Eco-innovation

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Eco-innovation er utviklingen av produkter og prosesser som bidrar til bærekraftig utvikling, gjennom kommersiell anvendelse av kunnskap som fremkaller direkte eller indirekte økologiske forbedringer. Dette inkluderer en rekke relaterte ideer, fra miljøvennlig teknologiske fremskritt, til sosialt akseptable innovative veier mot bærekraft. Forskningsfeltet som søker å forklare hvordan, hvorfor og hvor hyppig nye "økologiske" ideer og teknologi sprer seg kalles miljøinnovasjonsdiffusjon.

Konsept[rediger | rediger kilde]

Ideen om øko-innovasjon er ganske ny.[1] En av de første opptredenene i litteraturen var i en bok Av Claude Fussler Og Peter James.[2] I En senere artikkel definerte Peter James øko-innovasjon som "nye produkter og prosesser som gir kunde-og forretningsverdi, men reduserer miljøpåvirkningen betydelig".[3] Klaus Rennings[4] benytter begrepet øko-innovasjon for å beskrive tre typer endringer knyttet til bærekraftig utvikling: teknologisk, sosial og institusjonell innovasjon.

Øko-innovasjon kalles noen ganger "miljøinnovasjon", og er ofte knyttet til miljøteknologi, øko-effektivitet, økodesign, miljødesign, bærekraftig design, eller bærekraftig innovasjon. Mens begrepet "miljøinnovasjon" brukes i lignende sammenhenger som "øko-innovasjon", brukes de andre begrepene mest når det refereres til produkt- eller prosessdesign, og når fokuset er mer på de teknologiske aspektene ved øko-innovasjon i stedet for de samfunnsmessige og politiske aspektene. Økovasjon er prosessen der virksomheten vedtar økologisk innovasjon for å skape produkter som har en generativ natur og er resirkulerbare.

Som et teknologisk begrep[rediger | rediger kilde]

Den vanligste bruken av begrepet "øko-innovasjon" er å referere til nyskapende produkter og prosesser som reduserer miljøpåvirkningen, uavhengig av om hovedmotivasjonen for utviklingen eller distribusjonen er miljømessig eller ikke.[5] Dette brukes ofte i forbindelse med øko-effektivitet og øko-design. Ledere i mange bransjer har utviklet innovative teknologier for å arbeide mot bærekraft. Men dette er ikke alltid praktisk, eller håndhevet av retningslinjer og lovgivninger.

Som en sosial prosess[rediger | rediger kilde]

En annen mening som holdes (for eksempel av organisasjonen Eco Innovation) er at denne definisjonen bør suppleres: øko-innovasjoner bør også medbringe større sosial og kulturell aksept. I dette synspynktet, er denne "sosial søylen " som er lagt Til James[6] definisjon nødvendig fordi den bestemmer læringen og effektiviteten av øko-innovasjoner. Denne tilnærmingen gir øko-innovasjoner et sosialt komponent, en status som er mer enn en ny type vare, eller en ny sektor, selv om miljøteknologi og øko-innovasjon er knyttet til fremveksten av nye økonomiske aktiviteter eller grener (f. eks., avfallsbehandling, resirkulering, osv.). Denne tilnærmingen vurderer øko-innovasjon i form av bruk fremfor å vurdere det bare i form av produkter. Den sosiale pilaren knyttet til øko-innovasjon introduserer et styringskomponent som gjør øko-innovasjon til et mer integrert verktøy for bærekraftig utvikling.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Diffusjon[rediger | rediger kilde]

Litteratur innen øko-innovasjoner fokuserer ofte på politikk, forskrifter, teknologi, markeder og faste spesifikke faktorer i stedet for diffusjon. Men forståelsen av diffusjon av øko-innovasjoner har nylig fått mer betydning grunnet det faktum at noen øko-innovasjoner allerede er på et modent stadium. Undersøkelser viser at de fleste kunder har positive holdninger til ulike typer miljøinnovasjoner. Samtidig er adopsjonsratene for løsninger, som blant annet dynamiske strømtariffer fortsatt utilfredsstillende lave.[7] Det kjente "Ikke I Min Bakgård" (NIMBY) begrepet brukes ofte til å beskrive hva først synes å være en forvirrende intensjon-atferds gap mellom høye nivåer av offentlig støtte til øko-innovasjoner, og hyppig ikke-engasjement eller til og med lokal fiendtlighet mot spesifikke prosjektforslag.[8] Sosialpsykologi og økonomiske atferdsmodeller kan og bør brukes til å overvinne disse utfordringene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Díaz-García, Cristina; González-Moreno, Ángela; Sáez-Martínez, Francisco J. (2015). «Eco-innovation: insights from a literature review». Innovation: Management, Policy & Practice. 17 (1): 6–23. doi:10.1080/14479338.2015.1011060. 
  2. ^ Fussler, C. & P. James, 1996; Driving Eco-Innovation: A Breakthrough Discipline for Innovation and Sustainability, Pitman Publishing: London, 364 p.
  3. ^ James, P., 1997; 'The Sustainability Circle: a new tool for product development and design', Journal of Sustainable Product Design 2: 52:57, http://www.cfsd.org.uk/journal
  4. ^ Rennings, Klaus (2000). «Redefining innovation - eco-innovation research and the contribution from ecological economics». Ecological Economics. 32 (2): 319–332. doi:10.1016/S0921-8009(99)00112-3. 
  5. ^ Carrillo-Hermosilla, J., del Rio, P. & Könnölä, T., 2009; Eco-Innovation: When Sustainability and Competitiveness Shake Hands, Palgrave Mcmillan: Hampshire, 256 p.
  6. ^ James, P., 1997; 'The Sustainability Circle: a new tool for product development and design', Journal of Sustainable Product Design 2: 52:57, http://www.cfsd.org.uk/journal
  7. ^ Kowalska-Pyzalska, A. (2015). Social acceptance of green energy and dynamic electricity tariffs - A short review (PDF). 2015 Modern Electric Power Systems (MEPS). ISBN 978-1-5090-3101-6. doi:10.1109/MEPS.2015.7477192. 
  8. ^ Devine-Wright (red.). Renewable energy and the public: from NIMBY to participation. Taylor & Francis. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]