17. februar 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edward_O%27Rourke&oldid=23274290»