Donnerfølget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skannet dagbokside fra Bancroftbiblioteket, teksten lyder, på originalspråket engelsk: «Thursd. 25th froze hard last night fine & sunshiny to day wind W. Mrs Murphy says the wolves are about to dig up the dead bodies at her shanty, the nights are too cold to watch them, we hear them howl -- -- Frid 26th froze hard last night to day clear & warm Wind S: E: blowing briskly Marthas jaw swelled with the toothache: hungry times in camp, plenty hides but the folks will not eat them we eat them with a tolerable good apetite. Thanks be to Almighty God. Amen Mrs Murphy said here yesterday that thought she would Commence on Milt. & eat him. I dont that she has done so yet, it is distressing. The Donnos told the California folks that they commence to eat the dead people 4 days ago, if they did not succeed that day or next in finding their cattle then under ten or twelve feet of snow & did not know the spot or near it, I suppose they have done so ere this time»
Den 28. siden i Patrick Breens dagbok, hvor han skriver ned observasjonene sine i slutten av februar 1847, blant annet «Fru Murphy sa i går at hun trodde hun ville fortsette med Milt & ete ham. Jeg tror ikke hun har gjort det enda, det gjør meg bekymret» (på originalspråket engelsk: «Mrs Murphy said here yesterday that thought she would Commence on Milt & eat him. I dont that she has done so yet, it is distressing»).

Donnerfølget (engelsk: the Donner party) var en gruppe amerikanske nybyggere som migrerte fra Midtvesten til California i vogntog 1846–1847. Flere uhell forsinket dem, så de snødde inne i Sierra Nevada-fjellene og ble nødt til å tilbringe vinteren der. Dette førte til at mange døde av sult og sykdommer, og enkelte måtte ty til kannibalisme for å overleve. Til tross for tre redningsforsøk overlevde kun 48 av de opprinnelige 87 medlemmene i følget.

Donnerfølget forlot MissouriOregonruten (engelsk: the Oregon Trail) våren 1846, i hælene av mange andre nybyggerfamilier som forsøkte å gjennomføre den samme reisen. Reisen vestover tok vanligvis mellom fire og seks måneder, men Donnerfølget ble forsinket da de valgte å følge en ny rute, the Hastings Cutoff (norsk: «Hastingssnarveien»). Snarveien omgikk etablerte veifar og krysset i stedet Wasatchfjellene, en del av Rocky Mountains, og Great Salt Lake-ørkenen i dagens Utah. Det øde og ulendte terrenget, og vanskelighetene de seinere støtte på da de reiste langs Humboldtelven i dagens Nevada, førte til tap av mange kyr og vogner, og splittelse innad i gruppen.

Tidlig i november hadde nybyggerne kommet frem til Sierra Nevada-fjellene, men snødde inne nær Truckee Lake (nå Donner Lake), høyt oppe i fjellene. De begynte å gå faretruende tomme for mat, og i midten av desember gikk noen av dem videre til fots for å hente hjelp. Folk fra California prøvde å nå dem, men den første redningsgruppen nådde ikke frem før midten av februar 1847. Historikere har beskrevet episoden som en av de mest fascinerende tragediene i Californias historie, og i utvandringshistorien til USAs vestkyst.[1][2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tegning som viser flere telt og overdekte vogner i en leir på bredden til Humboldtelven i vestre Nevada. Menn og kvinner lager mat over åpen ild, henter vann, og legger ut sovematter. I forgrunnen, inni en overdekt vogn, gjør et par kur til hverandre. Jenks og selskapet hans nådde frem hit på fredag 22. juli 1859.
En leir med telt og overdekte vogner ved Humboldtelven i Nevada, 1859

I løpet av 1840-tallet økte antallet nybyggere i USA som reiste for å bosette seg i Oregonterritoriet eller California dramatisk. På den tiden var det kun mulig å komme dit via en lang sjøreise eller en krevende reise landveien gjennom det ville vesten. Enkelte så på California som et sted hvor det ville være mulig å leve i en katolsk kultur;[3] andre ble tiltrukket av vestkystens gryende økonomiske muligheter, eller troen på at kontinentet mellom Atlanterhavet og Stillehavet tilhørte europeisk-amerikanere og at de burde befolke det (såkalt manifest destiny).[4] De fleste vogntogene fulgte Oregonruten fra utgangspunktet i Independence, Missouri til det nordamerikanske vannskillet. Dagsetappene var på omtrent 24 kilometer (15 miles)[5] og reisen tok vanligvis mellom fire og seks måneder.[6] Ruten fulgte vanligvis elver til South Pass, et fjellpass i dagens Wyoming, som det var relativt lett å komme gjennom med vogner.[7] Derfra kunne nybyggerne velge mellom flere ruter for å komme videre.[8]

Lansford Hastings, en tidlig utvandrer fra Ohio til vestkysten, dro til California i 1842 og så hvor lovende det uutviklede landet var. For å oppmuntre nybyggere til å komme ga han ut The Emigrants' Guide to Oregon and California (bokmål: «Utvandrerens gaid til Oregon og California»).[9] Han foreslo et alternativ til den vanlige Oregonruten gjennom Snake River Plain i Idaho, nemlig en mer direkte (men lengre) rute gjennom the Great Basin, som gikk gjennom Wasatchfjellene og Great Salt Lake-ørkenen.[10] Hastings hadde ikke prøvd sin egen foreslåtte snarvei før tidlig i 1846, da han reiste fra California til Fort Bridger. Fort Bridger var en liten forsyningsstasjon under ledelse av Jim Bridger og parteren Louis Vasquez i Black Fork, Wyoming. Hastings bodde her for å prøve å overbevise reisende om å ta av sørover langs den foreslåtte snarveien hans.[9] I 1846 var Hastings kun den andre personen som beviselig hadde krysset den sørlige delen av Great Salt Lake-ørkenen men ingen av disse to hadde reist med vogner.[10][note 1]

Det som kan sies å være den vanskeligste delen av reisen til California var de siste 160 km (100 miles) gjennom Sierra Nevada. Fjellkjeden har fem hundre topper over 3,700 meter (12,000 feet)[11] og det faller mer snø enn i de fleste andre fjellområdene i Nord-Amerika, på grunn av høyden over havet og nærheten til Stillehavet. Østsiden av fjellkjeden er svært bratt.[12] Det var viktig at et vogntog reiste på riktig tidspunkt fra Missouri, for at det skulle unngå å bli stående fast i gjørma forårsaket av regnet om våren, eller i snøfonner i fjellene fra September og utover. Trekkdyrene måtte også ha nok gress å ete på veien, så det spilte også inn for avreisetidspunktet.[13]

