Echternachevangeliene
Echternachevangeliene, også kjent som Willibrord-evangeliene, er evangeliebok fra biblioteket i klosteret Echternach i Luxembourg. Det er et verk preget hiberno-saksisk eller insulær kunst. Tekstbildet er insulær skrift, en middelalderskrift med store bokstaver som hadde sin opprinnelse i Irland, og som siden spredde seg på De britiske øyer og til kontinentet. Evangeliene ble skrevet av den samme skriveren som også skrev angelsaksiske Durham-evangeliene. Denne boken er antagelig gjort på Lindisfarne, enten helt eller delvis, og deretter fraktet til Echternach.[1]
Echternachevangeliene er i dag oppbevart i Bibliothèque Nationale i Paris hvor det illuminerte manuskriptet er katalogisert som MS Lat. 9389.
Historie[rediger | rediger kilde]
Den religiøse kunsten på De britiske øyer ble eksportert med irske og angelsaksiske misjonærer til kontinentet. Med seg fraktet de en del av deres manuskripter som hadde blitt kopiert i deres hjemlands skrivestuer. Disse ble igjen kopiert av munker på kontinentet og innflytelsen fra insulær kunst ble ført videre.
Echternachevangeliene ble antagelig forberedt for den hellige Willibrord (658-739), en munk fra Northumbria i England, karakterisert som «Frisernes apostel» ettersom han virket som misjonær i dagens Nederland. Han hadde blitt utdannet i over ti år i Irland før han reiste som misjonær til Frisland i 690. Echternachevangeliene inneholder en kolofon som forteller at teksten ble kopiert fra et eksemplar som hadde blitt revidert i 558 av Eugippius, abbed ved et kloster i nærheten av Napoli, noe som bekrefter at irske og angelsaksiske skrivere hadde tilgang på manuskripter fra kontinentet.[2]
Willibrords misjon var preget av suksess og han ble utpekt som erkebiskop av friserne av pave Sergius I i 695 og opprettet sitt sete i Utrecht. Tre år senere grunnla han benediktinerklosteret i Echternach. Dette klosteret ble et betydningsfylt kunstneriske senter som frambrakte mange vakre illuminerte evangeliebøker i sitt scriptorium, skrivestue. Echternachevangeliene ble produsert på samme tid som Durham-evangeliene og Lindisfarne-evangeliene, og både Echternachevangeliene og Durham-evangeliene ble sannsynligvis produsert av den samme skriveren, og det er også en del likheter i teksten i evangeliene fra Lindisfarne og Durham, noe som kan være en antydning om at den samme skriveren korrigerte dem begge kort tid etter at de ble skrevet.[2]
Som med Durrow-boken er evangelistene i Echternachevangeliene representert med symboler framfor portretter. Eksempelvis er symbolet til Matteus meget stilisert hvor hans kropp er formet i en rekke med løkker hvor hans bleke ansikt og små føtter er festet til. Evangelisten Markus er vist med løven som var hans tradisjonelle symbol, og den har i sine buete form en viss likhet med piktiske steinmonumenter, skjønt dens mer elegante steiling viser kanskje inspirasjon fra andre kilder.[2]
Det kan merkes at symbolet for evangelisten Matteus, et menneske, har en ramme som fylt med flettverkmønstre, men de andre symbolene har tomme rammer. Hvert symbol har forøvrig har sin relative motpart i Durrow-boken.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ An Introduction to Anglo-Saxon Manuscripts, Fathom: The great Gospel-books Arkivert 3. januar 2011 hos Wayback Machine.: «Three splendid Gospel-books were also produced at Lindisfarne: the Durham and Echternach Gospels, both the work of an artist-scribe termed the 'Durham-Echternach Calligrapher', thought to be an elder contemporary and possible master of Eadfrith, the maker of the third such book, the Lindisfarne Gospels.»
- ^ a b c «The Echternach Gospels», Visual-arts-cork.com
- ^ «Irish and Hiberno-Saxon Art»: The Echternach Gospels[død lenke]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- De Hamel, Christopher (1986): A History of Illuminated Manuscripts. Boston: David R. Godine.
- Netzer, Nancy (1994): Cultural interplay in the eighth century: the Trier Gospels and the making of a scriptorium at Echternach (via Google Books), Cambridge University Press