Hopp til innhold

Dyrebrøl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dyrebrøl er kraftige vokale lyder som produseres av ulike dyr, ofte med lav frekvens og høy lydstyrke. Brøl brukes vanligvis i kommunikasjon over lange avstander, som i sammenhenger som territoriemarkering, tiltrekning av partnere og sosial dominans.

Biologisk funksjon

[rediger | rediger kilde]

Mange dyr benytter brøl som en del av sin kommunikasjon, særlig i situasjoner som krever at budskapet når over store avstander eller trenger gjennom støy i miljøet. Hos arter som løve, elefant og blåhval spiller brølet en viktig rolle i reproduktiv atferd, territorielt forsvar og sosial samhandling. For eksempel bruker hanner av mange pattedyr brøl for å vise styrke og skremme rivaler i parringssesongen.[1]

Brøl kan også påvirke andre arter enn den som lager lyden. Flere studier har vist at lavfrekvente, kraftige lyder kan utløse fryktrespons hos ulike dyr, inkludert mennesker. Dette skyldes at dype, brummende lyder ofte assosieres med fare, store rovdyr eller jordskjelvlignende vibrasjoner i underbevisstheten. Hos mennesker kan brøl fremkalle autonom aktivering – økt puls, høyere muskelspenning og fokusering av oppmerksomhet – som en del av en medfødt reaksjon på trussel.[2]

Anatomi og tilpasninger

[rediger | rediger kilde]

Løver og tigre har unike stemmebånd som er flate og firkantede, i motsetning til de typisk runde stemmebåndene hos andre pattedyr. Denne formen tillater stor vibrasjonsflate og lav grunnfrekvens med lavt lufttrykk.[3] Det gjør dem i stand til å lage brøl som er både dype og energibesparende – en viktig fordel når dyret skal rope mange ganger i løpet av kort tid.

Blåhvalens lavfrekvente "brøl" under vann er mulig fordi hele kroppen fungerer som et enormt resonanssystem. Hvalens stemmesystem er ikke fullt ut forstått, men det antas at lydgenereringen skjer ved hjelp av luftstrømmer over spesialiserte strukturer i nesehulen, med forsterkning i de store kroppshulene.[4]

Eksempler på dype dyrebrøl

[rediger | rediger kilde]

Tabellen under viser en sammenligning av frekvens og lydstyrke for noen av de mest lavfrekvente og kraftige dyrebrølene som er dokumentert:

Art Frekvensområde (Hz) Lydstyrke (dB SPL) Kommentar
Blåhval 10–40 opptil 188 Laveste og kraftigste registrerte dyrelyd[5]
Finhval 16–40 opptil 186 Lavfrekvent sang som bærer langt under vann[6]
Afrikansk elefant 14–35 opptil 117 Bruker infralyd for langdistansekommunikasjon[7]
Løve 36–81 opptil 114 Brølet bærer opptil 8 km og markerer territorium[8]
Tiger 18–60 opptil 110 Lavfrekvent brøl som også kjennes fysisk[9]

Lignende vokaliseringer

[rediger | rediger kilde]

Ulver og hunder benytter uling, bjeffing og knurring i territorielle og sosiale sammenhenger. Ulvens uling ligger ofte i området 400–1000 Hz og brukes til å samle flokken eller advare rivaler.[10]

Bjørner kan lage lavfrekvente knurr og brum under trusler, men mangler de spesialiserte stemmebåndene som muliggjør ekte brøl.[11]

Flodhester utgjør et spesielt tilfelle, da de er i stand til å produsere svært dype, gryntende lyder, også under vann. Enkelte av disse lydene ligger i det lavfrekvente området (rundt 20 Hz), men flodhestens lyder er vanligvis kortere og mindre tonalt organiserte enn brølene til de klassiske brølende artene.[12]

Eksempler på lignende vokaliseringer:

Art Vokaliseringstype Frekvensområde (Hz) Lydstyrke (dB SPL) Funksjon
Gråulv Uling 400–1000 ca. 90–100 Langdistanse signal til flokk eller rivaler[13]
Hund Bjeffing / knurring 500–2000 ca. 85–100 Varsling, lek, forsvar eller aggresjon[14]
Brunbjørn Knurring / brum 200–800 ca. 90–100 Trussel og forsvar under konfrontasjon[15]
Flodhest Brumming / snøft 20–500 ca. 105–115 Territorielle og sosiale signaler, også under vann[16]
Havert (gråsel) Brumming / rop 100–1000 ca. 100 Territorielt og parringsrelatert[17]
Bavian Bjeff / rop 300–900 ca. 95 Sosial organisering og trusseladferd[18]
Kråke Skjærende rop 800–2000 ca. 85–95 Varsling og sosial kontakt[19]


Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Charlton, B. D., Reby, D., & McComb, K. (2009). "Female perception of size-related formant shifts in red deer, Cervus elaphus." Animal Behaviour, 77(2), 371–378.
  2. ^ Blumstein, D. T., et al. (2010). "Do animal vocalizations evoke responses in humans? A test with children's cries." Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 277(1697), 2991–2996.
  3. ^ Titze, I. R., Riede, T., & Mau, T. (2010). "Predicting achievable fundamental frequency ranges in vocalization across species." PLoS Comput Biol, 6(6), e1000892.
  4. ^ Cummings, W. C., & Thompson, P. O. (1971). "Underwater sounds from the blue whale." J. Acoust. Soc. Am., 50(4B), 1193–1198.
  5. ^ Cummings, W. C., & Thompson, P. O. (1971). Underwater sounds from the blue whale. The Journal of the Acoustical Society of America, 50(4B), 1193–1198.
  6. ^ Watkins, W. A., Tyack, P., Moore, K. E., & Bird, J. E. (1987). Seasonality and distribution of whale sounds in the North Atlantic. The Journal of the Acoustical Society of America, 82(2), 577–593.
  7. ^ Poole, J. H., Payne, K., Langbauer Jr, W. R., & Moss, C. J. (1988). The social contexts of some very low frequency calls of African elephants. Behavioral Ecology and Sociobiology, 22(6), 385–392.
  8. ^ Hast, M. H. (1989). The roar of the lion. Scientific American, 261(6), 94–101.
  9. ^ Karpf, A. (2006). The Human Voice: The Story of a Remarkable Talent. Bloomsbury Publishing.
  10. ^ Mech, L. D. (1970). The Wolf: The Ecology and Behavior of an Endangered Species. University of Minnesota Press.
  11. ^ Harrington, F. H., & Asa, C. S. (2003). Bear communication. I G. A. Feldhamer, B. C. Thompson & J. A. Chapman (Red.), Wild Mammals of North America (s. 534–547). Johns Hopkins University Press.
  12. ^ Maust-Mohl, M., Soltis, J., Reiss, D., & Brady, A. (2015). Low-frequency communication by hippopotamuses. Animal Behaviour, 106, 107–117.
  13. ^ Mech, L. D. (1970). The Wolf: The Ecology and Behavior of an Endangered Species. University of Minnesota Press.
  14. ^ Yin, S. (2002). A new perspective on barking in dogs. Journal of Comparative Psychology, 116(2), 189–193.
  15. ^ Harrington, F. H., & Asa, C. S. (2003). Bear communication. I G. A. Feldhamer, B. C. Thompson & J. A. Chapman (Red.), Wild Mammals of North America (s. 534–547). Johns Hopkins University Press.
  16. ^ Maust-Mohl, M., Soltis, J., Reiss, D., & Brady, A. (2015). Low-frequency communication by hippopotamuses. Animal Behaviour, 106, 107–117.
  17. ^ Van Parijs, S. M., Hastie, G. D., & Thompson, P. M. (2003). Individual and geographical variation in display behaviour of male harbour seals in Scotland. Animal Behaviour, 65(3), 729–738.
  18. ^ Fischer, J., Hammerschmidt, K., & Todt, D. (2001). Acoustic features of male Barbary macaque loud calls: A signal of social status? Ethology, 107(5), 435–450.
  19. ^ Marler, P. (2004). Bird calls: a cornucopia for communication. In P. Marler & H. Slabbekoorn (Eds.), Nature’s Music: The Science of Birdsong (s. 132–177). Elsevier.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dyrebrøl&oldid=25140716»