Familiene[rediger | rediger kilde]

Våren 1846 hadde nesten fem hundre vogner reist vestover fra Independence.[14] Av de bakerste[15] var en gruppe på ni vogner med 32 medlemmer av familiene Reed og Donner, og deres ansatte. De reiste 12. mai.[16] George Donner var født i North Carolina, og hadde steg for steg flyttet vestover til Kentucky, Indiana og Illinois, med et årsopphold i Texas.[17] I 1846 var han rundt 60 år gammel, og bodde i nærheten av Springfield, Illinois. Sammen med ham var kona Thamsen (44 år), deres tre døtre Frances (6), Georgia (4) og Eliza (3) og Georges døtre fra et tidligere ekteskap: Elitha (14) og Leanna (12). Georges yngre bror Jacob (56) var også med, med kona Elizabeth (45), stesønnene Solomon Hook (14) og William Hook (12), og fem barn: George (9), Mary (7), Isaac (6), Lewis (4) og Samuel (1).[18] I tillegg reiste følgende oksekjørere sammen med dem: Hiram O. Miller (29), Samuel Shoemaker (25), Noah James (16), Charles Burger (30), John Denton (28) og Augustus Spitzer (30).[19]

Fotografi av James F. og Margaret (Keyes) Reed, medlemmer av Donnerfølget. Margaret døde omkring 1862, og James i 1874. Originalfotoet finnes i Bancroftbiblioteket, University of California, Berkeley. Ukjent fotograf.
James og Margret Reed

James F. Reed (45) innvandret fra Irland som barn. Med seg på reisen vestover hadde han kona Margret (32), stedatteren Virginia (13), datteren Martha Jane («Patty», 8), sønnene James og Thomas (5 og 3) og Sarah Keyes, mor til Margret. Sarah Keyes hadde fremskreden tæring (tuberkulose),[20] og døde i leiren de kalte Alcove Springs. De gravla henne i nærheten, ved siden av veien, med en grå stein med innskriften «Mrs. Sarah Keyes, Died May 29, 1846; Aged 70» (norsk: «Fru Sarah Keyes, døde 29. mai 1846, 70 år gammel»).[21][22] Reed håpte å legge bak seg økonomiske bekymringer, og at klimaet i California ville hjelpe Margret, som hadde hatt helseproblemer i lang tid.[17] Reedfamilien hadde ansatt tre personer til å kjøre oksespannene: Milford («Milt») Elliott (28), James Smith (25) og Walter Herron (25). Baylis Williams (24) ble med som altmuligmann, og søsteren hans, Eliza (25) ble med som kokke.[23]

Etter å ha reist i en uke slo Reed- og Donnerfamiliene seg sammen med en gruppe på 50 vogner som på papiret var under lederskap av William H. Russell.[15] 16. juni hadde de reist 720 km (350 miles), og hadde igjen 320 km (200 miles) før Fort Laramie, Wyoming. De hadde blitt forsinket av regn og økende vannstand i en elv, men Tamsen Donner skrev til en venn i Springfield: «hvis jeg ikke opplever noe betydelig verre enn det jeg allerede har vært gjennom, må jeg si at det vanskeligste er å komme i gang» (original: «indeed, if I do not experience something far worse than I have yet done, I shall say the trouble is all in getting started»).[24][note 2] Lenge etter mintes unge Virginia Reed at hun var «fullt ut lykkelig» (original: «perfectly happy») på den første delen av reisen.[25]

Flere andre familier hang seg på vogntoget langs veien: Levinah Murphy (37), en enke fra Tennessee, var familieoverhode for en familie på tretten personer. De fem yngste barna hennes var John Landrum (16), Meriam («Mary», 14), Lemuel (12), William (10) og Simon (8). Levinahs to gifte døtre og familiene deres ble også med: Sarah Murphy Foster (19), mannen hennes William M. (30) og sønnen Jeremiah George (1); Harriet Murphy Pike (18), mannen hennes William M. (32) og døtrene deres: Naomi (3) og Catherine (1). William H. Eddy (28), vognmaker fra Illinois, reiste med kona Eleanor (25) og barna James (3) og Margaret (1). Breenfamilien bestod av Patrick Breen (51), gårdbruker fra Iowa, kona Margaret («Peggy», 40) og sju barn: John (14), Edward (13), Patrick, Jr. (9), Simon (8), James (5), Peter (3) og 11 måneder gamle Isabella. Naboen deres, den 40 år gamle ungkaren Patrick Dolan, reiste sammen med dem.[26] Den tyske innvandreren Lewis Keseberg (32), kona Elisabeth Philippine (22) ble også med i følget. De hadde med seg datteren Ada (2) og sønnen Lewis Jr., som hadde blitt født underveis.[27] To ungkarer ved navn Spitzer og Reinhardt reiste sammen med et annet tysk par, Wolfingerfamilien. Det ble sagt at Wolfinger'ne hadde mye penger. De hadde også med seg en innleid oksekjører: «Dutch Charley» Burger. En eldre mann kalt Hardkoop reiste sammen med dem. Luke Halloran, en ung mann med tæring, var ikke lengre i stand til å ri. Familiene han hadde reist med hadde ikke ressurser til å ta vare på ham lengre - men George Donner tok over ansvaret for ham ved Little Sandy River, og han satt på i vogna deres.[28]

Hastingssnarveien[rediger | rediger kilde]

For å skape blest om sin egen nye rute («Hastingssnarveien» eller the Hastings Cutoff) sendte Lansford Hastings ryttere med brev til reisende nybyggere. 12. juli ble Reed- og Donnerfamiliene overrakt et slikt brev.[29] Hastings advarte migrantene om mulig motstand fra Mexicanske myndigheter i California, og rådet dem om å slå seg sammen i større grupper. Han hevdet også å ha «funnet frem til en ny og bedre rute til California» (original: "worked out a new and better road to California»), og sa han kom til å vente på Fort Bridger for å gaide migrantene langs den nye snarveien.[30]

Kart som viser hvilken rute Donnerfølget reiste langs.
Kart som viser ruten Donnerfølget brukte. Hastingssnarveien er markert med rødt ("Hastings Cutoff"). Denne «snarveien» forlenget reiseveien med 240 kilometer (150 miles).

