Dorothe Engelbretsdatter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dorothe Engelbretsdatter
Dorothe engelbretsdatter.jpg
Født16. januar 1634[1]Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Død19. februar 1716[2][1]Rediger på Wikidata (82 år)
BergenRediger på Wikidata
Ektefelle Ambrosius HardenbeckRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lyriker, skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
SpråkNorsk[3]
SjangerSalme

Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) fra Bergen var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev. I Norsk Salmebok (1985) var to av hennes salmer tatt med: «Dagen viker og går bort» fra 1678 og «Når verden med sin vrede sviker» fra 1681. Bare den første av disse to er med i Norsk salmebok 2013.

Dorothe Engelbretsdatter regnes som den første norske forfatter som fikk «diktergasje»,[4] og blant de første som hadde forfatterskapet som yrke. Det hjalp at hun i 1682 fikk kongelig privilegium («copyright») i ti år med enerett til å å utgi sin egen diktning, forlenget med nye ti år fra 1692.[5] I tillegg hadde kongen innvilget henne livsvarig skattefritak da hun ble enke i 1684.[6] Forfatterskapet ble verdsatt både i Danmark og Norge.[7]

Liv[rediger | rediger kilde]

Tittelkobberet på førsteutgaven av Dorothe Engelbretsdatters bok Taare-Offer

Faren, Engelbret Jørgenssøn, var rektor og sogneprest ved Bergen domkirke. I 1647 reiste Dorothe til København, der hun skal ha oppholdt seg i tre år. I København giftet hun seg atten år gammel med sin fars kapellan, Ambrosius Hardenbeck (1621–1683), som var sønn av en tysk organist i Bergen.[6]

Dorothe fikk ni barn sammen med Ambrosius. Sju av disse barna var allerede døde da Dorothe i 1678 gav ut sin første bok. Etter at ektamennen døde, mistet hun kontakten med de to siste av barna. Det yngste av dem døde under krigen i Tyrkia. Også den eldste reiste til utlandet. I Bergen Billedgalleri fantes et portrett av hennes sønn Engelbrecht Ambrosius Hardenbeck, malt av Hendrik Krock, og påført opplysningen at Engelbrecht var «berømmelig for sine mange Aaars udenlands langvarige Reiser» – i 1717 hadde han vært borte fra Norge i 26 år.

Som tenåring var Ludvig Holberg i et par år Dorothes nærmeste nabo. Han bodde da hos sin morbror og pleiefar Peder Lem, like overfor Domkirken i huset ved siden av Dorothe. Beundringen Holberg viser henne i sin Bergens beskrivelse, kan nok spores tilbake til den tiden da han kjente henne personlig, og hun kan ha vakt hans reiselyst med sine beretninger om sønnen Engelbrechts utenlandsreiser.Nordahl-Olsen, Joh. (1905). Ludvig Holberg i Bergen. Bergen: John Grieg. s. 50-51. 

I 1702 brant huset hennes ned i storbrannen i Bergen 19. mai. To år senere kom kong Frederik IV til Bergen, og Dorothe ga ham et dikt der hun bad om hjelp til å få et nytt hus. Da dette ikke hjalp, sendte hun et brev til Bergens øvrighet og fortalte om sin situasjon. I 1712 ble hun eier av et hus ved bispebrønnen. Dette Dorothe Engelbretsdatters hus ble i 1962 flyttet til friluftsmuseet Gamle Bergen Museum.[8] Dorothe døde i 1716, 82 år gammel, og ble gravlagt i koret i Domkirken.

Tittelsiden av Taare-Offer (1685).

