Eduard Meyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eduard Meyer
Eduard Meyer.jpg
Født25. januar 1855
Hamburg
Død31. august 1930 (75 år)
Berlin
Gravlagt Parkfriedhof Lichterfelde
Søsken Kuno Meyer
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Beskjeftigelse Oldtidshistoriker, egyptolog, universitetslærer
Parti Deutschnationale Volkspartei, Deutsche Vaterlandspartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av
8 oppføringer
Utmerkelser Pour le Mérite for vitenskap og kunst

Eduard Meyer (født 25. januar 1855, død 31. august 1930) var en tysk historiker. Han ble professor i Breslau 1885, i Halle an der Saale 1889 og var fra 1902 til 1927 professor i antikkens historie i Berlin.[1] Han var bror til keltologen Kuno Meyer.

Meyers monumentalverk Geschichtes des Altertums (fem bind, 1884-1902) var et banebrytende og grunnleggende forsøk på å i stor stil og etter moderne kritisk metode å bearbeide og sammenfatte grekernes og Det nære østens oldtidshistorie.[trenger referanse] De ledende synspunkter er dels sammenhengen og vekselspillet mellom Hellas og Orienten, dels statstankens og samfunndannelsens primat i den historiske utvikling.[trenger referanse] Ved siden av dette store verket tilkom Forschungen zur alten Geschichte (to bind, 1892-1899), Die wirtschaftliche Entwicklung des Altertums (1895) og Theorie und Methodik der Geschichtsforschung (1902), som gir uttrykk for en materialistisk historieoppfatning – et standpunkt Meyer senere reviderte.[trenger referanse]

Med Ägyptische Chronologie (1904) skapte Meyer den faste grunn for egyptisk historieforskning.[trenger referanse] Viktige bidrag til den romerske historie inngår i bind 1 i Kleine Schriften (to bind, 1910-1924). Dertil kommer det store verket Cäsars Monarchie und das Prinzipat des Pompeius (1919), der Meyer i polemikk mot Theodor Mommsens oppfatning vil se forbildet til Augustus statstanke i den pompejanske av Cicero formulerte idékrets.[trenger referanse]

Tidlig fikk Meyer planen å fra historikerens synspunkt behandle kristendommens fremvekst.[trenger referanse] Forarbeider er til en viss grad Die Israeliten (1906) og framfor alt Ursprung und Geschichte der Mormonen (1914), der han på kort tidsdistanse følger en åpenbaringsreligions tilblivelse og typiske utvikling.[trenger referanse] Resultatene i det endelige og ytterst grundige verket Ursprung und Anfänge des Christentums (tre bind, 1921-1923) ble imidlertid sterkt omstridte.[trenger referanse]

Meyers fremstillingskunst er nøktern og knapp, men virkningsfull ved fortellingens klarhet og bevisføringens presisjon.[trenger referanse] Estetisisme og dypsindighet lå ham fjernt.[trenger referanse]

Verker[rediger | rediger kilde]

Hans hovedverk er Geschichte des Altertums" (1884-1902; tredje utgave, 1913). Han utga også:

  • Forschungen zur alten Geschichte (1892-1899) – forskning på antikkens historie.
  • Untersuchungen zur Geschichte der Gracchen (1894) – undersøkelse av historien til Gracchi-brødrene, Tiberius og Gaius
  • Wirtschaftliche Entwicklung des Altertums (1895) – den økonomiske utviklingen i den antikke verden.
  • Die Entstehung des Judentums (1896) – jødedommens opprinnelse.
  • Zur Theorie und Methodik der Geschichte (1902) – historiens teori og metodikk.
  • Israeliten und ihre Nachbarstämme (1906) – israelitter og deres nabostammer.
  • Theopomps Hellenika (1909) – Theopompos' Hellenerne.
  • Der Papyrosfund in Elephantine (1912) – papyrusoppdagelsen fra Elephantine.
  • Ursprung und Geschichte der Mormonen (1912) – mormonernes opprinnelse og historie
  • Nordamerika und Deutschland (1915) – Nord-Amerika og Tyskland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Meyer, Eduard», The Encyclopedia Americana (1920)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]