Ved Little Sandy River den 20. juli, valgte de fleste i følget å reise videre via den etablerte ruten om Fort Hall. En mindre gruppe bestemte seg for å reiste mot Fort Bridger, og de trengte en leder. De fleste yngre mennene i gruppen var innvandrere fra Europa, og ikke ansett for å være ideelle ledere. James Reed hadde bodd i USA i lengre tid, var eldre, og hadde fartstid i militæret - men han var egenrådig, og hadde ikke gjort seg populær i gruppen. Han ble ansett for å være snobbete og pretensiøs.[31]

Gitt valget mellom Reed og den voksne, erfarne, amerikanskfødte Donner, ble Donner gruppens førstevalg.[32] Gruppemedlemmene var relativt velholdte.[13] Flesteparten manglet erfaringen og kunnskapen til å reise gjennom det tørre og kuperte landskapet. Gruppen hadde også lite kunnskap om hvordan de skulle samhandle med urbefolkningen.[33]

Journalisten Edwin Bryant kom til Blacks Fork en uke før Donnerfølget. Etter å ha reist videre den første delen av ruten ble han bekymret for at den ville komme til å bli vanskelig å traversere for vognene i Donnergruppen, særlig når de var så mange kvinner og barn. Han reiste tilbake til Blacks Fork for å legge igjen advarende brev til flere medlemmer i gruppen om at de ikke burde ta Hastingssnarveien.[34] Da Donnerfølget kom til Blacks Fork den 27. juli hadde Hastings allerede reist, som leder for de førti vognene i Harlan-Young-følget.[30] Fordi Jim Bridgers' handelspost ville gjøre det bedre hvis folk begynte å reise langs Hastingssnarveien, fortalte han følget at snarveien var uproblematisk, uten kupert terreng og fiendtlig innstilte urfolk, og at den ville forkorte reiseveien med 560 kilometer (350 miles). Det ville bli lett å finne vann langs veien, selv om de ville måtte bruke et par dager på å krysse en tørrlagt innsjø på 48–64 km (30–40 miles).

Reed ble veldig imponert over å høre dette og ville gjerne bruke snarveien. Ingen i følget mottok de advarende brevene fra Bryant. I dagboken sin skrev Bryant at han var overbevist om at Bridger med vilje skjulte brevene, dette synet la også Reed seinere for dagen.[30][35][36] I Fort Laramie møtte Reed en gammel venn ved navn James Clyman, han kom reisende fra California. Clyman advarte Reed mot å bruke Hastingssnarveien, han sa vogner ikke kunne bruke den og at informasjonen fra Hastings var unøyaktig.[9] En medreisende nybygger, Jesse Quinn Thornton, reiste deler av veien med Donner og Reed. I boka From Oregon and California in 1848 («Fra Oregon og California i 1848") gav han Hastings betegnelsen "Baron Münchhausen blant reisende i landene her».[37] Ifølge Thornton ble Tamsen Donner «mørk til sinns, trist og motløs» ved tanken på å svinge av fra hovedruten etter råd fra Hastings, som hun anså for å være «en egoistisk eventyrer».[38]

31. juli 1846 forlot reisefølget Blacks Fork etter fire dager med vognreparasjoner og hvile, elleve dager bak Harlan-Young-følget. Donner ansatte en ny oksekjører, og de fikk følge av McCutcheonfamilien, som bestod av 30-årige William, hans 24 år gamle kone Amanda, deres to år gamle datter Harriet, og en 16-åring som het Jean Baptiste Trudeau fra New Mexico. Trudeau hevdet å ha kjennskap til urbefolkningen og terrenget på veien til California.[39]

Wasatchfjellene[rediger | rediger kilde]

Fotografi som viser utsikten fra toppen av Mount Wire ned over Emigration Canyon, Utah.
Utsikt fra toppen av Mount Wire ned over Emigration Canyon, Utah.

Gruppen vendte sørover for å følge Hastingssnarveien. Etter noen få dager fant de at terrenget var mye vanskeligere å reise gjennom enn det som var hevdet. Oksekjørerne måtte låse vognhjulene for å hindre dem i å rulle ned bratte nedoverbakker. Årevis med trafikk langs den vanlige Oregonruten hadde laget et tydelig veifar, mens det var vanskeligere å finne veien langs snarveien. Hastings skreiv ned veianvisninger og hang dem som brev festet til trær. Den 6. august fant gruppen et brev fra ham som oppfordret dem om å vente inntil han kunne vise dem en annen rute enn den Harlan-Young-følget hadde tatt.[note 3] Reed, Charles T. Stanton og William Pike red i forveien for å få tak i Hastings. De støtte på svært vanskelige bergkløfter der kampesteiner måtte flyttes og sidene i kløften gikk bratt ned til en elv i bunnen, en rute som sannsynligvis ville ødelegge vogner. I brevet sitt hadde Hastings lovet å gaide Donnerfølget rundt de vanskeligste strekningene, men han red kun en del av veien tilbake, og ga bare indikasjoner om en generell retning de skulle reise i.[40][41]

Gjengitt i Charles McGlashans History of the Donner Party, publisert 1880. Ifølge McGlashan er dette en reproduksjon av et oljemaleri av Charles Stanton, et medlem av Donnerfølget, og det ble malt i 1844.
Charles Tyler Stanton

Stanton og Pike stoppet for å hvile og Reed vendte alene tilbake til gruppen, fire dager etter at de tre rytterne hadde reist ut. Uten gaiden de hadde blitt lovet måtte gruppen avgjøre om de skulle snu og fortsette å følge den vanlige Oregonruten, følge sporene etter Harlan-Young-følget gjennom det vanskelige terrenget i Weber Canyon, eller bane sin egen vei i retningen Harlan hadde indikert for dem. På oppfordring fra Reed valgte gruppen den nye Hastingsruten.[42] De gjorde dårlig fremgang, bare omtrent 2,4 kilometer (1,5 miles) hver dag. Alle arbeidsføre menn måtte hjelpe til å fjerne buskas, felle trær og flytte stein for å gjøre plass for vognene.[note 4]

Etter hvert ble de tatt igjen av en familie ved navn Graves. Denne familien hadde vært del av den siste gruppen som reiste fra Missouri, hvilket viste at Donnerfølget lå langt bak blant nybyggerne som reiste vestover dette året.[43] Gravesfamilien bestod av 57 år gamle Franklin Ward Graves, hans 45 år gamle kone Elizabeth, barna deres Mary (20), William (18), Eleanor (15), Lovina (13), Nancy (9), Jonathan (7), Franklin, Jr. (5) Elizabeth (1) og en gift datter: Sarah (22) og hennes mann Jay Fosdick (23), og en 25 år gammel oksekjører ved navn John Snyder. De reiste sammen i tre vogner. Nå bestod Donnerfølget av 87 personer, fordelt på 60–80 vogner.[44][45]

