Drapene på Hopseidet
Drapene på Hopseidet i Gamvik i Finnmark skjedde 6. mai 1945 under avslutningen av den andre verdenskrig i Norge da seks sivile, ubevæpnede fiskere ble torturert og skutt av tyske soldater. Soldatene var fra Marine-Einsatz-Kommando 35 i Harstad og ble landsatt fra de to tyske ubåtene U-318 og U-992. Dette var en spesialstyrke som var trent for innsetting bak fiendens linjer.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Bakgrunnen for operasjonen var at de tyske myndighetene trodde at Hopseidet var et område hvor det ble drevet styrkeoppbygging fra norsk, britisk og sovjetisk side for et angrep mot tyske linjer sør for Lyngenfjorden. Operasjonen var planlagt og igangsatt allerede i februar 1945 og ordren kom fra Berlin.
Hendelsesforløp[rediger | rediger kilde]
Nordmannen Ivar Øye ble tatt til fange tidlig i operasjonen og brukt som kjentmann.
På Hopseidet var det en norsk observasjonspost med tre politisoldater, ledet av vaktsjef korporal Ivar Lorang Larsen. De seks fiskerne ble bedt om å bistå med vakthold, men uten at de fikk utlevert våpen. Observasjonsposten var bare oppsatt med en revolver, en maskinpistol og to gamle geværer. Det ble en kort og intens skuddveksling, hvoretter den norske styrken trakk seg tilbake. En stund etter denne skuddvekslingen returnerte de seks fiskerne til sine familier og ble tatt av de tyske styrkene. Nordmannen Sigurd Fermann ble deretter øyenvitne til det som skjedde.
En mor og ni barn oppholdt seg i en fjøskjeller. De ble funnet under razziaen og moren ble voldtatt. Moren og ungene ble deretter forsøk drept ved at det ble kastet en håndgranat gjennom et vindu og inn i kjelleren, men den gikk ikke av og moren kastet den ut igjen hvorpå den tyske soldaten flyktet.[1]
I alt ble seks ubevæpnede fiskere skutt og drept.
De drepte[rediger | rediger kilde]
- Leonard Eriksen, 35 år
- Einar Mikalsen, 47 år
- Johan Mikalsen, 18 år
- Harald Kristiansen, 39 år
- Henry Kristiansen, 16 år
- Reidar Karlsen, 17 år
Dagen etter hørte Caroline Mikalsen at noen ropte om hjelp på den andre siden av fjorden. Hun tok robåten og rodde over og fant fiskeren Mathis Persen som hadde klart å komme seg unna til tross for at han var såret i kneet. Hun bar ham til båten og fikk han over fjorden. Tilbake pleiet hun ham til de fikk tak i lege.
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Drapene ble etterforsket av norsk politi etter den tyske kapitulasjonen, og den ene av de involverte (en premierløytnant i den tyske kriegsmarine) var allerede på dette tidspunktet identifisert som den som sannsynligvis hadde skutt fiskerne. Vedkommende var internert i Norge, men det lyktes ikke norske myndigheter å finne ham. Saken ble senere henlagt etter bevisets stilling.
I 1967 kom statsadvokat Palle Duhn til Norge for å se etter naziforbrytelser. Han representerte «Det tyske Sentralkontoret for etterforskning av naziforbrytelser» og fikk høre om hendelsen på Hopseidet. De tyske myndighetene sporet deretter opp de involverte og det ble reist sak mot to av de tyske soldatene. Deriblant ble vedkommende som tidligere hadde vært ettersøkt identifisert og pågrepet i Unterpfaffenhofen. De fleste av de andre involverte ble også sporet opp, men påstod at vedkommende handlet i selvforsvar etter at han hadde blitt angrepet av fiskere bevæpnet med kniver. Saken ble henlagt i 1969.
Det norske forsvarsdepartementet meldte i 2015 at bakgrunnen for hendelsen skal utredes.[2]
På Hopseidet står et minnesmerke med navn på dem som ble drept.[3]
Fotnoter[rediger | rediger kilde]
- ^ Hendelsesforløpet med granaten er fortalt på to vis, her gjengis beskrivelsen til et av barnene som var i kjelleren.
- ^ NRK: – Tragedien ligger som ei klam hånd over fjorden, publisert 16. april 2015.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. mai 2015. Besøkt 6. mai 2015.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jacobsen, Alf R.; Til siste slutt : skjebnedrama i krigens avsluttende fase (2005) ISBN 82-03-23295-7
- Oppdahl, Anders; Fjellheim, Skjalg; Drept og Glemt, Dagbladet, 31. oktober 2004, side 21, del 1 [1]
- Lillelien, Per; Far og bror skutt av tyskerne, VG, 4. mai 1995 [2]