Edward Hawke
| Edward Hawke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. feb. 1705[1] London | ||
| Død | 17. okt. 1781[2][3] (76 år) Sunbury-on-Thames | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Catherine Brooke (1737–)[4][5] | ||
| Far | Edward Hawke[4][6] | ||
| Mor | Elizabeth Bladen[4][6] | ||
| Barn | Martin Hawke, 2nd Baron Hawke[4][6] Edward Hawke[4] Hon. Chaloner Hawke[4] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Storbritannia[7] | ||
| Gravlagt | St. Nicolas' Church, North Stoneham | ||
| Utmerkelser | Order of the Bath | ||
| Våpenart | Royal Navy | ||
| Militær grad | Admiral of the Fleet | ||
| Deltok i | Den østerrikske arvefølgekrig | ||
Edward Hawke (født 21. februar 1705 i London, død 17. oktober 1781 i Sunbury-on-Thames) var en britisk offiser i Royal Navy.
Han gikk inn i marinen i 1720, men var aldri ute for kamphandlinger før slaget ved Toulon i 1744. Under Den østerrikske arvefølgekrigen ble han forfremmet til kontreadmiral i 1747 og samme året kapret han seks skip fra en fransk skvadron i Biscayabukta under det andre slaget ved Kapp Finisterre. I Syvårskrigen erstattet Hawke admiral John Byng som kommandant i Middelhavet i 1756.
Han blokkerte Rochefort i 1757 og i 1757 ledet han en blokade på Brest i seks måneder. Da flåten til Hawke ble drevet bort av en storm, benyttet den franske flåten muligheten og seilte fra havnen under Hubert de Brienne de Conflans. 20. november 1759 fulgte han de franske krigsskip og under et uvær vant han slaget ved Quiberonbukta, som sammen med seieren til Edward Boscawen ved Lagos fjernet franskmennene som en invasjonstrussel.
Han pensjonerte seg og fikk æresgraden viseadmiral i Storbritannia i november 1765. Han ble adlet i desember 1766 og ble baron i 1776.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Oxford Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Admiral Edward Hawke, 1st Baron Hawke of Towton, The Peerage person ID p35574.htm#i355731, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The History of Parliament[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p35574.htm#i355731, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.historyofparliamentonline.org[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Black, Jeremy (1992). British Lives: William Pitt. Cambridge University Press. ISBN 978-0521391160.
- Browning, Reed (1994). The War of the Austrian Succession. ISBN 978-0750905787.
- Brumwell, Stephen. Paths of Glory: James Wolfe. Utgiver:Hambledon. 2006. ISBN 978-1847252081.
- Chesneau, Roger; Kolesnik, Eugene M. (red.). Conway's All The World's Fighting.
- Corbett, Julian Stafford (1907). England in the Seven Years War: A Study in Combined Operations.
- Dull, Jonathan R. (2005). The French Navy and the Seven Years' War. University of Nebraska. ISBN 978-0803260245.
- Duthy, John (1839). Sketches of Hampshire: Embracing the Architectural Antiquities, Topography, Etc. Jacob & Johnson.
- Heathcote, Tony (2002). The British Admirals of the Fleet 1734 – 1995. Pen & Sword. ISBN 0-85052-835-6.
- Lavery, Brian (2003). The Ship of the Line - Volume 1: The development of the battlefleet 1650-1850. Conway Maritime Press. ISBN 0-85177-252-8.
- Lewis, Charles L. Famous old-world sea fighters. 1929. ISBN 978-1163137468.
- McLynn, Frank (2005). 1759: The Year Britain Became Master of the World. Pimlico. ISBN 978-0099526391.
- Pope, Dudley (2002). At 12 Mr Byng Was Shot. Phoenix Press. ISBN 978-0436377495.
- Rodger, N.A.M. (2006). Command of the Ocean: A Naval History of Britain, 1649-1815. Penguin Books. ISBN 978-0713994117.
- Whiteley, Peter (1996). Lord North: The Prime Minister Who Lost America. Hambledon Press. ISBN 978-1852851453.