Det skulle bli 20. august før de kom til et sted hvor de kunne se ned fra fjellene og ut over Store Saltsjø. Deretter brukte de nesten to uker til på å reise ut av Wasatchfjellene. Mennene begynte å krangle om hvor lurt det hadde vært å velge denne ruten. Noen av de mindre bemidlete familien begynte å gå tomme for mat og forsyninger. Stanton og Pike, som hadde ridd i forveien med Reed, hadde gått seg ville på vei tilbake til følget. Da de ble funnet var de én dag unna å spise hestene sine.[46]

Great Salt Lake-ørkenen[rediger | rediger kilde]

Great Salt Lake-ørkenen

Luke Halloran døde av tuberkulose 25. august. Et par dager senere fant gruppen et ødelagt og flisete brev fra Hastings. Brevet indikerte at de hadde to vanskelige reisedager og -netter foran seg uten gress eller vann. Følget lot oksene hvile og forberedte seg på etappen.[47] Etter 36 timer ga de seg i vei, og begynte med å komme seg over en ås på 300 meter (1 000 fot). Fra toppen av åsen så de ut over en tørr, tom slette, helt flat og dekket av salt, større enn den de nettopp hadde krysset,[48] og «ett av de mest ugjestmilde stedene på jorden», ifølge Rarick.[10] Oksene var allerede slitne, og de var nesten tomme for vann.[48]

Gruppen fortsatte den 30. august, de hadde ingen andre valg. I varmen om dagen steg fuktigheten under saltskorpen opp og forvandlet den til en klissete grøt. Vognhjulene sank ned i den, noen ganger så dypt som til navene. Dagene var brennhete og nettene kalde. Flere i gruppen hallusinerte sjøer og vogntog og trodde de endelig hadde tatt igjen Hastings. Etter tre dager var det tomt for vann, og enkelte koblet oksene fra vognene for å skynde seg å finne drikke. Noen av krøtterne var så svekkede at de ble forlatt i åkene og oppgitt. Ni av Reed sine ti okser løsreiv seg, gale av tørst, og løp i vei utover i ørkenen. De var ikke den eneste familien som hadde mistet kyr og hester. Strabasene på reisen førte til skader det ikke var mulig å reparere på noen av vognene, men ingen mennesker hadde mistet livet. I stedet for den forespeilede todagersetappen på 64 kilometer (40 miles), hadde reisen gjennom 130 kilometer (80 miles) av Great Salt Lake-ørkenen tatt seks dager.[49][50][note 5]

Ingen av deltakerne hadde lengre tro på Hastingssnarveien da de kom til hektene ved vannkilder på andre siden av ørkenen.[note 6] De tilbrakte flere dager på å prøve å finne igjen kyr, hente vogner som hadde blitt satt igjen i ørkenen, og på å flytte mat og forsyninger over til andre vogner.[note 7] Reeds familie hadde tapt mest, og Reed ble mer pågående og ba alle familiene om å levere en oversikt over eiendeler og mat til ham. Han foreslo at to menn skulle reise til Sutter's Fort i California, for han hadde hørt at John Sutter var svært generøs overfor vanskeligstilte nybyggere og kunne hjelpe dem med ekstra forsyninger. Charles Stanton og William McCutchen meldte seg frivillig til å gjennomføre den farlige reisen.[51] De gjenværende brukbare vognene ble trukket av blandingsspann bestående av kyr, okser og muldyr. Det var midten av september, og to unge menn som hadde lett etter savnede okser meldte at det lå nok en strekning på 64 kilometer (40 miles) ørken foran dem.[52]

Husdyrene var nå utslitte og magre, men Donnerfølget krysset den neste ørkenstrekningen uten større problemer. Reisen så ut til å bli enklere, særlig gjennom dalen langsmed Ruby Mountains. Til tross for at de nå nesten hatet Hastings hadde de ikke noe annet valg enn å følge i sporene hans, som nå var flere uker gamle. 26. september, to måneder etter at de startet på Hastingssnarveien, kom Donnerfølget tilbake til den vanlige Oregonruten langs en elv som skulle bli kjent som Humboldtelven. Snarveien hadde trolig kostet dem én måned.[53][54]

Tilbake langs Oregonruten[rediger | rediger kilde]

Reed blir utstøtt[rediger | rediger kilde]

Langs Humboldtelven møtte gruppen paiuteindianere som slo følge med dem et par dager, men som stjal eller skjøt flere okser og hester. Nå var det oktober, og Donnerfamiliene slo ut for å kunne reise raskere på egen hånd. To av vognene i det gjenværende reisefølget viklet seg inn i hverandre, og i sinne slo John Snyder oksen til Reeds oksekjører Milt Elliott. Da Reed blandet seg inn slo Snyder ham i hodet gjentatte ganger med piskeskaftet sitt. Reeds kone prøvde å bryte inn, men hun fikk også slag mot seg. Reed gjengjeldte ved å kjøre en kniv inn under Snyders kragebein, og det døde Snyder av.[55][54]

Samme kveld møttes vitnene for å prate om hva som skulle gjøres. Loven i USA hadde ikke virkning vest for vannskillet (i det som på den tiden var en del av Mexico), og vogntog tok ofte loven i hånd selv.[56] Nå var riktignok George Donner, sjefen for reisefølget, en hel dag foran resten av karavanen sammen med familien sin.[57] Man hadde sett at Snyder slo James Reed, og noen sa også at han hadde slått Margret Reed,[58] men Snyder hadde vært populær, og det var ikke Reed. Keseberg foreslo at Reed burde henges, men til slutt kom man til enighet om at han skulle få lov til å forlate leiren uten familien sin, de skulle andre ta vare på. Neste morgen reiste Reed ut aleine, uten våpen,[59][60][61][note 8] men stedatteren Virginia red i forveien og ga ham en rifle og mat i hemmelighet.[62]

Følget løses opp[rediger | rediger kilde]

Utsikt over Truckee River tatt like øst for Truckee, California.
Truckee River i vinterdrakt

