Edward MacCabe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kardinal McCabes gravmæle i Dublin

Edward MacCabe (født 14. februar 1816 i Dublin i Irland, død 11. februar 1885 i Dublin) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Dublin 18791885. Han ble kreert til kardinal i 1882 av pave Leo XIII.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edward MacCabe kom fra en fattig familie. Han fikk sin utdannelse på Father Doyle's school on the Quays og på Maynooth College.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet 24. juni 1839. Etter ordinasjonen gjorde han sjeledogsarbeid i Clontarf og i St Mary's Pro-Cathedral i Marlborough Street i Dublin. Han ble i 1854 tilbudt bispesetet i Grahamstown i Sør-Afrika. Han takket nei, og ble i stedet i 1856 sogneprest i St. Nicholas Without i Dublin.[1]

Han ble forflyttet til den viktigere menigheten for Dún Laoghaire (da kalt Kingstown), Monkstown og Glasthule i 1865 og var der til 1879, og ble kanikk and generalvikar.

Biskop, erkebiskop, kardinal[rediger | rediger kilde]

I 1877 ble han utnevnt til titularbiskop av Gadara og hjelpebiskop i Dublin, og da erkebiskop kardinal Paul Cullen døde ble han i 1879 valgt til hans etterfølger i Dublin. Tre år etter, 27. mars 1882 kreerte pave Leo XIII ham til kardinalprest.

Hans hyrdebrev den oktober 1881 som skarpt fordømte Irish National Land Leagues No Rent Manifesto ble så dårlig mottatt at hans hjemkomst fra Roma med den røde kardinalshatt ble så og si neglisjert.[2] De seks årene han var erkebiskop av Dublin var svært vanskelige tider i Irland, med kraftig agitasjon fra Land League og National League, vold og tvangstiltak; hemmelige selskaper stod sterkt i Dublin, det ble begått små og store forbrytelser, som Phoenix Park-mordene. Likesom forgjengeren var kardinal McCabe skeptisk til tidens folkelige bevegelser. Med sin bakgrunn fra bylivets kår hadde han ikke særlig innsikt i foholdene for jordbruksarbeiderne, og han identifiserte seg med Charles Stewart Parnells og Michael Davitts politiske bevegelser. I hyrdebrev og taler posisjonerte han seg mot agitatorene og for styresmaktene og rettsvesenet, med det til følge at nasjonalistenes aviser og talsmenn angrep ham som en «Cattle»-miskop som foretrakk tvang og var en folkets motstander. Han ble truet på livet og måtte til tider ha politibeskyttelse.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]