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Dorothe beskrives som den første store kvinnelige salmedikteren i Danmark-Norge som påtar seg en representativ og forkynnende dikterstemme.[9] Sentrale tema er det moralske her og nå, og det forestående møtet med Gud. I hennes diktning er ikke melankolien tilbakeskuende, men en lengsel etter å møte Gud.[10]

Den første samlingen av åndelige sanger, Siælens Sang-Offer, regnes som hennes hovedverk. Den utkom i sju utgaver i hennes egen levetid, og i hver ny utgave reviderte hun tekstene og tilføyde nye tekster.[9] En sammenligning av versjonene viser at hun utviklet en strammere og mer presis metaforbruk over tid.[11]

Mens hun sørget over mannens død i 1863, skrev hun den store diktsyklusen Taare-Offer, som har motiv fra Lukas-evangeliet, kapittel 7,36-50 («synderinnen i fariseernes hus»), med forbilder i en tysk andaktsbok av Heinrich Müller.

Da Landstad utgav sin kirkesalmebok i 1869, inkluderte han Dorothes salmer. I Landstads reviderte finner vi fremdeles fire av dem. Mest kjent er trolig Aftensang, som i moderne versjon heter Dagen viker og går bort.[12]

Ettertiden har vurdert henne ulikt. Hun ble nedvurdert en periode,[13] men salmene levde og ble brukt som «folke-eie».[14] Det er kjent nærmere femti folkemelodier til hennes salmetekster.[14]

Hennes verk[rediger | rediger kilde]

  • Siælens Sang-Offer (1678)
  • Taare-Offer (1685)
  • Om det evige liv
  • Gravskrift
  • Aftensalme

Hennes samlede skrifter ble utgitt i to bind i 1955–56,[15][16] og gjenutgitt i 1999.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b CERL Thesaurus, CERL-ID cnp01360994, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ nbl.snl.no, besøkt 1. mars 2016
  3. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb131727923; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 131727923.
  4. ^ Beyer, Harald (1996). Norsk litteraturhistorie. [Oslo]: Tano Aschehoug. s. 78. ISBN 8251833809. 
  5. ^ Inger Vederhus (1988). «Den første 'Hun Poet J Arve Kongens Lande' : Dorothe Engelbretsdatter». Norsk kvinnelitteraturhistorie. Bind 1. Oslo: Pax. s. 19-26. ISBN 8253014333. 
  6. ^ a b (no) Dorothe Engelbretsdatter i Norsk biografisk leksikon
  7. ^ Aasen, Elisabeth (1986). Kvinners spor i skrift : supplement til norsk litteraturhistorie. Oslo: Samlaget. s. 30-33. ISBN 8252128432. 
  8. ^ Dahl, Willy (2000). Fortellingen om Bergen. Eide forl. ISBN 8251405505. 
  9. ^ a b Inger Vederhus. «Kieck i Pennen, kieck i Bleck» I: Nordisk kvindelitteraturhistorie, bind 1. 1993. Side 163-75
  10. ^ Inger Vederhus (1995). «"Saa foor han Melancholisk frem" : sentrale biletkrinsar i salmar av Dorothe Engelbretsdatter». Kirke og kultur; nr 1, 1995. Oslo: Universitetsforlaget. s. 45-56. 
  11. ^ Laila Akslen Kvalbein (1970). Feminin barokk : Dorothe Engelbretsdotters liv og diktning. Oslo: Universitetsforlaget. s. 118. 
  12. ^ Rynning, Paul Emil (1967). Norsk salmeleksikon. Samlaget. 
  13. ^ Billedgallerie for Fruentimmer, indeholdende Levnetsbeskrivelser over berømte og lærde danske, norske og udenlandske Fruentimmere. Trykt hos Morthorstes Enke. 1793. s. 127-128. «Imidlertid blev hun høit anseet i den Tid, da riim blev taget for poesie» 
  14. ^ a b Kjellberg, Reidar (1976). «Dorothe – den Bergens Debora». Ord og tegn. [Oslo]: Gyldendal. s. 31-39. 
  15. ^ Dorothe Engelbretsdatter (1955). Samlede skrifter. 1 : Siælens sang-offer. Oslo: Aschehoug. 
  16. ^ Dorothe Engelbretsdatter (1956). Samlede skrifter. 2 : Taare-offer ; Siste sanger ; Viser og rimbrev. Oslo: Aschehoug. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]