Prøvelsene som Donnerfølget hadde gått gjennom resulterte i at følget ble delt opp i mindre grupper, som passet på seg selv og var skeptiske til de andre.[63][64] Det begynte å bli smått om gress til beite, og dyra blei stadig svakere. For å gjøre det lettere for trekkdyrene ble det forventet at menneskene gikk selv og ikke satt på i vognene.[65] Keseberg kastet ut Hardkoop fra vogna si, og sa at den eldre mannen måtte gå eller dø. Et par dager seinere satt Hardkoop ved en bekk med føtter som var så hovne at de hadde sprukket opp. De så ham aldri igjen. William Eddy ba de andre bli med å lete etter ham, men alle nektet, og sa de ikke ville bruke flere ressurser på en mann som var nesten 70 år gammel.[66][67]

I mellomtiden hadde Reed tatt igjen Donnergruppen, og red i forveien mot California sammen med en av kvegdriverne, Walter Herron. De delte hest, og klarte dagsetapper på 40-64 km.[68] De øvrige vognene tok igjen Donnergruppen og slo seg på nytt sammen med dem. Medlemmer av urbefolkningen jagde bort alle hestene til Graves, og de blei nødt til å la en vogn stå igjen. Det var lite beite, så dyrene gikk langt for å finne gress. Dette ga paiutene mulighet til å stjele 18 dyr en kveld og noen dager seinere skyte 21 til.[69] Så langt hadde nybyggerne tapt nesten 100 okser og kyr, og var omtrent tomme for forsyninger. Wolfinger hadde mistet nærmest alle sine dyr, så han stoppet ved en tørrlagt sjø (Humboldt Sink) for å grave ned vogna si, for å kunne hente den seinere. Reinhardt og Spitzer ble igjen sammen med ham for å hjelpe til. De kom tilbake til følget uten ham, og kunne fortelle at han hadde blitt drept under et paiuteangrep.[70][71] Det lå enda en ørkenstrekning foran dem. Eddyfamiliens okser hadde blitt drept av urbefolkningen, så de måtte etterlate vogna si. Familien hadde gått tom for mat, men andre nektet å gi barna deres mat. Eddyfamilien måtte gå, bærende på ungene, og svært plaget av tørst. Margret Reed og barna hennes hadde heller ingen vogn på dette tidspunktet.[72][70] Ørkenen tok omsider slutt, og følget kom til Truckee River og et frodig landskap.[72]

De hadde ikke mye tid til å hvile, men fortsatte for å prøve å krysse Sierra Nevada før snøen kom. Stanton, en av de to som hadde ridd i forveien en måned tidligere for å prøve å skaffe hjelp i California, kom tilbake. Han hadde med seg muldyr, mat og to miwokindianere ved navn Luis og Salvador.[note 9] Han kunne fortelle at Reed og Herron hadde nådd fram til Sutter's Fort i California, utslitte og utsultede.[73][74] Rarick skriver at "for de nærmest utsultede nybyggerne i Donnerfølget må det ha virket som om de verste problemene nå lå bak dem. De hadde allerede utholdt mer enn mange nybyggere gjorde."[75]

Innesnødd[rediger | rediger kilde]

Donnerpasset[rediger | rediger kilde]

Foto av Donnerpasset i Sierra Nevada-fjellene i California. King-oppmålingen ("The King Survey") fant sted i slutten av 1870-årene.
Fjellpasset 2 160 meter over havet, i nærheten av det som tidligere het Truckee Lake, ble tidlig blokkert av snø i november 1846 (her fotografert i 1870-årene). Både passet og sjøen er nå oppkalt etter Donnerfølget (Donner Pass og Donner Lake).

Donnerfølget måtte nå velge om de skulle fortsette så raskt som mulig, eller gi dyrene sine mulighet til å hvile. Foran seg hadde de en fjelletappe som var mye mer krevende enn den de allerede hadde gjennomgått i Wasatchfjellene. Det var 20. oktober, og de hadde blitt fortalt at passet ikke kom til å bli stengt av snø før midt i november.

William Pike ble så skutt og drept ved et uhell.[76] Det virker som om denne hendelsen gjorde at valget ble tatt for dem; familie etter familie gjenopptok reisen, først Breenfamilien, så Kesebergs, Stanton med Reeds, Graves og Murphyfamilien. Donnerfamilien ventet lenge og var den siste som reiste videre. Etter å ha kjørt noen få kilometer gjennom ujevnt terreng brakk akslingen i en av vognene deres. Jacob og George Donner gikk ut i skogen for finne emne til en ny aksling. George fikk et kutt i hånden, som da virket overfladisk.[77]

Det begynte å snø. Breenfamilien kom seg opp en "svært bratt, omtrent vertikal skråning" 300 meter opp til Truckee Lake (nå kjent som Donner Lake), 4,8 kilometer fra toppen av passet. Der slo de leir ved en hytte som hadde blitt bygd to år tidligere av en annen nybyggergruppe.[78][note 10] Eddy- og Kesebergfamiliene slo seg sammen med Breenfamilien og prøvde å komme seg over passet, men der møtte de snøfonner på 1,5 til 3 meter, og klarte ikke å finne stien. De vendte tilbake til Truckee Lake, og i løpet av den neste dagen hadde alle familiene unntatt Donnerfamilien slått leir der. Donnerfamilien var da 8 kilometer, en halv dagsreise, bak de andre.

Vinterleir[rediger | rediger kilde]

Kart som viser hvor Donnerfølget snødde inne og måtte tilbringe vinteren 1846-1847.
Kart over vinterleirene ved Truckee Lake og Alder Creek

Seksti personer knyttet til Breen-, Graves-, Reed-, Murphy-, Keseberg- og Eddyfamiliene slo seg ned ved Truckee Lake for vinteren. De bodde i tre hytter laget av furustokker, med jordgulv og lekke, flate tak. Breenfamilien hadde én hytte, Eddy- og Murphyfamiliene en annen, og Reed- og Gravesfamilien den tredje. Keseberg bygde et tilbygg til familien sin inntil Breenhytta. Familiene brukte lerret eller oksehud for å tette takene. Hyttene hadde verken vinduer eller dører, kun store åpninger det var mulig å gå gjennom. Av de seksti personene ved Truckee Lake var 19 menn eldre enn 18 år, 12 kvinner og 29 barn. Noe lengre nordøst satte Donnerfamilien opp telt for 21 personer, i nærheten av Alder Creek. Disse 21 omfattet Donnerfamilien og fru Wolfinger, hennes barn og Donnerfamiliens oksekjørere: seks menn, tre kvinner og tolv barn til sammen.[79][80] Om kvelden 4. november begynte det å snø igjen, det var starten på en snøstorm som skulle vare åtte dager.[81]

