Dublin-forordningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

██ Dublin-forordningen og EU-Danmark-avtalen

██ EU-Danmark-avtalen

██ Land utenfor EU som har innført forordningen

Dublin-forordningen (Forordning nr. 604/2013, nå Dublin III-forordningen, tidligere Dublin II-forordningen og Dublin-konvensjonen) er en EU-forordning som fastsetter kriteriene og prosedyrer for avgjørelse av hvilken av Den europeiske unions (EU) medlemsstater som er ansvarlige for å behandle asyslsøkere, som søker internasjonal beskyttelse i overenstemmelse med Flyktningkonvensjonen samt EUs kvalifikasjonsdirektiv.[1] Forordningen er en hjørnesten i Dublin-systemet, som består av Dublin-forordingen og Eurodac-forordningen, som etablerer et felles europeisk fingeravtrykksregister for illegale innvandrere i EU. Dublin-forordningen har til formål «hurtig å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig [for behandling av asylsøknader]»,[2] og gir dermed andre medlemsstater mulighet for å sende en asylsøker tilbake til den ansvarlige medlemsstaten. Normalt vil den ansvarlige medlemsstaten være staten hvorigjennom asylsøkeren først kom inn i EU.

Målsetninger og kritikk[rediger | rediger kilde]

Et av hovedformålene med Dublin-forordningen er å forhindre en asylsøker i å fremme asylsøknader i flere medlemsstater, såkalt «asyl-shopping». Et annet mål er å redusere antallet «reisende» asylsøkere som er sendt fra medlemsstat til medlemsstat. Det land som asylsøkeren først søker om asyl i er ansvarlig for enten å innvilge eller avslå asyl, og søkeren får ikke gjenstarte prosessen i en annen jurisdiksjon.

Ifølge Dublin-forordningen skal en asylsøker søke om asyl i det første EU-land vedkommende ankommer til, og hvis han eller hun krysser grensen til et annet EU-land etter å være registrert med fingeravtrykk, vil vedkommende returneres til det første EU-landet igjen. Kritikere mener at denne ordningen legger et forholdsvis stort press på de land som utgjør EUs yttergrenser, fordi disse som regel vil være de(t) første land som asylsøkere ankommer til.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Høsten 2015 brøt Dublin-forordningen i praksis sammen, da medlemsland som Ungarn, Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland og Hellas sluttet å håndheve den.[trenger referanse] Under den europeiske migrasjonskrisen ga disse medlemslandene i september eller oktober 2015 helt opp å registrere og sjekke innvandreres identitet, særlig dersom migrantene var på vei til et annet land som kunne overta forpliktelsen og kostnaden med asylmottaket.[trenger referanse]

Anvendelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Dublin-forordningen III trådte i kraft 1. januar 2014. Utlendingsloven paragraf 32 fikk et nytt fjerde ledd som gjør forordningen til norsk lov. Også andre paragrafer i utlendingsloven og utlendingsforskriften har fått endringer, og Utlendingsdirektoratets retningslinjer er også oppdatert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]