Da følget slo leir var det igjen lite av den maten Stanton hadde tatt med tilbake fra Sutter's Fort. Flere okser døde, og kadavrene ble frosset og lagt i stabler. Truckee Lake hadde ikke frosset til enda, men nybyggerne var ikke kjent med å fiske etter ørret. Eddy, den mest erfarne jegeren, skjøt en bjørn, men fikk lite vilt etter det. Reed- og Eddyfamiliene hadde mistet omtrent alt. Margret Reed lovte å betale dobbel pris når de kom til California hvis de kunne benytte seg av tre okser fra Graves- og Breenfamiliene. Graves forlangte 25 dollar av Eddy - vanlig pris for to friske okser - for kadaveret til en okse som hadde sultet i hjel.[82][83]

Det ble mer desperat stemning i leiren, og noen mente at enkeltpersoner kanskje kunne klare å komme seg gjennom passet selv om det ikke var mulig med vogner. Smågrupper gjorde flere forsøk, men alle mislyktes. Nok en snøstorm, som varte mer enn en uke, tok med seg så mye snø at de gjenværende dyrene - den eneste maten de hadde igjen - døde og ble borte i snøen.[84]

Kunstnerisk gjengivelse av leiren ved Trukee Lake, basert på en beskrivelse fra William Graves.[note 11]

Patrick Breen begynte å føre dagbok 20. november. Han skrev mest om været, og noterte snømengde og merket seg snøstormer, men begynte gradvis å skrive om gud og religion.[85] Livet i leiren ved Truckee Lake var fælt. Hyttene var trange og skitne, og det snødde så mye at folk ikke kunne gå utendørs flere dager i strekk. Snart bestod maten av okseskinn, som de kokte strimler av for å lage en "motbydelig", limaktig gele. Okse- og hesteknokler ble kokt gjentatte ganger for å lage suppe, og ble så sprø at de smuldret opp når man tygget dem. Noen ganger ble knoklene myket opp ved å bli svidd i ilden og så spist. Bit for bit delte Murphybarna opp oksehuden som lå foran ildstedet, grillet bitene i ilden og spiste dem.[86] Etter at en gruppe hadde prøvd å ta seg over passet på truger (se nedenfor) var to tredeler av nybyggerne ved Truckee Lake barn. Fru Graves hadde ansvar for åtte, og Levinah Murphy og Eleanor Eddy tok seg av ni sammen.[87] Nybyggerne fanget og åt mus som kom inn i hyttene. Snart ble mange av beboerne ved Truckee Lake svake og tilbrakte mesteparten av tiden til sengs. Fra tid til annen tok noen dagsmarsjen bort til Donnerfamilien. De tok med seg nytt om at Jacob Donner og tre av hans ansatte hadde dødd. En av dem, Joseph Reinhardt, tilstod på dødsleiet at han hadde drept Wolfinger.[88][note 12] Hånda til George Donner hadde blitt infisert, og da var det fire arbeidsføre menn igjen i Donnerleiren.[89]

Margret Reed hadde klart å spare på nok mat til å lage en julesuppe til glede for barna, men i januar sultet de, og vurderte å spise oksehudene som utgjorde taket. Margret Reed, Virginia, Milt Elliott og tjenerinnen Eliza Williams prøvde å gå videre, i den tanken at det ville være bedre å komme tilbake med mat enn å sitte og se på at barna sultet. De var borte i fire dager før de ble nødt til å vende tilbake. Hyttene deres var nå ubeboelige; oksehudtaket var maten deres, og familien flyttet inn i Breenhytta. Tjenerne slo seg sammen med andre familier. En dag kom Graves innom for å innkassere et lån Reedfamilien hadde tatt opp hos ham, og reiste sin vei med oksehudene, den eneste maten Reedfamilien hadde.[90][91]

"The Forlorn Hope"[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av "The Forlorn Hope"
Navn Alder
Antonio* 23‡
Luis* 19‡
Salvador* 28‡
Charles Burger† 30‡
Patrick Dolan* 35‡
William Eddy 28‡
Jay Fosdick* 23‡
Sarah Fosdick 21
Sarah Foster 19
William Foster 30
Franklin Graves* 57
Mary Ann Graves 19
Lemuel Murphy* 12
William Murphy† 10
Amanda McCutchen 23
Harriet Pike 18
Charles Stanton* 30
* døde på veien
† vendte tilbake før de nådde passet
‡ estimert alder[92]

Det gikk dårlig med de som hadde slått leir ved Truckee Lake. Spitzer døde, og deretter Baylis Williams (en oksekjører for Reedfamilien), snarere av feilernæring enn av sult. Franklin Graves lagde fjorten par truger av lær og okseåkene til vognene. Den 16. desember satte 17 menn, kvinner og barn ut til fots i et forsøk på å krysse passet.[93] Enkelte av de som gikk av sted var foreldre som måtte etterlate unge barn hos de som ble igjen i leiren. De pakket lett: mat for seks dager, en rifle, et teppe hver, en øks og noen pistoler, og håpet å komme seg til Bear Valley.[94] Historikeren Charles McGlashan kalte senere trugefølget for the Forlorn Hope ("det tapte håp") - et begrep brukt om frontsoldater i en risikabel krigssituasjon.[95][96] To av de som hadde lagt i vei uten truger, Charles Burger og ti år gamle William Murphy, vendte tidlig tilbake.[97] Andre i trugegruppen lagde truger til tolvåringen Lemuel Murphy den første kvelden, av en av kløvsadlene de hadde med seg.[97]

Trugene viste seg å være god hjelp på turen opp i passet. Trugevandrerne var dårlig ernærte og hadde ikke erfaring med å sove ute i snø som kunne være opp til 3,7 meter dyp. Innen den tredje dagen var de fleste blitt snøblinde. Da de skulle begynne å gå om morgenen 21. desember ble Stanton igjen. Han hadde strevd med å holde tritt i flere dager, og sa han ville komme etter de andre snart. Levningene hans ble funnet på samme sted året etter.[98][99]

Gruppen gikk seg vill. Etter to dager uten mat foreslo Patrick Dolan at en av dem skulle melde seg frivillig til å dø for å bli mat til de andre. Noen foreslo en duell, mens en annen beretning beskriver forsøk på å lage et lotteri for å velge offer.[99][100] Eddy foreslo at de skulle fortsette å gå inntil noen simpelthen falt om, men en snøstorm tvang dem til å stoppe. Antonio, dyrepasseren, var den første til å bukke under; den neste var Franklin Graves.[101][102]

Snøstormen fortsatte å rase, og Patrick Dolan begynte å snakke i ørska, tok av seg klærne, og løp inn i skogen. Han kom snart tilbake men døde noen timer senere. Ikke lenge etter begynte noen i gruppa å spise deler av kroppen hans. Søsteren til Lemuel prøvde å gi Lemuel noe av det, men han døde ikke lenge etter. Eddy, Salvador og Luis nektet å spise. Neste morgen parterte gruppen likene til Antonio, Dolan, Graves og Murphy, og skilte musklene og organene fra resten av levningene. De tørket kjøttet og organene for å bevare dem, og passet på at ingen skulle behøve å spise levningene av slektningene sine.[103][100]

William Eddy, et medlem av Donnerfølget. Han døde i 1859. Originalbildet finnes hos Bancroft Library, University of California, Berkeley.
William H. Eddy

Etter å ha hvilt i tre dager ga de seg i vei igjen, for å leite etter riktig vei. Eddy ga til slutt opp forsettet sitt om å ikke spise av menneskekjøttet, men snart var det slutt på det også. De begynte å ta fra hverandre trugene for å spise oksehuden de var laget av, og snakket til og med om å drepe Luis og Salvador for å spise dem. Eddy advarte dem, og de sneik seg stille unna.[100] Jay Fosdick døde en natt, og da var det opprinnelige følget på 17 blitt til sju personer. Eddy og Mary Graves gikk av sted for å jakte, men da de kom tilbake med vilt hadde Fosdicks levninger allerede blitt stykket opp til mat.[104][100] Etter enda noen dager - nå hadde det gått 25 siden de forlot Truckee Lake - kom de over Salvador og Luis, som ikke hadde spist noe på omtrent ni dager og var døden nær. William Foster skjøt dem i den tro at levningene deres ville være gruppens siste håp for å unngå sultedøden.[105]

Noen dager seinere snublet gruppen inn i en urbefolkningsbosetning, og da så de så forferdelig ut at innbyggerne først rømte sin vei. Innbyggerne ga dem av den lille maten de hadde: nøtter, gress og pinjekjerner.[105] Et par dager etter fortsatte Eddy, med hjelp fra stammemedlemmer, til en ranch i et lite jordbrukssamfunn i utkanten av Sacramentodalen.[106][107] Et hurtig sammensatt redningsmannskap fant de seks øvrige overlevende 17. januar. Turen fra Truckee Lake hadde tatt dem 33 dager.[104][108]


Redning[rediger | rediger kilde]

Reed gjør forsøk på en redningsaksjon[rediger | rediger kilde]

James F. Reed kom seg ut av Sierra Nevada til Rancho Johnson seint i oktober 1846. Han var i trygghet og hentet seg inn i Sutter's Fort, men bekymret seg mer og mer for familien og vennene. Han ba oberst John C. Frémont samle folk som kunne ta seg over passet og hjelpe de som var fanget der. Til gjengjeld lovet Reed å bli med i Frémonts styrker og sloss i den mexikansk-amerikanske krigen.[109]

Første redningsaksjon[rediger | rediger kilde]

Andre redningsaksjon[rediger | rediger kilde]

Tredje redningsaksjon[rediger | rediger kilde]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Overlevende[rediger | rediger kilde]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Dødelighet[rediger | rediger kilde]

Påstander om kannibalisme[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det finnes ingen skriftlige kilder som viser at urbefolkningen har krysset ørkenen, og nybyggerne nevnte heller ingen eksisterende stier i dette området. (Rarick, s. 69)
  2. ^ Tamsen Donners brev ble utgitt i the Springfield Journal i 1846. (McGlashan, s. 24)
  3. ^ Mens Hastings var opptatt annensteds fulgte gaidene hans Harlan-Young-følget gjennom Weber Canyon, det var ikke ruten Hastings hadde tenkt å ta. (Rarick, s. 61)
  4. ^ Ruten gruppen fulgte kalles nå Emigration Canyon. (Johnson, s. 28)
  5. ^ I 1986 prøvde en gruppe arkeologer å krysse det samme ørkenområdet, på samme årstid, i firehjulstrekkere - uten å få det til. (Rarick, s. 71)
  6. ^ Dette stedet har siden blitt kalt Donner Spring, det ligger ved foten av Pilot Peak. (Johnson, s. 31)
  7. ^ I Reeds beretning står det at mange av de reisende hadde mistet kyrene sine og prøvde å finne dem, men enkelte av de andre medlemmene trodde at de lette etter hans kyr. (Rarick, s. 74, Reeds beretning The Snow-Bound, Starved Emigrants of 1846 Statement by Mr. Reed, One of the Donner Company gjengitt i Johnson, s. 190)
  8. ^ I 1871 skrev Reed en beretning om hva som hadde skjedd på reisen, der han ikke nevnte noe om at han hadde drept Snyder - men stedatteren Virginia beskrev hendelsen i et brev hun sendte hjem i mai 1847, og det brevet hadde Reed redigert. I Reeds beretning fra 1871 står det at han forlot gruppen for å se hvordan det gikk med Stanton og McCutchen. (Johnson, s. 191)
  9. ^ "Cosumne" var den gruppen miwokindianere som bodde på slettelandet i California, mellom Stockton og Sacramento. Luis og Salvador var begge cosumne, konvertitter til katolisismen, og ansatt av John Sutter. Historikeren Joseph King mente Luis' opprinnelige navn var Eema. Han var antakelig 19 år gammel i 1846. Salvador ble antakelig opprinnelig navngitt QuéYuen, og ville ha vært 28 år. (King, Joseph A. [1994]. "Lewis and Salvador: Unsung Heroes of the Donner Party", The Californians, Vol. 13, No. 2, pp. 20–21.)
  10. ^ Hyttene ble bygd i november 1844 av tre medlemmer av en annen nybyggergruppe, kjent som Stevensfølget. De tre personene var Joseph Foster, Allen Stevens og Moses Schallenberger. (Hardesty, s. 49-50) Viriginia Reed giftet seg senere med en fra dette følget, John Murphy (ikke i slekt med Murphyfamilien i Donnerfølget). (Johnson, s. 262)
  11. ^ Denne tegningen har flere unøyaktigheter. Hyttene lå så langt unna hverandre at Patrick Breen skrev i sin dagbok at beboerne i de andre hyttene var "fremmede" som sjelden kom på besøk. I tillegg viser tegningen mye aktivitet og flere dyr, når nybyggerne var svekket av lite mat og dyrene hadde begynt å dø nesten med en gang. Tegningen viser heller ikke snøen nybyggerne møtte den dagen de ankom.
  12. ^ Se også i McGlashan brev fra Leanna Donner, 1879.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ McGlashan 1918, s. 16
  2. ^ Stewart 1988, s. 271
  3. ^ Enright, John Shea (desember 1954). «The Breens of San Juan Bautista: With a Calendar of Family Papers». California Historical Society Quarterly (engelsk). 33 (4): 349–359. 
  4. ^ Rarick 2008, s. 11
  5. ^ Rarick 2008, s. 18, 24, 45
  6. ^ Bagley 2010, s. 180
  7. ^ Rarick 2008, s. 48
  8. ^ Rarick 2008, s. 45
  9. ^ a b c Rarick 2008, s. 47
  10. ^ a b c Rarick 2008, s. 69
  11. ^ Rarick 2008, s. 105
  12. ^ Rarick 2008, s. 106
  13. ^ a b Rarick 2008, s. 17
  14. ^ Rarick 2008, s. 33
  15. ^ a b Rarick 2008, s. 18
  16. ^ Rarick 2008, s. 8
  17. ^ a b Dixon 2011, s. 32
  18. ^ Dixon 2011, s. 20
  19. ^ Dixon 2011, s. 22
  20. ^ Johnson 1996, s. 181
  21. ^ Johnson 1996, s. 18–19
  22. ^ Rarick 2008, s. 22
  23. ^ Dixon 2011, s. 21
  24. ^ Rarick 2008, s. 30
  25. ^ Stewart 1988, s. 26
  26. ^ Dixon 2011, s. 19
  27. ^ Dixon 2011, s. 35
  28. ^ Stewart 1988, s. 21–22
  29. ^ Johnson 1996, s. 6–7
  30. ^ a b c Andrews, Thomas F. (april 1973). «Lansford W. Hastings and the Promotion of the Great Salt Lake Cutoff: A reappraisal». The Western Historical Quarterly (engelsk). 4 (2): 133–150. 
  31. ^ Stewart 1988, s. 16–18
  32. ^ Stewart 1988, s. 14
  33. ^ Stewart 1988, s. 23–24
  34. ^ Rarick 2008, s. 56
  35. ^ Rarick 2008, s. 58
  36. ^ Stewart 1988, s. 25–27
  37. ^ Johnson 1996, s. 20
  38. ^ Johnson 1996, s. 22
  39. ^ Stewart 1988, s. 28
  40. ^ Stewart 1988, s. 31–35
  41. ^ Rarick 2008, s. 61–62
  42. ^ Rarick 2008, s. 64–65
  43. ^ Rarick 2008, s. 68
  44. ^ Rarick 2008, s. 67–68
  45. ^ Johnson 1996, s. 25, 295
  46. ^ Stuart 1988, s. 36–39
  47. ^ Rarick 2008, s. 70–71
  48. ^ a b Stuart 1988, s. 40–44
  49. ^ Stuart 1988, s. 44–50
  50. ^ Rarick 2008, s. 72–74
  51. ^ Rarick 2008, s. 75–76
  52. ^ Stuart 1988, s. 50–53
  53. ^ Stuart 1988, s. 54-58
  54. ^ a b Rarick 2008, s. 78–81
  55. ^ Stuart 1988, s. 54–58
  56. ^ Rarick 2008, s. 82
  57. ^ McNeese 2009, s. 72
  58. ^ Rarick 2008, s. 83
  59. ^ Stuart 1988, s. 59–65
  60. ^ Johnson 1996, s. 36–37
  61. ^ Rarick 2008, s. 83–86
  62. ^ Downey, Fairfax (høsten 1939). «Epic of Endurance». The North American Review (engelsk). 248 (1): 140–150. 
  63. ^ Stewart 1988, s. 66
  64. ^ Rarick 2008, s. 74
  65. ^ Rarick 2008, s. 87
  66. ^ Johnson 1996, s. 38-39
  67. ^ Rarick 2008, s. 87-89
  68. ^ Rarick 2008, s. 89
  69. ^ Rarick 2008, s. 95
  70. ^ a b Rarick 2008, s. 98
  71. ^ Stewart 1988, s. 75-76
  72. ^ a b Stewart 1988, s. 67-74
  73. ^ Stewart 1988, s. 75-79
  74. ^ Rarick 2008, s. 91
  75. ^ Rarick 2008, s. 101
  76. ^ Johnson 1996, s. 43
  77. ^ Stewart 1988, s. 81-83
  78. ^ Rarick 2008, s. 108
  79. ^ Stewart 1988, s. 105-107
  80. ^ Hardesty 1997, s. 60
  81. ^ Stewart 1988, s. 84-87
  82. ^ Stewart 1988, s. 108-109
  83. ^ Johnson 1996, s. 44
  84. ^ Stewart 1988, s. 110-115
  85. ^ Rarick 2008, s. 145
  86. ^ McGlashan 1918, s. 90
  87. ^ Rarick 2008, s. 146
  88. ^ Johnson 1996, s. 40
  89. ^ Stewart 1988, s. 160-167
  90. ^ Stewart 1988, s. 168-175
  91. ^ Rarick 2008, s. 148-150
  92. ^ Johnson 1996, s. 294-298
  93. ^ McGlashan 1918, s. 66-67, 83
  94. ^ Stewart 1988, s. 116-121
  95. ^ McGlashan 1918, s. 66
  96. ^ Johnson 1996, s. 49
  97. ^ a b McGlashan 1918, s. 67
  98. ^ Stewart 1988, s. 122-125
  99. ^ a b Rarick 2008, s. 136
  100. ^ a b c d Thornton, J. Quinn (1849). Oregon and California in 1848.  [utdrag publisert i Johnson 1996, s. 52-60]
  101. ^ Stewart 1988, s. 126-130
  102. ^ Rarick 2008, s. 137
  103. ^ Stewart 1988, s. 131-133
  104. ^ a b Rarick 2008, s. 142
  105. ^ a b Johnson 1996, s. 62
  106. ^ Stewart 1988, s. 142-148
  107. ^ Johnson 1996, s. 63-64
  108. ^ Stewart 1988, s. 149
  109. ^ Johnson 1996, s. 193